Fornorsking

I dagens historietimer er fordømmelsen av fornorskingspolitikken unison. For de historisk uinnvidde, dreide denne etterkrigspolitikken seg om å forhindre at samiske barn lærte samisk, slik at de kunne bli velfungerende nordmenn uten å måtte drasse med seg den grusomme samiske kulturen inn i voksenlivet. Virkemidlene var helårs kostskoler drevet av Folk Fra Sør‐​Norge, gjentatt fordømming av samisk kultur og språk, aktiv underminering av reindrift og all annen undertrykkende atferd man fant formålstjenlig.

Resultatet var at bortimot en hel generasjon av samer måtte velge mellom å være annenrangs nordmenn eller uønskede samer. Uten å spekulere for mye i hva resultatet av en slik identitetskrise ofte blir, kan jeg henvise til forskningen på området: Etableringen av din egen identitet og tilhørighet er helt avgjørende for å kunne integreres i et annet samfunn, for ikke å snakke om ditt opprinnelige samfunn. Med litt mer lekmannsforståelse kan vi spørre oss om man bygger opp selvtilliten og selvfølelsen ved å snakke sitt morsmål i skjul, praktisere sine skikker i skam og etterligne andres vaner i underdanighet?

Og hvorfor sier jeg dette? FrPs ærverdige stortingsrepresentanter har slått et slag for å begrense morsmålsopplæringa i skolen, igjen. Denne gangen dreier det seg om videregående opplæring. Men som den kritiske leser du er, er du sikkert kritisk til min fremstilling av saken. La FrP slippe til selv – i sin mest skriftlige og veloverveide form – nemlig komitéinnstillingen:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er avgjørende at alle elever settes i stand til å følge undervisning på norsk, og at det tilligger skolen og skoleeier et særskilt ansvar å besørge dette. Disse medlemmer viser til at det i første rekke er foreldrenes ansvar at deres barn er i stand til å beherske norsk. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil ha språktest for fireåringer og tidligere har fremmet forslag om dette.

Elever som kommer til Norge i løpet av barndommen eller ungdomstiden, og som skal gå i norsk skole, må gis rask og grundig norskopplæring slik at de kan delta i undervisningen på vanlige vilkår.

Disse medlemmer viser til at opplæring i morsmål i første rekke er en oppgave for den enkelte familie, og ikke en oppgave skolen skal påta seg. Disse medlemmer mener det er viktig å gi tilstrekkelig norskopplæring til elever i skolen, uavhengig av klassetrinn, men vil avvise forslag om utvidelse av rett til morsmålsopplæring…

Det er noen momenter å kommentere her. I en diskusjon om morsmålsopplæring trekker altså FrP inn at det er «foreldrenes ansvar at deres barn er i stand til å beherske norsk». Det må være norgesrekord i irrelevante opplysninger (hvilken praktisk betydning for morsmålsopplæringen har det hvem som har ansvaret for norskopplæringen? Hvorfor mener FrP at skolen ikke skal ha ansvar for å drive norskopplæring?), men denne rekorden blir umiddelbart slått: Nå kommer de med språktest for fireåringer også. I en innstilling om morsmålsopplæring for elever i videregående opplæring.

Legg også merke til klausulen «vanlige vilkår». Når du kan norsk, skal du delta på «vanlige vilkår». Det betyr ikke at du mister noen privilegier i de ordinære timene – disse privilegiene finnes ikke i utgangspunktet. Det betyr at du ikke lenger skal få morsmålsopplæring. Logikken er – hold deg fast – at du ikke lenger trenger morsmålet hvis du kan norsk. Så får heller bestemor i Bangladesh lære seg norsk, hun også, hvis du skulle få lyst å sende henne et brev.

Hva er i grunn FrPs kriterier for hva som skal være skolens oppgaver? Mener FrP i fullt alvor at vi ikke skal benytte mulighetene den obligatoriske skolegangen innnebærer til å integrere innvandrere og gi utsatte grupper muligheten til et bedre liv?