Myter om bensinpris

Det spres mange myter i denne verden, og massemedia må ta skylden for mange av dem. Bare de siste dagene har vi fått høre at

Verken av disse er i nærheten av å være riktige.

I økonomisk litteratur er det svært uvanlig å bruke priser på den måten Dagbladet gjør når de hevder at Norge har verdens høyeste bensinpris. Standardmåten for å beregne priser på tvers av land, er å justere for såkalt PPP (Purchasing Power Parity), der prisen korrigeres for kjøpekraften. Dette gir god mening: Prisen for en liter bensin i kroner og øre er strengt tatt ikke veldig interessant, det som er interessant er hvor mange andre goder du må gi fra deg for å få en liter bensin. Alle priser er høyere i Norge enn de fleste andre land, fordi vi tjener mer. Den eneste måten å få prisene generelt sett ned på, er å bli et fattigere land. Justert for kjøpekraft er Norge blant Europas billigste land på bensin (og mat, forøvrig).

I sum tjener norske forbrukere på denne kjøpekraften, fordi det gjør importerte varer relativt sett billigere. Vi trenger bare å forsake to tanker bensin for å få råd til en sydentur, mens det tilsvarende tallet for en russer er ekstremt mye høyere.

Den andre myten er at denne boikotten vil virke. Det er et helt absurd resonnement bak dette. Boikotten vil bare fungere dersom man i sum kjøper mindre bensin, noe aksjonistene neppe kan ønske. Hvis de derimot bytter bensinstasjon, vil dette riktignok føre til lavere priser på Shell og StatoilHydro, men også til høyere priser på alle andre bensinstasjoner. Dessuten drives prisene i langt større grad av den internasjonalt fastsatte oljeprisen enn av lokal prisdannelse. Boikottistene kan forvente seg – som det potensielt mest effektive resultatet av aksjonen sin – at de boikottede bensinstasjonene i nærmiljøet blir slått konkurs. Så kan de jo vurdere om mindre konkurranse på sikt vil føre til lavere pris.