Underlige slutninger

Det er en merkelig farsott som går over debatter for tiden. Sekundærargumenter om rettigheter og prosedyre ser ut til å foretrekkes foran primære saksargumenter om rett og galt. Hva mener jeg så med det?

I en debatt argumenterte FrPs stortingspolitiker Christian Tybring‐​Gjedde for å lage mindre segregerte bomønstre i Oslo. Eller mente han nå det? Det eneste som kom frem ordentlig frem i debatten var hans rettighetsbaserte sekundærargument: «Det er ingen menneskerett å bo i Oslo». Sånn rent bortsett fra at det faktisk er en menneskerett  å velge hvor man vil slå seg ned, er det også en pussig måte å argumentere på. At det ikke er en menneskerett å lage pakistanske, somaliske eller nordnorske kvartaler, betyr jo ikke at det er noe i veien for å gjøre det. Tybring‐​Gjedde burde argumentert ut fra sine primære argumenter: Hva er det som er formålet med å ikke opprette gettoer?

Tor‐​Erling Staffs uttalelser har vakt generell avsky. På internett finner man likevel en lang rekke mennesker som ønsker å forsvare ham.1 De forsvarer (normalt sett) ikke hans primære argumentasjon, men forsvarer hans rett til å ytre seg. Når HvaHunSa ytrer seg om at hun er uenig med Staff, er det en helt normal primærargumentasjon på hva som bør være lov og ikke i Norge av seksuelle overgrep. Da må det føles absurd for henne å bli anklaget for å begrense Staffs ytringsfrihet. Hva skulle være hensikten med ytringsfriheten, om det ikke var å skape diskusjon rundt de ytringer som ytres?

Det samme fenomenet fant sted i den evinnelige debatten om Muhammed‐​karikaturene. Primært en debatt om innhold, form og budskap i karikaturtegningene, sekundært en debatt om ytringsfrihet. Men ingen kommentatorer i Norge var noen gang i tvil om at avisene hadde rett til å trykke dem, eller at voldelige angrep på bakgrunn av dem var avskyelig. Likevel mente svært mange at statsministeren ikke skulle få lov til å mene noe om den primære debatten (karikaturenes innhold og budskap). Han skulle ikke si at Norge ikke var enig i innholdet i tegningene. Han skulle visst si «ingen kommentar» – for å forsvare ytringsfriheten.

Den samme tendensen forekommer i Afghanistan‐​debatten. Hver eneste gang spørsmålet om norsk tilbaketrekking blir diskutert i mediene, trekker en debattant (som oftest fra Høyre) inn en sekundær debatt om når man bør debattere dette spørsmålet. Ikke kan man gjøre det rett før NATO‐​toppmøtet. Ikke kan man gjøre det når norske soldater dør. Ikke engang når Carsten Thomassen – selv motstander av norske styrker i Afghanistan – dør, kan man diskutere det. Men ingen har foreslått å ikke respektere disse.

Å skyve ytringsfrihet, menneskerettene, lovverk eller presedens foran seg er ikke et argument i seg selv. Det eneste man oppnår, er å hvile seg på argumentene bak disse prinsippene. Med mindre noen argumenterer for å bryte dem, utgjør de med andre ord innholdsløse argumenter.

  1. Se for eksempel Fredrik Mellems kommentarer hos HvaHunSa. []