Creepy registrering av blogger

Big Brother
Creative Commons License photo credit: drp

DN.se: (min utheving)

Ett initiativbetänkande för att registrera och kontrollera bloggare har röstats igenom av Europaparlamentets utskott för kultur och utbildning. […] Media är viktigt för att skydda demokratin, och bloggar är ett betydelsefullt bidrag till mångfalden, konstaterar kulturutskottet. Men de tillägger att det finns ett behov av att kontrollera att inte felaktig information sprids.

Denne begrunnelsen for sensur blir også gitt, hvis jeg ikke tar mye feil, av Sannhetsdepartementet i George Orwells 1984.

Initiativtageren er estisk, og heter Marianne Mikko. Helst vil hun ha et kvalitetsstempel for bloggere, med registrering av navn og krav om bilde av forfatteren på alle blogger. Hun uttaler:

[Bloggarna] är i en position där de väsentligt kan förorena cyberrymden. Vi har redan alldeles för mycket spam, felinformation och ont uppsåt i cyberrymden.

Det ville være temmelig paradoksalt dersom et slikt system ble innført, tatt i betraktning at noe liknende slett ikke finnes for trykte medier. Det verste med denne Marianne Mikko er at hun tilsynelatende ikke ønsker noe stort europeisk sensurregime. Hun ønsker å bli kvitt sladder og usannheter. Men tiltakene hun foreslår kommer ikke til å klare dette, men kommer i stedet til å legge et gigantisk undertrykkingsverktøy i hendene på EUs toppledere. På toppen av det hele er disse underlagt enda dårligere demokratiske kontrollmekanismer enn vanlige statsledere.

Dette minner meg om en viktig bok; Erik Ringmars «A blogger’s maniphesto».((Du kan faktisk lese hele boken online.)) Der trekker han et skille mellom ytringsfrihet med republikansk, liberal og radikal twist. Den republikanske ytringsfriheten argumenterer for at den frie diskusjonen er nødvendig for republikkens overlevelse, og er tydeligst synlig i grunnlovene til henholdsvis Frankrike og USA. Her er ytringsfriheten helt og holdent et utilitaristisk verktøy: gjennom fri meningsbryting blir beslutningene i samfunnet bedre. Begrensningene følger av det samme resonnementet – meninger som ikke angår samfunnet trenger ingen beskyttelse.

Den liberale ytringsfriheten tar utgangspunkt i at ytringsfriheten er en rettighet som tilligger hvert enkelt menneske, uavhengig av om det er formålstjenlig for samfunnet. En slik holdning kommer til syne i menneskerettighetene.

Dette er kanskje ikke nytt for noen. Men Ringmar trekker deretter inn «det radikale løftet» om ytringsfrihet, der republikk‐​utilitarismen settes på hodet: den radikale ytringsfriheten handler ikke så mye om retten til å si noe, men retten til å få vite hva makta gjør. Og ytringsfriheten har kraft til å bidra til dette, fordi den fratar makta deres enkleste middel til å undertrykke informasjon (men ikke deres eneste: økonomiske insentivstrukturer og informasjonskontroll gjennom medieeierskap kan langt på vei kompensere for denne maktfravristelsen).

Poenget med denne lange avstikkeren er at Mikkos syn på ytringsfriheten er primært forankret i den republikanske tradisjonen, mens bloggere og bloggingen som idé ligger klart forankret i det radikale løftet. Ved å frata folk muligheten til anonym blogging gjeninnføres maktas kontrollmidler over informasjonen, fordi avsløringer (igjen) vil kunne slå tilbake på forfatteren. Den republikanske ytringsfriheten ville neppe ført til at mange individer valgte å stå opp mot kommunistpartiet i Russland, for å bruke et eksempel. Men den radikale ytringsfriheten kombinert med anonymitet ville kunne gjøre det.

Som et siste poeng: Den liberale ytringsfriheten er den vanligste fremstillingen, og en man skulle tro var veletablert i EU gjennom den europeiske deklarasjonen om menneskerettighetene. Likevel er det altså EU som nå tar utgangspunkt i en annen definisjon. Kan det tenkes at den liberale ytringsfriheten er i ferd med å spille seg ut på sidelinja? Når hardt settes mot hardt, kommer kanskje de virkelige konfliktlinjene til syne, og da blir insisteringen på ytringsfrihet som menneskerett et ferniss, som bare brukes i festtaler av de som egentlig har et republikansk forhold til den?

Også om denne saken: Ung Vänster, Ekonomikommentarer.

Og så et PS: For oss som har blogget om Dag Solstads essay om ytringsfrihet, er jo denne saken ekstra morsom. Solstad har jo famøst ytret at han ikke syns blogger har livets rett, og han har i tillegg sagt at ytringsfriheten ikke er noen sak å kjempe for i Norge i dag. Med andre ord bør han være svært lite opptatt av denne saken… Paradoksalt, fordi jeg i stor grad er enig med Solstads essay (men ikke med hans uttalelse om blogging).