Sykefravær: en løsning på jakt etter et problem

Torsdag varslet statsministeren kraftige innskjerpinger i sykefraværsreglene. Han er sitert på følgende:

– I 2001 ble vi enige om å redusere fraværet med 20 prosent. Nå har fraværet steget med ti prosent det siste året. Det kan ikke fortsette, sa Stoltenberg under LO Stats koferanse på Gol onsdag.

Han understreket at det ikke er aktuelt for regjeringen å svekke sykelønnsordningen.

– Men vi må se alvoret. En ny avtale om inkluderende arbeidsliv må bidra til å få fraværet ned, sa han.

Jeg har tidligere argumentert for at det er svært vanskelig å dra konklusjoner ut fra datamaterialet for 2008 og 2009. Nedgangskonjunkturen har gjort det mye mer attraktivt for arbeidsgivere å skyve halvproduktive arbeidstakere over på statens hender. Vi ser dette igjen i at det spesifikt er sykefraværet for menn i privat sektor som øker. Når professorer på Blindern forklarer dette med at arbeidsmoralen har blitt dårligere, virker det helt utrolig på meg. Skulle arbeidsmoralen ha blitt dårligere over natta?

Men det var min tidligere kritikk. Nå over til noe mye alvorligere: nemlig at ideen om det gallopperende sykefraværet er et falsum. Grafen under viser Statistisk Sentralbyrå sine tall for total andel av arbeidsdager som går bort pga. sykefravær. Som grafen viser, har sykefraværet falt siden 2001, og bare marginalt krøpet oppover i 2008 og 2009. Det er langt i fra noen krise. Det er minimale, fullt forklarlige og svært godt forståelig endringer.1

Skjermbilde 2009-11-21 kl. 18.43.43

Det er absolutt grunn til å frykte disse utspillene. Gang på gang har Arbeiderpartiets teknokrater benyttet denne innfallsvinkelen for å få gjennomslag for sine ønsker om innstramminger i pensjon, privatisering av elektrisitetsforsyningen, støtte til oljeutvinning, oppslutning rundt EØS‐​avtalen. Det er en tretrinnet prosess.

Først konstrueres en forståelse i befolkningen om at endring er nødvendig. Det siste året har vi sett dette i form av en haug med medieoppslag om hvor stort sykefraværet er og hvor uendelig mange nordmenn som står utenfor arbeidslivet. Dette kommer altså til tross for at Norge har en av verdens høyeste yrkesdeltakelsesprosenter og slett ikke har sett noen vesentlig økning i sykefraværet. Pensjonsdebatten er nok et eksempel: Det fremstilles som uoverkommelig at Norge skal kunne betale dagens pensjonsordninger til fremtidens gamle. Det ville nemlig ført til en 1 % økning i skattenivået, evt. en prosent lavere veksttakt i privat forbruk. Du verden, så umulig.

Deretter presenteres innstramminger. For Arbeiderpartiets profil er det alltid nødvendig å presentere disse i form av «vi ønsker ikke å stramme inn, men det er nødvendig av hensyn til velferdsstatens fremtid». Det er en herlig Orwelliansk måte å bygge ned velferdsstaten. For å bevare den, må vi fjerne den. EØS‐​avtalen kan få eksemplifisere. Hvis vi ikke underla oss EUs fire friheter, og dermed binder oss til en markedsliberalistisk mast, vil vi miste alt. Sånn rent bortsett fra at vi er en stor nettoeksportør, og at det er lite som tyder på at verden kommer til å miste interessen for norsk laks og olje med det første.

Til slutt kompromisses det frem et vedtak på LO‐​kongressen som gir venstresiden en mindre konsesjon, f.eks. om overgangsordninger eller skjerminger av de tyngste sektorene i LO. I pensjonsoppgjøret, f.eks., verna man de over 50 – altså alle de som var med på forhandlingsmøtene.

Nå er altså sykeordningene neste. Direktørvenna til Jens har talt. Bare bred og avslørende folkeopplysningsvirksomhet har en sjans til å stoppe dem. Noe hjelp fra media ser det ut til at vi kan glemme.

  1. Årsaken til at grafen hopper så mye opp og ned, er at folk er sykere i første kvartal enn ellers. Det skyldes heller ikke arbeidsmoralen, for å si det sånn. Det skyldes influensa og forkjølelse. []