Solstad

DSCF2708
Creative Commons License pho­to credit: joelo­gon

For et par uker si­den tryk­ket Samtiden et es­say av Dag Solstad, der for­fat­te­ren kri­ti­se­rer de som ikler seg en kap­pe av yt­rings­fri­het for å kun­ne for­sva­re av Se og Hørs rett til å graf­se i pri­vat­li­vet til kjen­di­s­er og den ukren­ke­li­ge ret­ten til å kren­ke andre men­nes­kers dy­pe­s­te fø­lel­ser.

Det mest in­ter­es­san­te med de­bat­ten etter­på har vært at en slik me­ning ikke lar seg tol­ke i den snev­re be­visst­he­ten som kal­les jour­na­lis­men. Dette be­gre­pet stam­mer fra Sigurd Allern, og be­skri­ver en vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning der jour­na­lis­tikk går fra å væ­re et verk­tøy for å av­slø­re mak­ta til å bli en nor­ma­tiv fi­lo­so­fi om hvor­dan mak­ta skal opp­fø­re seg. Under den­ne to­ta­li­tæ­re ideo­lo­gi­ens åk blir all kri­tikk av mak­ta (dvs. jour­na­lis­ter og jour­na­lis­te­nes verk­tøy­kas­se, her­under den uinn­skren­ke­de ret­ten til å skri­ve hva man vil) dy­pe­st sett tol­ket som et an­grep på sam­fun­net. Straffen er spal­te­gil­jo­ti­nen.

Det er mye rart Solstad må ut­hol­de å bli an­kla­get for. I da­gens ut­ga­ve av Morgenbladet, for ek­sem­pel, på­kal­ler Marit Slotnæs — avi­sas kronikk- og de­batt­re­dak­tør — Hamsun for å po­eng­te­re at Solstad er po­pu­list, visst­nok i lik­het med Knut Hamsun. Hamsuns og Solstads po­pu­lis­me må i så fall væ­re en form for sjøl­be­drag der re­sul­ta­tet er å bli mak­si­malt dår­lig likt.

Andre kom­men­ta­to­rer tol­ker es­say­et ut fra hva de går rundt og ten­ker på, og til­leg­ger der­et­ter Solstad å ha tenkt på ak­ku­rat det. Duoen Anders Heger og Magnus Marsdal gjør seg skyl­dig i det­te i Dagsavisens helge­ut­ga­ve. Heger me­ner at Solstads an­grep er et vel­re­gis­sert for­søk på å re­vi­ta­li­se­re ide­en om yt­rings­fri­he­ten gjen­nom å kri­ti­se­re den, og at Solstad der­for ly­ver blankt når han sier at han ikke bryr seg om å for­sva­re yt­rings­fri­he­ten i Norge i dag. Marsdal me­ner, nær­mest opp­skrifts­mes­sig, at Solstad har le­vert en kri­tikk av ka­pi­ta­lis­tis­ke medi­er.

Og ge­ne­relt hjel­per det li­te å få støt­te fra Torbjørn Jagland.

Felles for al­le de kri­tis­ke kom­men­ta­to­re­ne er at de ikke le­ve­rer et si­tat, et re­son­ne­ment, en hold­ning el­ler en idé som kan til­skri­ves Solstad, før de hog­ger ham ned. For i rea­li­te­ten er det li­te å væ­re uenig i. Mener kom­men­ta­to­re­ne at det er vik­tig å for­sva­re yt­rings­fri­he­ten for­di det pres­ser pri­sen på kjen­dis­bil­der ned (slik Dagbladet skrev på le­der­plass)? Mener kom­men­ta­to­re­ne at Solstad tar feil når han hev­der at de­bat­ten rundt ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne i for li­ten grad om­hand­let hvor­vidt det var rik­tig, ikke lov­lig?

Nei. De me­ner ikke det. Og der­for må de hen­fal­le til å via sub­ti­le om­vei­er kri­ti­se­re Solstads per­son. Enten har han, «som kjent», et «sver­me­ri for to­ta­li­tæ­re re­gi­mer» (Morgenbladet) el­ler så er han «i et bi­blio­tek på en bit­te li­ten øy nest yt­ter­st i hav­ga­pet», hvor han «be­trak­ter ver­den med natt­kik­kert» (Dagbladet). Stadig uten å hen­vi­se til kon­kre­te si­ta­ter som skul­le un­der­byg­ge det­te.

Med tan­ke på den ver­ba­le ned­slak­tin­gen er det vans­ke­lig å gjø­re noe an­net enn å gi Solstad rett i ut­gangs­punk­tet for hans es­say: at yt­rings­fri­he­ten har blitt en of­fent­lig­he­tens tvangs­trøye, der noen me­nin­ger er rik­ti­ge kun for­di de er lov­li­ge og andre er feil — ikke for­di de er ulov­li­ge, men for­di de kri­ti­se­rer de lov­li­ge me­nin­ger. Sånn kan man ikke ha det i en of­fent­lig­het, for­di det re­sul­te­rer i flokk­dan­nel­se og me­nings­mes­sig ens­ret­ting med den ene ver­di­en (yt­rings­fri­he­ten).

 

15 kommentarer til «Solstad»

  1. Jeg er ikke uenig i DIN medie­kri­tikk el­ler ana­ly­se av det nors­ke ord­skif­tet.

    Men jeg re­gist­re­rer alt­så at du og andre for­sva­re­re av Solstad me­ner å ha fun­net hans «egent­li­ge» me­ning i sitt es­say. Underforstått: Solstad er po­li­tisk bril­jant, han ev­ner imid­ler­tid ikke å ord­leg­ge seg slik at vi andre for­står ham. For en for­fat­ter vil­le jo det væ­re uen­de­lig trist.

    Retorisk sett er det selv­sagt en mu­lig­het for at vi som kri­ti­se­rer Solstad ver­ken har for­stått hans sam­funns­kri­tikk el­ler hans språk.

  2. Ah, den kom raskt. Mitt ar­gu­ment er at kri­ti­ker­ne til­leg­ger Solstad me­nin­ger som jeg syns det er vans­ke­lig å fin­ne dek­ning for i es­say­et. Dermed kan man be­skyl­de meg for å ha «fun­net hans egent­li­ge me­ning». Jeg syns ikke en slik re­la­ti­vis­me er på sin plass (un­der for­be­hold at jeg har gjort det jeg plan­la – noe jeg ikke kan ga­ran­te­re). Det er ikke lo­gisk det sam­me å ut­le­de kon­klu­sjo­ner fra mang­len­de pre­mis­ser og å re­fe­re­re til pre­mis­se­ne. Når man ba­re re­fe­re­rer di­rek­te til Solstads ord, er det etter mitt skjønn mer le­gi­timt å hev­de at det er det­te Solstad me­ner, i en di­rek­te for­stand.

    Ja, det er kan­skje pa­ra­dok­salt at Solstad ikke blir for­stått. Men det er ikke for­di han er po­li­tisk bril­jant el­ler ikke ev­ner å ord­leg­ge seg. Det er også noe av det han tar opp i es­say­et: man kan sim­pelt­hen ikke dis­ku­te­re slikt som kjen­dis­snik­fo­to­gra­fe­ring el­ler mu­ham­med­ka­ri­ka­tu­rer uten å bli sugd inn som de­bat­tan­ter i en fin­gert «strid» om yt­rings­fri­het. Derfor hans rop etter en an­nen of­fent­lig­het. Det er ikke mer po­li­tisk bril­jant enn po­li­ti­ke­re som ber om en an­nen vel­ger­mas­se – det er di­rek­te re­ak­sjo­nært og helt uten sjan­se til å med­fø­re noen for­bed­rin­ger. Men det for­and­rer ikke sann­hets­ver­di­en, hvis det fin­nes noen slik.

  3. Essay er en ting, men han ut­ta­ler seg om de sam­me tin­ge­ne i andre sam­men­hen­ger. Hvis han øns­ket es­say­et å le­ve sitt eget liv, så vil­le han kan­skje tje­ne på å hol­de munn.

    Mens jeg, i mot­set­ning til Solstad, me­ner man ut­mer­ket godt kan dis­ku­te­re kjen­di­s­e­ri­et og søp­pe­let i ord­skif­tet uten å an­gri­pe yt­rings­fri­he­ten som prin­sipp. Men at det blir en en­ga­sjert og høy­lytt de­batt er det in­gen tvil om. Men den sto­re for­fat­ter kan for sitt ba­re liv ikke ak­sep­te­re at mi­ne og hans me­nin­ger le­ver like­ver­di­ge liv og side om side i of­fent­lig­he­ten.

    Noen vil hev­de at yt­rings­fri­he­ten an­gripes når me­nin­ger an­gripes. Godt po­eng, det skal han ha. Men dår­li­ge ar­gu­men­ter er ba­re dår­li­ge ar­gu­men­ter, en­ten de kom­mer fra kom­mu­nis­tis­ke for­fat­te­re el­ler li­be­ra­le blog­ge­re.

    Solstad vil ha en of­fent­lig­het hvor hans de­fi­ni­sjon av kva­li­tet er inn­gangs­bil­let­ten. Man kan selv­sagt ka­mu­fle­re slikt som medie­kri­tikk, men like godt kan man se på det som svær­me­ri for dik­ta­tur. I den­ne sam­men­hen­gen er det jo ikke uve­sent­lig å ha i bak­ho­det hvil­ken po­li­tisk ideo­lo­gi hans medie­kri­tikk har ut­gangs­punkt i.

  4. Så det er alt­så dit vi er kom­met; en kri­tikk av of­fent­lig­he­tens de­bat­ter må tol­kes i ram­men av kri­ti­ke­rens ideo­lo­gi. Og att­på­til er det da kri­ti­ke­ren som skal be­skyl­des for to­ta­li­ta­ri­a­nis­me.

    Les det første av­snit­tet av Solstads es­say. Solstad støt­ter yt­rings­fri­he­ten. Solstad syns yt­rings­fri­he­ten er en kjempe­god idé. Solstad inn­røm­mer å ny­te godt av den hver enes­te dag. Det er alt­så ikke noe an­grep han le­ve­rer på selve yt­rings­fri­he­ten, men på prak­ti­se­rin­gen av yt­rings­fri­he­tens kvasi­re­li­gion, der in­get an­svar ek­sis­te­rer for­di yt­rings­fri­he­ten er ab­so­lutt og vik­ti­ge­re enn alt an­net.

    For å si det­te, be­skyl­des man for å vil­le sen­su­re­re of­fent­lig­he­ten.

  5. Naturligvis er det også slik at kri­ti­ke­rens ideo­lo­gi er in­ter­es­sant i tolk­nin­gen av kri­tik­ken som fram­føres. Men na­tur­lig­vis ikke ale­ne og ikke ved å se bort fra de fram­før­te ar­gu­men­te­ne.

    Uten di­rek­te sam­men­lik­ning, så hå­per jeg jo at mi­ne kri­tis­ke be­merk­nin­ger om is­ra­elsk po­li­tikk blir opp­fat­tet an­ner­le­des enn om sam­me kri­tikk ble fram­ført av Tore Tvedt.

    Som jeg skrev tid­li­ge­re Sigve, jeg er enig i inn­hol­det i det du me­ner er Solstads me­ning. Jeg er ba­re ikke sik­ker på at tolk­nin­gen hol­der som for­stå­el­se av Solstads egent­li­ge me­ning.

    Så er det da ikke es­sen­sen i medie­kri­tik­ken vi ikke blir eni­ge om, men hvor­vidt Solstad er like geni­al som medie­kri­ti­ker som han er for­fat­ter. Jeg sy­nes alt­så ikke det.

    I mot­set­ning til Solstad tar jeg meg alt­så bry­et med å le­se hans bø­ker og ar­tik­ler. Han har jo som kjent ut­talt at han ald­ri le­ser blog­ger. Og ald­ri vil det hel­ler.

    På det­te grunn­la­get blant an­net de­fi­ne­res re­le­van­sen i hans medie­kri­tikk. Da blir man fort lands­by­idiot og ir­re­le­vant.

  6. Jeg er gans­ke enig med Pål H. Jeg har ikke lest det ori­gi­na­le es­say­et, ei hel­ler har jeg tenkt å kom­men­te­re det, men den ge­ne­rel­le hold­nin­gen til Solstad, som han har gitt ut­trykk for i ut­ta­lel­ser og in­ter­vju­er i det sis­te (uten­for det om­tal­te es­say­et) får meg til å ten­ke at det er noe muf­fens i ar­gu­men­tet hans (kan­skje er ar­gu­men­tet i es­say­et iso­lert sett greit, men sett i sam­me­heng er det ugreit). For hcaen ar­tik­kel­for­fat­ter sier an­net­steds i sam­me tids­rom som ar­tik­ke­len er skre­vet må vel ha noe å si for hvor­dan det som står i ar­tik­ke­len skal tol­kes? Om det står mel­lom fle­re tolk­nin­ger, så vil jeg hel­ler vel­ge den som pas­ser inn i det for­fat­te­ren har sagt i sam­me tids­rom an­net­steds enn den som ikke gjør det; ut­ta­lel­se­ne må væ­re kon­gru­en­te, så å si, om de skal gi noen me­ning.

    Og det inn­tryk­ket jeg får da, er at det er både le­gi­tim og il­le­gi­tim kri­tikk ute og går: på den ene si­den er det en le­gi­tim kri­tikk av yt­rings­fri­het som ideo­lo­gi, når den blir så ab­so­lutt at andre så­kalt ab­so­lut­te ret­tig­he­ter ikke blir tatt hen­syn til; på den andre er en il­le­gi­tim og elitis­tisk kri­tikk av yt­rings­fri­het som be­skyt­tel­se for dum­me, ure­flek­ter­te, vul­gæ­re yt­rin­ger, yt­rin­ger Solstad ikke liker. Denne sis­te kri­tik­ken er dum, for yt­rings­fri­he­ten er et prin­sipp som gjel­der for al­le me­nin­ger, dum­me som smar­te. Kritiser gjer­ne nors­ke medi­er for å tryk­ke dum­me me­nin­ger, men da må ram­me­ver­ket væ­re en dis­ku­sjon om re­dak­sjo­nel­le stan­dar­der og mang­ler ved det­te, og ikke om yt­rings­fri­he­tens prin­sip­per.

    For når det er snakk om «Det er noe med blog­ger som kan få el­lers for­nuf­ti­ge men­nesker til å opp­fø­re seg som ny­ut­sprung­ne russ. Som dis­se for­fat­ter­blog­ge­ne, der en rek­ke el­lers ro­li­ge men­nesker opp­før­te seg på en må­te som ble en ren ka­ta­stro­fe. På fjern­sy­net har de det også, dis­se me­nin­ge­ne som skal rul­le over skjer­men un­der de­bat­ten. Det vir­ker som om pro­gram­le­der­ne i ste­det for å få oss til å føl­ge de­bat­ten, vil dis­tra­he­re oss, få oss til å ten­ke på noe an­net…» så er det snakk om man­gel på re­dak­sjo­nell stan­dard, el­ler det er snakk om at folk må fin­ne seg for go­de til å ytre tull og fjas i of­fent­lig rom, og ikke — som Solstad in­di­ke­rer ved et par set­nin­ger se­ne­re å si at han ikke liker «den­ne nye yt­rings­fri­he­ten» — en dis­ku­sjon om de­res prin­si­pi­el­le rett til å ytre det­te.

    Så jeg tror he­le den­ne de­bat­ten ba­se­rer seg på en uhel­dig sam­men­blan­ding, en man­gel på skil­le mel­lom den prin­si­pi­el­le ret­ten til å si noe, og hva en bør få seg til å si. Solstad er ikke den enes­te som blan­der sam­men her, men det gjør han alt­så.

    (Ps: be­kla­ger om kom­men­ta­ren ble litt vel lang.)

  7. Det var for­res­ten ikke Allern men den svens­ke stats­vi­te­ren Olof Peterson som lan­ser­te kour­na­lisme­be­gre­pet.

  8. Simen: Det ser ut som det du me­ner er at si­den al­le har rett til å ytre det de vil, er det også rik­tig å sen­de det på fjer­syns­skjer­me­ne. Mener du vir­ke­lig det­te?

    Når du sier at de­bat­ten ba­se­rer seg på en uhel­dig sam­men­blan­ding, er det vans­ke­lig å si seg uenig. Spørsmålet er vel sna­re­re om Solstad kan hol­des an­svar­lig for å ha blan­det inn «den prin­si­pi­el­le ret­ten til å si noe». Det er det go­de ar­gu­men­ter for å hev­de at han ikke har.

  9. Solstad sier han ikke liker «den nye yt­rings­fri­he­ten», og i sam­men­heng vi­ser det seg å væ­re snakk om blog­ging, som han ser på som tull og vås, uten ver­di. Men spørs­må­let om yt­rings­fri­het hand­ler om hvor­vidt det skal væ­re lov å si det­te. Om Solstad me­ner dum­me me­nin­ger ikke skal få blog­ges, så er han en idiot som ikke skjøn­ner en døyt av yt­rings­fri­het. Men om han der­imot er til­hen­ger av yt­rings­fri­het, men ikke me­ner dis­se me­nin­ge­ne pas­ser seg å ytre of­fent­lig, da bru­ker han be­gre­pet yt­rings­fri­het både når han snak­ker om yt­rings­fri­het og når han snak­ker om re­dak­sjo­nell stan­dard.

    Altså gjør han en in­tel­lek­tu­ell tab­be uan­sett hvor­dan man tol­ker ham. Likevel er det nok en stør­re tab­be å si at ba­re det han me­ner er høy­ver­di­ge me­nin­ger skal få ytres enn å blan­de sam­men de to be­gre­pe­ne.

  10. Først og frem­st så har ikke Solstad yt­ret noe øns­ke om å for­by noen yt­rin­ger. Om noen kla­rer å le­se det ut av det Solstad har skre­vet el­ler sagt så er jeg in­ter­es­sert i en for­kla­ring, for det kla­rer alt­så ikke jeg å le­se.

    Solstads kri­tikk er to­delt. Først kri­ti­se­rer han meng­den ugjen­nom­tenk­te yt­rin­ger som blir pub­li­sert på TV, i blogger(I Solstads for­stå­el­se av hva blog­ging er, som er feil), i avi­se­ne, i kjen­dis­bla­der også vi­dere. Han sier at han kan ikke kan ten­ke seg at Voltair vil­le dødd for Se og Hørs rett til å kren­ke kjen­di­s­ers pri­vat­liv.

    Deretter går han til an­grep på «re­li­gio­nen» yt­rings­fri­het, som gjor­de det nær­mest umu­lig å dis­ku­te­re dis­se ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne for­di yt­rings­fri­hets­teo­lo­ge­ne blåste seg opp og skrøyt av draps­trus­ler, si­ter­te Voltair og det ene med det andre. Og det selv om in­gen had­de for­slått å for­by dis­se tegningene(kanskje bort­sett fra en og an­nen mus­lim, men mus­li­mer har ikke makt i Norge). Altså et vans­ke­lig de­batt­kli­ma for­di kri­tikk av en yt­ring nær­mest ble sett på som kri­tikk av yt­rings­fri­he­ten.

    Solstads po­eng er vel at yt­rings­fri­he­ten i Norge i dag er selvsagt(med en­kelte unn­tak, ra­sisme­pa­ra­gra­fen og blas­femi­pa­ra­gra­fen, som beg­ge stort sett er so­ven­de. Og til­dels for vars­le­re som mang­ler et skik­ke­lig retts­lig vern). Ytringsfriheten er IKKE tru­et, men bru­kes som et vå­pen mot kri­tikk av en­kelte ytin­ger. Ideen om den ab­so­lut­te yt­rings­fri­he­ten er blitt et makt­mid­del.

    Slik jeg le­ser han i hvert fall, men det kan jo hen­de jeg tar feil, he­he.

  11. Selvom jeg de­sverr­re ikke har hatt mu­lig­het til å le­se Solstads es­say, HAR jeg, i all min fa­si­na­sjon for den­ne fy­ren, tatt bry­et med å le­se «essay-resepsjonen» i norsk media. Jeg syn­tes du, Sigve, plas­se­rer Solstad litt for mye i of­ferrol­len. Solstad er en lur jævel, og jeg tror vi kan an­ta at han kun­ne be­reg­ne re­spon­sen han vil­le få på sitt es­say – han fikk ak­ku­rat det han vil­le – en stor­stilt og gla­mo­røs re­spons.

    Solstad lin­ker på Adorno og Horkheimer i sin kri­tikk av «The Culture Industry» – de to Frankfurterskoletyskerne kri­ti­ser­te Hollywood for å bru­ke fil­men som mid­del for å gjø­re folk mer kjøpe­lyst­ne. Den egent­li­ge og ek­te kul­tu­ren ble un­der­trykt, iføl­ge dem. Svakheten i den­ne kri­tik­ken lig­ger i at ver­ken A+H el­ler Solstad hadde/har noe må­te å be­stem­me hva som er genuint/ektement/bra i en of­fent­lig­het. Solstad er knyt­tet opp til en tra­di­sjon (folke­bi­blio­te­ket, pam­flet­ten etc.), man­ge oppad­gå­en­de po­li­tisk be­vis­ste un­ge i dag er knyt­tet opp til en over­lap­pen­de, men litt an­der­le­des tra­di­sjon (bø­ker ja, men OGSÅ blog­ging, TV etc.)

    Når det gjel­der selve ar­gu­men­tet – jeg syn­tes det mi­li­tan­te li­be­ra­lis­men (både i livs,- øko­no­mi og yt­rings­fri­het) er mer sam­men­hen­gen­de og pro­ble­ma­tisk enn of­te an­tatt. Hver gang jeg le­ser The Economist blir jeg min­net om hvor tett dis­se tin­ge­ne hen­ger sam­men. Bladet har en egen ev­ne til å få meg til å fat­te at et be­stemt syn på ver­den (det li­be­ra­le) med INDIVIDET (som kon­su­ment (først og frem­st), som lykke­brin­ger, som «fritt») i frem­se­tet ikke er na­tur­lig, men en ide skapt av folk med in­ter­es­ser. Ikke at en slik er­kjen­nel­se lø­ser noen pro­ble­mer, men jeg tror det er litt av det Solstad er in­ne på. Hans kapitalisme-kritikk har gått fra å væ­re struk­tu­ra­lis­tisk til å bli ek­sis­ten­sia­lis­tisk – noe den på en må­te er dømt til å væ­re i en ver­den der folk sel­ger si­ne pro­duk­ter ba­sert på å om- og re­de­fi­ne­re folks bil­de av seg selv. (Selv om den egent­lig all­tid har vært ek­sis­ten­sia­lis­tisk – for­skjel­len er kan­skje at det gikk ann å pra­te om struk­tur som ek­sis­tens back in the good old 70s)

    I etter­kant­de­bat­ten (og i es­say­et, ty­de­lig­vis) er det rart at Knut Olav Åmås ikke er nevnt. Gule og Kokkvold blir brukt som ek­semp­ler, men den som ty­de­ligst har ar­ti­ku­lert a firm be­lief på yt­rings­fri­het er Åmås (i boka si og i en rek­ke ar­tik­ler), som er langt mek­ti­ge­re i for­hold til de­fi­ni­sjo­nen av den se­riø­se de­batt i Norge.

  12. Simen: Du må se­riøst le­se es­say­et før du fort­set­ter å me­ne noe om det. Hele bak­tep­pet som Solstad trek­ker opp er jo nøy­ak­tig at han ikke me­ner det er noe po­eng i å dis­ku­te­re el­ler for­sva­re «spørs­må­let om yt­rings­fri­het». Hvis du tror at Solstad har gått i bre­sjen for en de­batt om hvor­vidt det skal væ­re lov å blog­ge, skjøn­ner jeg jo at du er litt for­vir­ret med hen­syn til Solstads in­tel­li­gens. Men det har han alt­så ikke gjort.

  13. Fascinerende de­batt det­te, nes­ten litt sånn som Solstad for­sø­ker å skri­ve om, men lyk­kes litt dår­lig med.

    Vi er noen som me­ner Solstad er en po­li­tisk idiot, og som med det­te es­say­et fak­tisk de­mon­stre­rer i hvor stor grad po­li­tisk idiot han er.

    Men da MÅ vi ha mis­for­stått? Ja, noen har i al­le fall mis­for­stått noe. Den sa­ken er i al­le fall klar.

Legg gjerne igjen en kommentar!