Surrealisme og surrogati

I går morges ble Milton Friedmans oldebarn Iselle Rose Friedman født. Hennes mor og far er amerikanere, men hennes surrogatmor er inder. Surrogatmoren får betalt en, i indisk sammenheng, klekkelig lønn for å føde de rike amerikanernes barn.

Friedmans kommer bedre ut av dette (de får sin ønskede datter), surrogatmoren kommer bedre ut av det (hun får en klekkelig lønn), og ikke minst kommer Iselle Rose bedre ut av det, for hennes alternativ var å aldri bli født.

I Norge finnes det en samlet politisk front for å forby denne lykken. Jeg tror jeg, at the time being, er enig i konklusjonen. Men argumentene som blir brukt er hårreisende dårlige, og farlig moralske.

Utnytting. De fleste som er mot svarer refleksivt at dette er utnytting av indiske kvinner. Men de indiske kvinnene er ikke tvunget til å velge dette yrket. De velger selv å gjøre det. Årsaken er enkel: det er veldig mye bedre betalt enn alternativene disse kvinnene står overfor.

Hvis vi får til et effektivt forbud mot surrogati, vil vi ende opp med å hindre at kvinnene får seg et relativt lite strabasiøst yrke til en god lønn, og heller tvinge dem over i en t‐​skjortefabrikk der de kan lage klær til oss for dårligere lønn og eviglange, monotone dager. Mens de sitter i fabrikken er deres egne barn alene, eller kanskje tvunget inn i barnearbeid på samme fabrikk.

Selvsagt kan vi ikke nøyaktig vite hva alternativene er. Det eneste vi vet er at kvinnene selv velger surrogati. Det impliserer av seg selv at alternativene er verre. Hvilken rett har Audun Lysbakken til å bestemme at Iselles surrogatmor heller burde blitt utnyttet i en fabrikk?

Livsfare. En variant kom fra KrF denne uken: surrogati er et spesielt «yrke» fordi det er forbundet med stor fare. «Det er ikke mange andre yrker man kan dø av», sa den norske politikeren, som åpenbart ikke kan ha studert dødsrisikostatistikk særlig nøye.

Dødsrisikoen for mødre er riktignok såpass høy som 450 per 100.000 fødsler i India (mot 7 i Norge), men dette inkluderer alle graviditeter i hele India. Surrogatifødsler med vestlige oppdragsgivere foregår i byer, på de beste sykehus, og med lavrisikokvinner. Fosteroppfølgingen er, for å si det pent, noen hakk bedre enn med den jevne graviditet i India. De vestlige foreldrene vil jo nødig at barnet skal lide. I det relativt tettbefolkede Kerala er dødsraten nede i rundt 100, og da kan vi videre redusere for de øvrige kriteriene.

Dødsraten er derfor definitivt så lav som 50, sannsynligvis halvparten av det igjen. Det betyr at en surrogatmor har 0,03−−0,05 promille sannsynlighet for å dø av yrket sitt per år.  Dette er noe høyere enn den gjennomsnittlige dødsraten for arbeidsplassrelaterte dødsfall i India (estimert til 0,01 promille sannsynlighet per år), men det inkluderer alle bransjer.

Det viktigste å huske på er imidlertid at et en dobling av lønna medfører en mye større reduksjon i dødsrisikoen for hele familien enn de tusendels promillene økning i direkte dødsrisiko.

Dessuten tenker vi ikke fem sekunder over noe slikt i det daglige. Dersom vi bygger et bygg med stilas, er det ingen som hevder at dette er uetisk selv om det femdobler risikoen for dødsfall sammenlignet med et helt flatt hus.

Uetisk slaveri. Det mest uhåndterlige argumentet er at surrogati er slaveri, fordi det er å kjøpe kroppen til arbeideren, i stedet for å bare kjøpe tiden. Etter mitt syn er dette et helt uhåndterlig slaveribegrep. Selv om min arbeidsplass er mest ute etter hjernen min, er jeg ganske uinteressant dersom jeg ikke har noen kropp. For folk i snekkerbransjen virker det også ganske urimelig å hevde at de ikke selger kroppen sin i tillegg til arbeidstiden.

Definisjonen av slaveri må ta utgangspunkt i tvang, ikke i hvilken tjeneste man selger. Fra et erkeborgerlig ståsted har det alltid vært suspekt å drive kroppsarbeid i andres tjeneste, men det har vært skilt klart mellom dette og slaveri – som har vært forbeholdt tvangsarbeid.1

For meg smaker dette argumentet av den samme ovenfra‐​og‐​ned‐​holdningen som borgerskapet har hatt i forhold til prostituerte: fordi vi aldri ville synke så dypt, kan det umulig være frivillig når andre gjør det. Newsflash: det kan det.

Kjøpe menneske. Et annet fiffig argument er at vi ikke skal ha dette fordi det kan føre til at folk kan dra og «shoppe barn». Men det er noe mer som skjer også: argumentet påkaller vår følelse av at det er noe suspekt ved å betale for noe «naturlig». Dette argumentet er i og for seg allerede sabotert av at vi tillater kunstig befruktning i Norge.

So what to do? De moralske, instinktive og borgerlige argumentene mot surrogati holder enkelt og greit ikke mål. Det er likevel gode grunner til å forby surrogati. Den viktigste årsaken er at det ikke er godt nok regulert.

Mens vi rikinger har gode insentiver for å sørge for at fosteret har det godt, har vi egentlig disinsentiver for å passe på moren etter fødselen. Det enorme økonomiske gapet mellom europeere og indere legger grunnlaget for et asymmetrisk maktforhold, og europeerne ville kunne bruke dette maktforholdet til å presse prisen og dermed oppfølgingen av moren nedover. Det er uetisk, og kan derfor godt forbys. Det er nok ikke den mest uetiske økonomiske aktiviteten vi bedriver på subkontinentet (fabrikker i Bangladesh comes to mind), men det er ikke i seg selv et godt argument for å gjøre det. Vi kan godt forby Hennes & Mauritz å kjøpe klær fra sweatshops også.

I tillegg er det andre deler av det indiske samfunnet jeg er mer usikker på. Vil lavkastekvinner føle seg tvunget til å gjøre dette, selv om de ikke ønsker det av hensyn til kroppslig integritet? Finnes det kjønnsstrukturer som gjør at ektemenn selger sine koner til slikt dersom det blir lønnsomt nok? Før vi kan åpne for en konkret surrogat‐​transaksjon må vi være sikre på at menneskerettighetene oppfylles. Slik jeg kjenner India – altså ikke veldig godt – er det noen spørsmålstegn å sette i margen her – ennå.

Surrogati med troverdig regulering av prisnivå og mødrehelseoppfølging, derimot, er det veldig vanskelig å være mot uten å basere seg på viktoriansk puritanisme.

  1. Vi bør likevel forby frivillig slaveri, altså kontrakter der en person selger kommandoen over seg selv for evig tid til en annen person. Årsaken til dette er at det ikke finnes noen måte å kontrollere at personen ikke er påvirket av fysisk, psykisk eller kulturell tvang, selv om han skriver under på slavebrevet. []