Et feministisk ansvar

Siv Jensen hisser seg opp over at venstresiden ikke er opptatt av ikke‐​vestlige kvinners rettigheter. Som feminist føler man seg forpliktet til å svare.

For det første: et angrep. Hvis Siv Jensen og hennes partifeller virkelig er opptatt av ikke‐​vestlige kvinners rettigheter, vil det mest effektive tiltaket være å la flere av dem komme til Norge. Som kvinne i Norge står du betydelig sterkere rettighetsmessig enn du gjør på landsbygda i Somalia eller Pakistan. Hvis sannsynligheten for å bli omskåret er 98 % i Somalia og 90 % som somalisk kvinne i Norge, er det bedre å la dem komme til Norge selv om det betyr at det skjer omskjæring i Norge. Følgelig burde dette brennende engasjementet fra norsk høyreside resultert i et ønske om større innvandring. Med 50.000 somalere i Norge vil man kunne redde tusenvis av jentebarn fra omskjæring – bare i første generasjon.

Virkeligheten er nesten stikk motsatt. FrP hevder dette argumentet i sammenhenger som tyder på at de mener mangelfulle rettigheter for kvinnene er et argument mot innvandring. Hvis (det eneste) målet er rettigheter for kvinner, vil denne politikkombinasjonen bare gi mening dersom du mener at noen «særnorske» rettigheter vil forsvinne på grunn av innvandringen, og at du mener norske kvinner har mer rett til å nyte godt av disse rettighetene enn utenlandske kvinner.1 Forhåpentligvis mener ikke FrP den siste delen av dette resonnementet. Vi kan derfor konkludere med at det finnes andre mål enn rettigheter for kvinner bak denne politikkombinasjonen.

Faktisk mener jeg det er overveiende sannsynlig at FrP ikke er opptatt av disse kvinnenes rettigheter i det hele tatt, men jeg tror de er reelt redd for våre rettigheter. Det er i alle fall noe. Jeg mener det er liten grunn til å være redd for dette. Det vi relativt vitenskapelig vet om muslimske innvandreres holdninger tyder på at det neppe vil være aktuelt med noen innføring av drakoniske lover og bestialske skikker. For folk som rømmer fra Taliban virker det, rett og slett, lite fristende å innføre Talibans etikk.

Så til forsvaret:

Kvinners rettigheter, slik de er fastslått i norsk lov i dag, har min støtte. Jeg mener også de bør utvides på enkelte områder. Menneskerettighetene bør gjelde i Norge.

Dersom grupper i samfunnet truer noen av rettighetene nevnt over, mener jeg at virkemidlene bør ta utgangspunkt i dialog, men at strafferettslige forhold selvsagt skal håndteres som strafferettslige forhold (altså uten dialog).

Nå, FrP, skjønner dere hvorfor vi ikke kan gjenta dette til stadighet? Det er en suppe av selvfølgeligheter, og det verken hjelper noen eller har noe formål å gjenta dette. Det verste av alt er at dette er selvfølgeligheter også for store deler av innvandrerbefolkningen, og da spesielt andre generasjon.

Det har uheldige bieffekter å dra opp en diskusjon der premisset er at innvandrerne ønsker å undergrave alle rettigheter i Norge, fordi det gir nettopp dette inntrykket av innvandrere overfor majoriteten av nordmenn. Det er selvsagt selvhøytidelig og deilig å late som om vi er de siste forsvarere av fornuften mot barbarismens spydspisser, men det skaper irrasjonell fremmedfrykt, slik vi tidligere har fryktet samene, kvenene, svenskene, asiatene, slaverne, jødene og jesuittene.

Og mens jeg skrev dette, ser jeg at Mihoe har levert en bedre tekst.

  1. Alternativt kan det gi mening dersom du mener at rettighetene er så mye under press at Norge vil få en dårligere stilling for kvinners rettigheter enn Somalia og Pakistan. Jeg tror ikke noen mener dette, men jeg tar det med av hensyn til logisk kompletthet. []