Helseøkonomisk teori

Resonnementene mine rundt private helseforsikringer er som følger:

  • Etterspørselen etter helsetjenester (gitt av leger) er svært mye større enn tilbudet i Norge i dag.
  • Rask utvikling innenfor medisin gjør også at etterspørselen øker markant. Mens leger på 20‐​tallet stort sett bare kunne gi deg litt morfin og en god prat på sengekanten, kan vi om svært kort tid begynne med behandlinger gjennom DNA‐​manipulering og nanoroboter – til astronomiske kostnader. Denne utviklingen gjør at mulige behandlinger øker voldsomt.
  • Mennesker er særdeles irrasjonelle aktører når det kommer til vurderinger av nødvendigheten av å gå til legen. Det skyldes at rasjonelle beslutninger i den økonomiske forstanden krever perfekt informasjon, men vi oppsøker jo legen nettopp av den grunn at vi ikke har perfekt informasjon. Forbruket av legetjenester er derfor mye større enn det samfunnsøkonomisk optimale: bare spør en hvilken som helst legevaktlege om hvor mange av pasientene hun får som faktisk trenger behandling.
  • De tre ovennevnte punktene innebærer at det er nødvendig med allokering av helsetjenestene, altså at vi har en mekanisme som fordeler legenes timer på pasientene.
  • En mulig allokeringsmekanisme er markedsløsningen. Da vil et ordinært «priskryss» avgjøre hvor mange operasjoner av forskjellige slag som blir utført. Det er seks store problemer for et rent markedsbasert helsevesen:
    • For det første er ofte pasientene besvimte, så syke eller så unge at de kan ta stilling til en pris.
    • For det andre vil betalingsviljen for en livreddende operasjon være uendelig, noe som ikke er et problem i et normalt marked, men et stort problem i kombinasjon med de andre punktene jeg nevner her.
    • For det tredje kan ikke pasienter med akutte lidelser velge sykehus, og det oppstår derfor «lokalmonopoler».
    • For det fjerde er kostnadene så dyre at det i praksis oppstår et forsikringsmarked, og det er ikke enkelt å skjønne hvordan forsikringsbyråkratenes avgjørelser av hvem som skal få behandling gjenspeiler et markedssystem.
    • For det femte er det systematiske sammenhenger mellom behovet for helsetjenester og dårlig økonomi, slik at markedsallokeringen derfor ikke blir samfunnsøkonomisk optimal, men tilpasset de som har mest penger.
    • For det sjette mener jeg at det er uetisk å tildele så viktige goder som nødvendige legebehandling etter andre kriterier enn ren humanisme, altså at alles helse er like mye verd. Andre kritikere av private helseløsninger legger dog for mye vekt på dette. Alt tyder på at dagens system også avviker fra disse prinsippene: det er mer populært å ha unge kvinner enn eldre menn som pasienter, for eksempel.
  • Den andre allokeringsmekanismen er medisinsk‐​faglig, ut fra et webersk idealbyråkratisk system. Dette systemet skal arbeide etter politiske føringer, for eksempel knyttet til etiske og økonomiske grenser. Internt i systemet skal faglige standarder etableres og følges, slik at det kun er de overordnede rammene og de faglige vurderingene som avgjør prioriteringene.
    • Den viktigste kritikken av dette systemet er at det er teknokratstyrt. Det betyr at, i motsetning til markedsløsningen, er vi avhengig av at folkene i systemet oppfører seg «ordentlig».
    • Den andre kritikken går på at systemet er politikerstyrt. Når finansieringen skjer over skatteseddelen kan vi ikke uten videre vite hva det samfunnsøkonomisk optimale forbruket av operasjoner er. Hvis folk betalte selv, ville vi fått et mer presist uttrykk for behovet for operasjoner veid opp mot andre behov. Når vi finansierer gjennom politisk bevilgning, kan vi raskt ende opp med å over‐ eller underforbruke helsetjenester.
  • Vi har i dag et i hovedsak byråkratisk fordelingssystem, men med betydelige markedsmessige innslag.
  • Når vi kombinerer disse tingene, kan vi se på konsekvensene av å øke det markedsmessige innslaget:
    • Hvis vi holder tilbudet av leger konstant, vil effekten bli at vi øker legenes lønninger uten å produsere mer helse, og med en etisk mindre forsvarlig fordeling av godene.
    • Vi kan tillate oss å anta at antallet leger vil øke noe som en følge av en slik utvikling (men jeg tillater meg å tvile: det er jo ikke noe forbud mot å kjøpe seg privatlege i dag). Det retter ikke opp på problemet med den etiske forsvarligheten, men det bidrar til å dempe lønnsveksten og øke produksjonen. Hvorvidt summen er positiv, avgjøres av alle de andre parametrene jeg har nevnt: Vil legeveksten være større enn etterspørselsveksten? Hvor mye større er etterspørselen enn tilbudet i dag? Hvor irrasjonelle er vi – altså hvor lite priselastisk er etterspørselen (mao.: vil rike vestkantfruer med litt forkjølelse slutte å gå til legen for å få antibiotika hvis vi dobler prisen for et legebesøk? Tripler den?)
  • Veid opp mot hverandre er det derfor klart bedre å gå for en styrt løsning, men det finnes gode argumenter for å privatisere helsetjenester innenfor ikke‐​kritiske operasjoner: øyelaser, kosmetisk kirurgi, etc.
  • Mao.: We should not change a winning team.
  • Jeg er ikke veldig bekymra for at en viss andel med private helseforsikringer underminerer det generelt weberianske systemet, fordi høyresida i Norge ellers er enig med meg i de aller fleste punktene over. Så lenge det er snakk om at Staten skal kjøpe legetjenester hos private sykehus, representerer ikke dette noen uthuling av det offentlige systemet. Det er bare litt ineffektivt å betale de samme menneskene mer for å operere i et annet hus, men penger har vi jo nok av.