Forholde seg til spillet

United Nations Climate Change Conference - COP15 - Copenhagen, Denmark
Creative Commons License photo credit: kk+

Vi kan ofte høre ansvarlige politikere si at nøkkelen til innflytelse er å forholde seg til spillereglene. Dette betyr i klartekst at bare de som forholder seg til den parlamentariske modellen, går i de fredelige togene, aksepterer et nederlag og lar de etablerte institusjonene forbli ubetvilte er modelldemokratene: borgerne som påvirker de politiske beslutningene innenfor de fastsatte rammene.

For 100.000 mennesker i København var dette det naturlige alternativet. De har reist langt, de overnatter ukomfortabelt, og de er brennende opptatt av at vi må redde kloden. Finnes det et politisk tema det åpenbart er rimelig å engasjere seg i, er det å redde planeten. For å si det som demonstrantene; «vi har ingen planet B».

Men hvor mye bestemmes gjennom disse såkalte ordinære kanalene? Ingenting. Politikerne fra alle land er samlet for å vise sine evner i følgende øvelse: inngå så få forpliktelser som mulig for mitt land, samtidig som de andres forpliktelser er store nok til at resultatet blir godt nok til at jeg blir gjenvalgt. I demokratier er det folkets dom som betyr noe, og det betyr i neste omgang at mediefiltreringen av begivenheten er alt annet enn nøytral: måten forhandlingene i København dekkes på i hjemlandene er direkte avgjørende for hva resultatet blir.1

Da er det fortvilende på grensen til raseri når VG og Dagbladet, TV2 og NRK velger å unngå å dekke den gigantiske demonstrasjonen i Københavns gater. I stedet dekker VG og Dagbladet hendelsene omtrent som om det skulle være krig i Københavns gater. Denne «krigen» har ingen andre i København lagt merke til: Samla sett ble en håndfull opprørere siktet etterå ha blitt avvæpnet og avmaskert før de fikk gjort noe galt. Det er helt ufattelig at dette kan ha større nyhetsverdi enn at alle andre har samlet seg til en så stor markering av vilje, ønske og tro på en avtale.

Samtidig som det er ufattelig, er det virkelig. Derfor er politikernes fromme ønsker om at alle skal «følge spillereglene» totalt tømt for innhold; tomme, uvirksomme ord som tjener til lite annet enn å bekrefte mistanken om at maktunderstøttende handlinger er de eneste tillatte i dette spillet. Den eneste måten å oppnå noe, er å bryte reglene. Hadde 100.000 demonstranter bevæpnet seg og marsjert mot COP15, hadde det hjulpet på for en klimaavtale. Det er dessverre realiteten. At vi ikke gjør det, skyldes at vi innerst inne vet at dette vil ende med døden for mange demonstranter og politifolk.

Som gode demokrater forkaster vi derfor ideen om å faktisk ha noen innflytelse fordi vi vet at ordensmakten vil drepe oss for det. Hvor langt har vi egentlig kommet siden Middelalderen?

PS: Og akkurat nå tikker det inn meldinger om at de fattige landene bryter ut av forhandlingene. Hvis ikke denne farsen av en forhandling fører til en tillitskrise for våre nasjonale og globale styringssystemer, vil ingenting gjøre det. Kan COP15 utvikle seg til et «politisk øyeblikk» som de Žižek snakker om? En åpning for en faktisk politikk, det som han kaller kommunisme? Kanskje. Hvis ikke folk var så jævlig apatiske.

  1. Schrödingers katt lurer i kulissene. []