Sira Myhre og fatalismen

Det er ikke vans­ke­lig å kvit­te­re ut Aslak Sira Myhres vir­ke­lig­hets­be­skri­vel­se av norsk miljø­be­ve­gel­se — meg selv in­klu­dert — som re­li­giøst opp­tatt av de ek­sis­ten­si­el­le pro­blem­stil­lin­ge­ne og mi­ni­malt opp­tatt av de prak­tis­ke løs­nin­ge­ne. Det er li­ke­vel ikke sik­kert at en snu­ope­ra­sjon brin­ger oss noe nær­me­re en løs­ning.

La oss for dis­ku­sjo­nens skyld an­ta at FNs klima­pa­nel vi­ser seg å ha helt rett. Det tror jeg ikke Sira Myhre hel­ler be­tvi­ler. I så fall er struk­tu­ren i Sira Myhres ar­gu­ment om­trent som så: der­som de fak­tisk øns­ker å re­du­se­re CO2-utslippene i Norge, er miljø­be­ve­gel­sens stra­te­gi elen­dig. Den mo­bi­li­se­rer først og frem­st mo­ra­lis­me over for­bruk og gjør go­de løs­nin­ger (f.eks. fly­tog) til fløy­sa­ker.

Juryen er delt i spørs­må­let om det­te er en rik­tig be­skri­vel­se. Miljøbevegelsens Norge-strategi mo­bi­li­se­rer for ek­sem­pel en tem­me­lig stor an­del av be­folk­nin­gen til en kri­tikk av olje­ut­vin­ning i Lofoten og Vesterålen. Den kon­tra­fak­tis­ke si­tua­sjo­nen der vi ikke had­de noen miljø­be­ve­gel­se kun­ne selv­sagt vært en­da mer kri­tisk til olje­ut­vin­ning, men jeg til­la­ter meg å tvi­le.

Slik jeg kjen­ner po­li­tik­ken er det også uri­me­lig når Sira Myhre skri­ver:

De tvin­ger folk til å gjen­ta etter dem, men opp­når in­gen grunn­leg­gen­de po­li­tisk end­ring. Miljøkamp blir sinne­lags­etikk, det er hva du ten­ker, fø­ler og sier som er av­gjø­ren­de, ikke kon­se­kven­se­ne av hand­lin­ge­ne di­ne.

For meg blir det nær­lig­gen­de å spør­re hva al­ter­na­ti­vet er, for miljø­be­ve­gel­sen. Dersom vi fak­tisk me­ner at CO2-utslipp på da­gens nivå kom­mer til å med­fø­re apo­ka­lyp­tis­ke sce­na­ri­er for le­ven­de men­nesker andre ste­der på klo­den, skal da miljø­be­ve­gel­sen, uten makt, hol­de kjeft om det for å unn­gå at løs­nin­gen ba­re blir sagt, ikke gjort? At Stoltenberg & co. snak­ker miljø­be­ve­gel­sen etter mun­nen i ste­det for å hand­le må han stå til an­svar for. Og det kan selv­sagt miljø­be­ve­gel­sen på­pe­ke, slik de al­le­re­de gjør.

Jeg skjøn­ner helt ær­lig ikke helt hva Sira Myhre me­ner om for­bruk, hel­ler. Det er galt å mo­ra­li­se­re over andres for­bruk, ja­vel. Men all po­li­tisk yt­ring er til syv­en­de og sist en mo­ra­li­se­ring over andre hand­lin­ger el­ler yt­rin­ger. Selvsagt er det ikke en frukt­bar stra­te­gi å red­de kli­ma­et gjen­nom å på­pe­ke at na­bo­en kjø­rer for mye bil, men det er nød­ven­dig å re­du­se­re for­bru­ket i den vest­li­ge ver­den. Veien ut av for­bruks­sam­fun­net må sta­kes ut po­li­tisk, ikke in­di­vi­du­elt, men det blir fryk­te­lig vans­ke­lig å mo­bi­li­se­re til de­mo­kra­tisk på­trykk for det­te uten å på­pe­ke sam­men­hen­ge­ne mel­lom din bil­bruk, ut­slipp og klima­end­rin­ger. Hvordan ser egent­lig Aslak for seg at det­te skul­le gjø­res? Oppfordringen min­ner om å sit­te på gjer­det og kri­ti­se­re dem som for­sø­ker å ryd­de jor­det for stein for å ikke kla­re å løf­te al­le. Det kan du gjer­ne gjø­re, så len­ge du har en trak­tor å låne ut.

Det hin­tes i ar­tik­ke­len om at miljø­be­ve­gel­sen har øde­lagt for mu­lig­he­te­ne til å dri­ve miljø­kamp ved sin krise­mak­si­me­ring. I man­ge sa­ker (sur ned­bør, anyo­ne?) kan man kan­skje væ­re enig. Men i klima­sa­ken har rea­li­te­ten hel­ler vært det mot­sat­te: fra re­la­tivt li­te opp­merk­som­het og for­sik­ti­ge ad­var­sel, helt til bort­imot al­le fag­folk på om­rå­det plut­se­lig kjø­rer langt ver­re frem­tids­sce­na­ri­er enn «Flaskeposten» i Blekkulf-klubben noen sin­ne fore­stil­te seg.

Sira Myhres ar­tik­kel av­slut­tes med en in­vers opp­ford­ring om at miljø­be­ve­gel­sen må skaf­fe seg en «de­mo­kra­tisk stra­te­gi». Jeg hå­per den vars­le­de boka tar tak i det­te be­gre­pet og skis­se­rer opp noe tem­me­lig kon­kret. Hvis ikke blir det lett for meg å hev­de at Sira Myhres ar­tik­kel blir en pyr­rhos­sei­er, der det vik­tigs­te ikke er kon­se­kven­se­ne av ar­tik­ke­len, men å få pre­sen­tert de enk­le, uto­pis­ke løs­nin­ge­ne (en de­mo­kra­tisk stra­te­gi som ma­gisk får po­li­tik­kens tyngde­punk­ter til å gjø­re Det Riktige).

Én kommentar til «Sira Myhre og fatalismen»

Legg gjerne igjen en kommentar!