Løpske metaforer: elefanter i hønsegården?

Kvinner flørter med hverandre. Menn slår kvinner. Blondiner må forføre menn for å få makt. Hvis vi skriver om politikk som om det var hotell Cæsar, vil det kanskje bli like populært?

Slik var dekningen av valgkampen på vg.no i morges:

Valgkampdekning

Dette illustrerer de to hovedmetaforene som avisene tyr til for å fordumme, nei, formidle politisk stoff: sex og krig. Når sant skal sies, er det metaforene som avisene tyr til for å formidle alle typer stoff. Videre viser tre av fire titler hvordan mediene redusere politiske diskusjoner til personlige intriger mellom partilederne. (Og den siste artikkelen, om Høyre og Frp, er sannsynligvis skrevet slik fordi det ellers ville blitt to «Erna» på rad. Hvordan de klarte å motstå fristelsen til å skrive «Ernas flørt med Siv», skjønner jeg ikke.)

Når Høyre og FrP på saklig grunnlag åpner for muligheten for å drive en regjering på bakgrunn av deres felles kamp mot å slippe verdens fattige inn i landet, så er det en «flørt». Lars Sponheim, derimot, får ta en mandig machorolle når han «langer ut» mot Kristin Halvorsen og SV, trolig i noe som ville bli registrert som «husbråk» i politiets register. Erna er applaus‐dronning, men hvem som er hennes konge sies det lite om.1

Når SVs politikk har mer appell hos kvinner enn menn, skyldes det at Kristin Halvorsen ikke har draget på menn. Det har selvsagt ingenting med politikken å gjøre, eller det faktum at velutdannede offentlig ansatte og lavtlønte grupper i vesentlig overvekt er kvinner. Eller for den saks skyld skyldes det ikke at Kristin Halvorsen har ekstra godt drag på kvinnene.

Hvor mange flere lesere får VG på sine politiske sider av å redusere de viktigste spørsmålene i landet til en seksualisert versjon av Days of our lives? Jeg vil tro det er mange, ettersom de ellers neppe ville nedverdiget seg til det. Dermed befester de folks bilde av politikerne som en kranglende barnehagegjeng.

Og da legger jeg død spørsmålet om hvordan denne formen for politiske vinklinger støtter opp under en lang tradisjon med å maskulinisere og opphøye mannlige lederfigurer, mens kvinnelige lederfigurer feminiseres og hverdagsliggjøres. Det får ligge til en annen bloggpost.

  1. Og for øvrig er dette valgkampens teiteste sak siden – la meg se – VG! hadde oppslaget om at det var utseendet, ikke politikken, som avgjorde valgkampen. Applausdronningstatusen er en telling av gjennomsnittlig antall ord hver partileder trengte for å få applaus på sitt eget landsmøte. En mer meningsløs statistisk indikator er det lenge siden jeg har sett. []