Underlige slutninger

Det er en mer­ke­lig far­sott som går over de­bat­ter for ti­den. Sekundærargumenter om ret­tig­he­ter og pro­se­dyre ser ut til å fore­trek­kes for­an pri­mæ­re sak­sar­gu­men­ter om rett og galt. Hva me­ner jeg så med det?

I en de­batt ar­gu­men­ter­te FrPs stor­tings­po­li­ti­ker Christian Tybring-Gjedde for å la­ge mindre se­gre­ger­te bo­mønst­re i Oslo. Eller men­te han nå det? Det enes­te som kom frem or­dent­lig frem i de­bat­ten var hans ret­tig­hets­ba­ser­te se­kun­dær­ar­gu­ment: «Det er in­gen men­neske­rett å bo i Oslo». Sånn rent bort­sett fra at det fak­tisk er en men­neske­rett  å vel­ge hvor man vil slå seg ned, er det også en pus­sig må­te å ar­gu­men­te­re på. At det ikke er en men­neske­rett å la­ge pa­kis­tans­ke, so­ma­lis­ke el­ler nord­nors­ke kvar­ta­ler, be­tyr jo ikke at det er noe i vei­en for å gjø­re det. Tybring-Gjedde bur­de ar­gu­men­tert ut fra si­ne pri­mæ­re ar­gu­men­ter: Hva er det som er for­må­let med å ikke opp­ret­te get­to­er?

Tor-Erling Staffs ut­ta­lel­ser har vakt ge­ne­rell av­sky. På in­ter­nett fin­ner man li­ke­vel en lang rek­ke men­nesker som øns­ker å for­sva­re ham.i De for­sva­rer (nor­malt sett) ikke hans pri­mæ­re ar­gu­men­ta­sjon, men for­sva­rer hans rett til å ytre seg. Når HvaHunSa yt­rer seg om at hun er uenig med Staff, er det en helt nor­mal pri­mær­ar­gu­men­ta­sjon på hva som bør væ­re lov og ikke i Norge av sek­su­el­le over­grep. Da må det fø­les ab­surd for hen­ne å bli an­kla­get for å be­gren­se Staffs yt­rings­fri­het. Hva skul­le væ­re hen­sik­ten med yt­rings­fri­he­ten, om det ikke var å ska­pe dis­ku­sjon rundt de yt­rin­ger som ytres?

Det sam­me fe­no­me­net fant sted i den evin­ne­li­ge de­bat­ten om Muhammed-karikaturene. Primært en de­batt om inn­hold, form og bud­skap i ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne, se­kun­dært en de­batt om yt­rings­fri­het. Men in­gen kom­men­ta­to­rer i Norge var noen gang i tvil om at avi­se­ne had­de rett til å tryk­ke dem, el­ler at vol­de­li­ge an­grep på bak­grunn av dem var av­skye­lig. Likevel men­te svært man­ge at stats­mi­nis­te­ren ikke skul­le få lov til å me­ne noe om den pri­mæ­re de­bat­ten (ka­ri­ka­tu­re­nes inn­hold og bud­skap). Han skul­le ikke si at Norge ikke var enig i inn­hol­det i teg­nin­ge­ne. Han skul­le vis­st si «in­gen kom­men­tar» — for å for­sva­re yt­rings­fri­he­ten.

Den sam­me tenden­sen fore­kom­mer i Afghanistan-debatten. Hver enes­te gang spørs­må­let om norsk til­bake­trek­king blir dis­ku­tert i medie­ne, trek­ker en de­bat­tant (som oftest fra Høyre) inn en se­kun­dær de­batt om når man bør de­bat­te­re det­te spørs­må­let. Ikke kan man gjø­re det rett før NATO-toppmøtet. Ikke kan man gjø­re det når nors­ke sol­da­ter dør. Ikke en­gang når Carsten Thomassen — selv mot­stan­der av nors­ke styr­ker i Afghanistan — dør, kan man dis­ku­te­re det. Men in­gen har fore­slått å ikke re­spek­te­re dis­se.

Å sky­ve yt­rings­fri­het, men­neske­ret­te­ne, lov­verk el­ler pre­se­dens for­an seg er ikke et ar­gu­ment i seg selv. Det enes­te man opp­når, er å hvi­le seg på ar­gu­men­te­ne bak dis­se prin­sip­pe­ne. Med mindre noen ar­gu­men­te­rer for å bry­te dem, ut­gjør de med andre ord inn­holds­lø­se ar­gu­men­ter.

Fotnoter

  1. Se for ek­sem­pel Fredrik Mellems kom­men­ta­rer hos HvaHunSa. []

14 kommentarer til «Underlige slutninger»

  1. Her mis­ter du meg, Indregard.

    Du kan da ikke me­ne at den enes­te må­ten å an­gri­pe yt­rings­fri­he­ten på, er å «ar­gu­men­te­re for å bry­te» den?

    For å ta Muhammed-karikatursaken, som jeg me­ner er det grel­les­te og vik­tigs­te ek­sem­pe­let:

    Det å ha rett til «fri­mo­di­ge yt­rin­ger» in­ne­bæ­rer noe mer enn en fra­vær av for­bud. Friheten må væ­re re­ell; man skal ikke lø­pe uri­me­lig ri­si­ko ved å ytre seg. Kritikk og mot­yt­rin­ger skal man selv­sagt tå­le. Likeså at folk blir sin­te og lei seg. Derimot er trus­ler, vold og krav om sen­sur for­søk på å få yt­rin­ger stop­pet, og der­med for­søk på be­gren­se den re­el­le yt­rings­fri­he­ten. I sli­ke til­fel­ler må man i det minste kun­ne for­ven­te at myn­dig­he­te­ne stil­ler seg ufor­be­hol­dent på den yt­ren­des side.

    Det gjor­de ikke re­gje­rin­gen i ka­ri­ka­tur­sa­ken. Joda, de lir­te plikt­skyl­digst av seg noen re­plik­ker om at trus­ler er for­kas­te­li­ge, men det de i rea­li­te­ten gjor­de var å kom­me fun­da­men­ta­lis­te­ne i møte, for å unn­gå bråk og di­plo­ma­tis­ke kom­pli­ka­sjo­ner.

    Fundamentalistene krev­de sen­sur og «unn­skyld­ning» fra lan­de­ne der teg­nin­ge­ne var tryk­ket. Folk som kom­mer fra dik­ta­tu­rer er vel vant til å ten­ke sånn. Hos oss er det­te en frem­med tanke­gang. Det trod­de ihvert­fall jeg. «Norge» had­de ikke tryk­ket noen teg­nin­ger, og man ber selv­sagt ikke om unn­skyld­ning på veg­ne av andre men­nesker. Likevel: både nors­ke og dans­ke myn­dig­he­ten kom med sli­ke unn­skyld­nin­ger! De ak­sep­ter­te fun­da­men­ta­lis­te­nes pre­miss om at yt­rin­ger ikke står for den en­keltes reg­ning, men er et po­li­tisk an­lig­gen­de!

    For selv­sagt bur­de ikke re­gje­rin­gen «me­ne» noe om selve teg­nin­ge­ne i den­ne de­bat­ten. Det gir in­gen me­ning å si at «Norge ikke var enig i inn­hol­det i teg­nin­ge­ne». Norge er et land, og har in­gen me­nin­ger om ka­ri­ka­tu­rer. Når hør­te vi sist na­sjo­nen «me­ne» noe om f.eks. ka­ri­ka­tu­rer om krist­ne, el­ler om pa­ro­di­er og ko­mi­ke­re?

    I den grad stats­mi­nis­te­ren had­de per­son­li­ge me­nin­ger om teg­nin­ge­ne, er det en selv­føl­ge at han bur­de hol­de dis­se for seg selv, slik sa­ken sto.

    Men som ikke det­te var nok, gikk re­gje­rin­gen og sat­te seg i fan­get på Magazinets re­dak­tør. Dermed fikk fun­da­men­ta­lis­te­ne – ihvert­fall et styk­ke på vei – opp­fylt sitt krav om sen­sur, også.

    Selvsagt er det­te hand­lin­ger som be­gren­ser yt­rings­fri­he­ten. Regjeringen vår sa at yt­rings­fri­he­ten er ukren­ke­lig, men ga sig­na­ler som be­kref­tet det stikk mot­sat­te: ube­ha­ge­li­ge yt­rin­ger kan trues til taus­het.

    Resultatet er bl.a. at både hu­mor og re­li­gions­kri­tikk ret­tet mot islam nå un­der­leg­ges en selv­sen­sur som in­gen vil­le vur­de­re over­for f.eks. kris­ten­dom­men.

    Det iro­nis­ke er jo at Muhammed-karikaturene kom til for­di en barne­bok­for­fat­ter ikke kun­ne fin­ne il­lust­ra­tør til boka si. Ingen tur­de nem­lig å teg­ne Muhammed. Det så alt­så al­le­re­da da ut til at vår yt­rings­fri­het ikke var re­ell på al­le om­rå­der. Måtte det væ­re slik? Jo, det må vis­st det. Det har re­gje­rin­gen sagt.

    Enda mer iro­nisk blir det jo når man ten­ker på at det nep­pe var selve teg­nin­ge­ne som før­te til alt brå­ket, men at en gjeng ima­mer la til noen fals­ke teg­nin­ger, og gikk ak­tivt inn for å his­se opp me­nings­fel­ler.

    Ellers grei­er jeg ikke se at f.eks. HvaHunSa blir be­skyldt for å be­gren­se Tor-Erling Staffs yt­rings­fri­het. Hun er, som du sier, ba­re en av de man­ge som kri­ti­se­rer ut­ta­lel­se­ne hans. Derimot har Staff mot­tatt draps­trus­ler, trus­ler om an­mel­del­se, samt ad­vars­ler (igjen) fra re­gje­rin­gen. Alt det­te opp­fat­ter jeg som for­søk på å be­gren­se Staffs yt­rings­fri­het. Og det­te går det fak­tisk an å dis­ku­te­re helt uav­hen­gig av inn­hol­det i
    yt­rin­ge­ne.

  2. Nå skul­le jeg til å skri­ve en lang kom­men­tar, men i all ho­ved­sak er jeg enig med abre. spe­si­elt i Muhammed-karikatur-saken er det for­kas­te­lig at re­gje­rin­gen skal pre­sen­te­re si­ne me­nin­ger som om de er noe Norge som land står for i den hen­sikt å unn­gå di­plo­ma­tisk bråk. Norge har in­gen me­nin­ger, det har ba­re nord­menn. Å be­kla­ge på den må­ten var å gi fun­da­men­ta­lis­te­ne rett.

    Likevel er jeg også enig i ho­ved­po­en­get ditt, om jeg har for­stått det rik­tig: det å stil­le se­kun­dæ­re spørs­mål, meta­spørs­mål om du vil, er in­gen god sub­sti­tutt for å dis­ku­te­re det pri­mæ­re spørs­må­let.

  3. abre: Uten å ta stil­ling til Indregards post i sin hel­het, så er jeg takk­nem­lig for at han po­eng­te­rer hvor li­te frukt­bart det er å ar­gu­men­te­re se­kun­dært i en pro­blem­stil­ling som pri­mært tar for seg et an­net te­ma.

    Jeg tok ald­ri for meg yt­rings­fri­hets­spørs­må­let i pos­ten min, men gikk di­rek­te på inn­hol­det i Staffs ut­ta­lel­ser. Når da Fredrik Mellem kon­se­kvent ar­gu­men­te­rer som om jeg skull­te tatt til or­de for kneb­ling, så bi­drar han ikke til de­bat­ten, men til­fø­rer ba­re støy.

    At andre, i andre fora, tok til or­de for kneb­ling, er da in­gen grunn til å bom­bar­de­re mitt kom­men­tar­felt med feil­plas­sert ar­gu­men­ta­sjon.

    Til Fredriks for­svar, så var han langt­ifra ale­ne om det­te.

  4. abre og Simen: Jeg har ty­de­lig­vis mis­ta de­re, for de­re sky­ter på noen andre enn meg i sva­re­ne de­res. Jeg syns det er håp­løst å ral­le inn i en dis­ku­sjon om yt­rings­fri­het når min for­mål er å dis­ku­te­re det re­el­le (pri­mæ­re) inn­hol­det i ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne. Men i de­bat­tens ræ­le­te kli­ma hav­na man en­ten på side med de som var for yt­rings­fri­het og der­med for ka­ri­ka­tu­re­ne, el­ler mot yt­rings­fri­het og der­med mot ka­ri­ka­tu­re­ne. Det som blir pa­ro­disk er at jeg at­ter en gang — i det­te kom­men­tar­fel­tet — blir satt i en bås der jeg er en på­dri­ver for at «fun­da­men­ta­lis­te­ne … får opp­nådd sitt krav om sen­sur». Det un­der­stre­ker i al­le fall po­en­get mitt.

    Og abre: Selvsagt gir det me­ning at re­gje­rin­gen gir ut­trykk om hva som er Norges of­fi­si­el­le hold­ning. Hva skal egent­lig en re­gje­ring (og Storting) dri­ve med, hvis den ikke skal væ­re et ut­trykk for et lands me­nin­ger?

  5. Først: Jeg er enig i ho­ved­po­en­get i pos­tin­gen din. Jeg er helt enig i at det er tå­pe­lig å kom­me trek­ken­de med «ret­tig­he­ter» når det­te ikke er re­le­vant. Men si­den jeg syn­tes ka­ri­ka­tur­sa­ken slett ikke pas­set inn som ek­sem­pel for det­te po­en­get, til­lot jeg meg alt­så å kom­men­te­re det­te spe­si­elt. Særlig si­den jeg me­ner det er en svært vik­tig sak. Jeg be­kla­ger hvis det ble vel­dig på si­den.

    Jeg har ver­ken sagt el­ler ment at du er noen «på­dri­ver» for sen­sur. Hvis min kom­men­tar kan for­stås slik, be­kla­ger jeg det også.

    Men du skri­ver alt­så om ka­ri­ka­tur­sa­ken:
    «Primært en de­batt om inn­hold, form og bud­skap i ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne, se­kun­dært en de­batt om yt­rings­fri­het.»

    Dette er jeg alt­så vel­dig uenig i. For når had­de vi sist en stort an­lagt of­fent­lig de­batt om ka­ri­ka­tu­rer og teg­nin­ger som virke­mid­ler? Slike ting plei­er rett og slett ikke væ­re et of­fent­lig te­ma. Det er sånt man sit­ter og slud­rer med ar­beids­kom­pi­ser om – ikke sånt som blir avis­føl­je­tong i må­neds­vis el­ler som kre­ver at det sen­des ut in­ter­ne no­ta­ter til am­bas­sa­de­ne med in­struk­ser om å leg­ge seg på rygg.

    Jeg me­ner på in­gen må­te å på­stå at al­le som fant teg­nin­ge­ne pro­vo­se­ren­de, styg­ge, unød­ven­dig osv, var mot­stan­de­re av ret­ten til å pub­li­se­re dem. Men hvor­for i all ver­den ble det­te en stor sak i media? Jo, for­di det egent­lig hand­let om hva som i
    prak­sis kan sies. Det hand­let om at be­gre­per som «blas­fe­mi» og «kren­king av re­li­giø­se fø­lel­ser» ble gravd fram igjen, etter at de har vært dø­de i tret­ti år. Det hand­let om at virke­mid­ler som har vært dag­lig­dag­se over­for andre grup­pe­rin­ger plut­se­lig ble kon­tro­ver­si­el­le. Det hand­let om at folk plut­se­lig be­gyn­te å be­kym­re seg om hvor­vidt sa­ti­re var «unød­ven­dig» og «kren­ken­de». I våre da­ger! Det hand­let kort sagt om yt­rings­fri­het.

    Jeg for­står hel­ler ikke det­te med «Norges of­fi­si­el­le hold­ning». Selvsagt skal re­gje­rin­gen gi ut­trykk for lan­dets of­fi­si­el­le hold­nin­ger i sa­ker der det er na­tur­lig å for­ven­te at det ek­sis­te­rer noe slikt. Men etter mi­ne be­gre­per sor­te­rer ikke ka­ri­ka­tu­rer og sa­ti­re un­der den­slags. Og slett ikke en­kelt­in­di­vi­ders yt­rin­ger el­ler fint­fø­lel­se. Det er rett og slett ikke et of­fent­lig an­lig­gen­de.

    Når re­gje­rin­gen li­ke­vel valg­te å ut­tryk­ke hold­nin­ger til sli­ke ting, ble det­te na­tur­lig­vis ikke opp­fat­tet som en me­nings­yt­ring blant fle­re. Gitt den si­tua­sjo­nen som had­de opp­stått, ble det­te fø­rin­ger. Det ble de facto be­grens­nin­ger i yt­rings­fri­he­ten. Og slik var det na­tur­lig­vis også ment.

    Men jeg sky­ter alt­så ikke på deg i noen an­nen for­stand enn at jeg er uenig i din fram­stil­ling av den­ne sa­ken.

  6. abre: OK. Daså. Men da er vi jo eni­ge.

    Selvsagt er det lov å dis­ku­te­re om yt­rings­fri­he­tens kår var iva­re­tatt i for­bin­del­se med ka­ri­ka­tur­stri­den. Problemet var at når jeg (el­ler Stoltenberg) for­søk­te å dis­ku­te­re den re­dak­sjo­nel­le av­gjø­rel­sen om å tryk­ke ka­ri­ka­tu­re­ne, var det vel­dig man­ge som men­te at den­ne de­bat­ten i seg selv var tru­en­de for yt­rings­fri­he­ten. Det er jo et un­der­lig pa­ra­doks.

    Jeg skjøn­ner deg fort­satt ikke når du me­ner at re­gje­rin­gen ikke skul­le ta klar stil­ling til inn­hol­det. Hva er av­grens­nin­gen? Hvilke yt­rin­ger er det re­gje­rin­gen skal ha en hold­ning til, og hvil­ke er det den skal hol­de kjeft om? Hvilken for­skjell gjor­de det for Magazinets trykke- og yt­rings­fri­het om re­gje­rin­gen støt­tet inn­hol­det, ikke støt­tet inn­hol­det el­ler ga blan­ke i inn­hol­det?

    Etter mitt syn inne­hol­der ikke kon­sep­tet «yt­rings­fri­het» noen for­plik­tel­se fra myn­dig­he­te­ne om å leg­ge til ret­te for at du skal få størst mu­lig opp­slut­ning om en yt­ring. De skal gans­ke en­kelt sør­ge for at det er trygt å ytre hva du vil. Men de øv­ri­ge kon­se­kven­se­ne — mot­inn­legg, boi­kott­ak­sjo­ner el­ler hva det måt­te væ­re — får du fak­tisk ta an­svar for selv.

  7. Og kan­skje er det nett­opp det jeg rea­ger­te mest på i de­bat­ten om ka­ri­ka­tu­re­ne. En lang rek­ke kom­men­ta­to­rer be­skrev si­tua­sjo­nen etter ka­ri­ka­tur­lan­se­rin­ge­ne som et «an­grep på yt­rings­fri­he­ten». I Norge var ikke det re­elt i det he­le tatt. I ver­ste fall var det noen få yt­ter­lig­gå­en­de per­soner som plan­la et an­grep på yt­rings­fri­he­ten — kan­skje var det in­gen. Når de­mon­stra­sjo­ne­ne i ara­bis­ke land be­skri­ves som et «an­grep på yt­rings­fri­he­ten», når pa­ra­dok­se­ne nye høy­der. Er det ba­re nord­menn som skal ytre seg?

    Ambassadebrenningen, der­imot, er åpen­bart ulov­lig og et an­grep på både det ene og andre. Men du fant in­gen de­bat­tan­ter som men­te noe an­net. Derfor var det mer­ke­lig at så man­ge for­søk­te å ska­pe en «de­batt» rundt det­te, og er­ger­lig at så man­ge for­søk­te å kob­le oss som var kri­tis­ke til pub­li­se­rin­gen opp mot dis­se strå­men­ne­ne som visst­nok vil­le an­gri­pe yt­rings­fri­he­ten.

  8. Sigve:

    Jeg skjøn­ner vir­ke­lig ikke hva det er du le­ser inn i min kom­men­tar. Jeg har da ald­ri kom­men­tert deg per­son­lig el­ler kalt deg en på­dri­ver for sen­sur, el­ler skre­vet noe som kan tol­kes i den ret­ning.

    Uansett, den re­le­van­te de­len av inn­leg­get ditt:

    «Det sam­me fe­no­me­net fant sted i den evin­ne­li­ge de­bat­ten om Muhammed-karikaturene. Primært en de­batt om inn­hold, form og bud­skap i ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne, se­kun­dært en de­batt om yt­rings­fri­het. Men in­gen kom­men­ta­to­rer i Norge var noen gang i tvil om at avi­se­ne had­de rett til å tryk­ke dem, el­ler at vol­de­li­ge an­grep på bak­grunn av dem var av­skye­lig. Likevel men­te svært man­ge at stats­mi­nis­te­ren ikke skul­le få lov til å me­ne noe om den pri­mæ­re de­bat­ten (ka­ri­ka­tu­re­nes inn­hold og bud­skap). Han skul­le ikke si at Norge ikke var enig i inn­hol­det i teg­nin­ge­ne. Han skul­le vis­st si “in­gen kom­men­tar” — for å for­sva­re yt­rings­fri­he­ten.»

    Først, det er tvil­somt å kal­le inn­hol­det «den pri­mæ­re de­bat­ten», all den tid det fikk li­ten opp­merk­som­het sett i for­hold til det du kal­ler den se­kun­dæ­re de­bat­ten.

    Videre, så er det hold­nin­gen at «Norge ikke var enig i inn­hol­det i teg­nin­ge­ne» som er pro­ble­ma­tisk. Norge som land har me­nin­ger i po­li­tis­ke spørs­mål, slik som det om yt­rings­fri­het, som be­stem­mes av re­gje­ring og stor­ting med folket i ryg­gen, men det er slett ikke re­gje­rin­gen el­ler stor­tin­gets opp­ga­ve å gjø­re seg opp me­nin­ger om ka­ri­ka­tur­teg­nin­ger på veg­ne av folket. Det er ikke det de er valgt inn for.

    Stoltenberg må gjer­ne si hva han vil i sli­ke sa­ker, så len­ge det fram­går at det er hans per­son­li­ge me­ning, og ikke Norges of­fi­si­el­le po­si­sjon i spørs­må­let, for å be­døm­me ka­ri­ka­tu­rer er rett og slett ikke sta­tens opp­ga­ve rent bort­sett fra om de er lov­li­ge el­ler ulov­li­ge.

    Jeg er alt­så, som tid­li­ge­re skre­vet, enig med din kon­klu­sjon, men jeg er uenig i at ka­ri­ka­tur­sa­ken er et godt ek­sem­pel på det.

    Jeg skjøn­ner ikke hvor­for det skul­le væ­re øns­ke­lig å ha en na­sjo­nal de­batt om inn­hol­det i noen skar­ve teg­nin­ger. Jeg ser ikke nyt­ten av å la stats­mi­nis­te­ren ut­ta­le seg om den fi­ne stre­ken el­ler skygge­leg­gin­gen el­ler sym­bo­lik­ken, el­ler hvor­for det skal væ­re nød­ven­dig for ham å kom­me med den po­li­tisk kor­rek­te emo­sjo­nel­le re­ak­sjo­nen på fol­kets veg­ne. Det er vi vel ka­pab­le til. Jeg er alt­så uenig i at det­te var et til­fel­le hvor se­kun­dæ­re spørs­mål øde­la for en pri­mær­de­batt: i det­te til­fel­let var den pri­mæ­re de­bat­ten to­talt uin­ter­es­sant, i al­le fall som po­li­tisk de­batt. Den får hel­ler ra­se blant kunst­kri­ti­ke­re og teo­lo­ger. Du skri­ver at så og si al­le var eni­ge i at det skal væ­re lov å tryk­ke dis­se teg­nin­ge­ne; vel, de al­ler fles­te var også eni­ge om at de, rent bort­sett fra at de var et sym­bol på den prin­si­pi­el­le ret­ten til å ytre det man vil, ikke var stort an­net enn en ren pro­vo­ka­sjon uten stør­re kunst­ne­risk ver­di.

    Har du et enes­te ek­sem­pel på at noen pro­mi­nen­te sam­funns­de­bat­tan­ter pri­set teg­nin­ge­ne for an­net enn som sym­bo­ler på yt­rings­fri­he­ten? Var det noen i det he­le tatt som stil­te seg ufor­stå­en­de til at de kun­ne opp­fat­tes kren­ken­de?

    Men til­bake til ho­ved­po­en­get ditt:

    «Å sky­ve yt­rings­fri­het, men­neske­ret­te­ne, lov­verk el­ler pre­se­dens for­an seg er ikke et ar­gu­ment i seg selv. Det enes­te man opp­når, er å hvi­le seg på ar­gu­men­te­ne bak dis­se prin­sip­pe­ne. Med mindre noen ar­gu­men­te­rer for å bry­te dem, ut­gjør de med andre ord inn­holds­lø­se ar­gu­men­ter.»

    Jeg er stort sett enig. Men de ut­gjør ikke inn­holds­lø­se ar­gu­men­ter. Tvert imot. De er ar­gu­men­ter i en an­nen de­batt. Når noen star­ter en de­batt og andre kon­trer med å de­bat­te­re de­bat­ten i seg selv, så kom­mer de ikke med inn­holds­lø­se ar­gu­men­ter, de kom­mer med ar­gu­men­ter som er re­le­van­te for meta­de­bat­ten, men som er to­talt ir­re­le­van­te for selve de­bat­ten, det du kal­ler den pri­mæ­re de­bat­ten.

    Jeg er helt enig i at det ikke nyt­ter å hvi­le seg på et ar­gu­ment i en meta­de­batt og hev­de at man har «vun­net» selve de­bat­ten. Som når Nei til EU-tilhengere på­står at det å end­re grunn­lo­vens krav til pro­sent­an­del av Stortinget som må væ­re eni­ge i en su­ve­re­ni­tets­av­stå­el­se er «å end­re spille­reg­le­ne». Vel, no shit, sier du det. Det er det nok, men det sier in­gen­ting om det å end­re spille­reg­le­ne er galt. Det er jo det som er spørs­må­let.

    Jeg er litt usik­ker på om du me­ner det å dra fo­ku­set over på «se­kun­dæ­re» ting all­tid er neg­a­tivt. Jeg me­ner i al­le fall at det i Muhammed-saken var en god ting, for dis­ku­sjon om yt­rings­fri­het er in­ter­es­sant, men dis­ku­sjon om et sett med ka­ri­ka­tu­rer har et mye snev­re­re fo­kus og er stort sett ba­re in­ter­es­sant for ko­mi­ke­re, kunst­ne­re og teo­lo­ger som måt­te fø­le at de­res re­li­gion er støtt.

    Og igjen, jeg har ald­ri ment å kal­le deg en på­dri­ver for sen­sur, og etter å ha gjen­lest min kom­men­tar fle­re gan­ger kan jeg ikke se hvor­dan den kan for­stås slik.

  9. Jeg ser at min kom­men­tar kan­skje ble litt på gren­sen til hvor mye et kom­men­tar­felt kan rom­me. Kanskje bur­de jeg tatt det på egen blogg. Til mitt for­svar kom det fle­re inn­legg i mel­lom min første og min andre kom­men­tar som jeg føl­te be­hov for å sva­re på. Håper det går greit.

  10. Uten å blan­de meg inn i de­bat­ten: (Så lan­ge kom­men­ta­rer, så li­ten tid…)

    Simen: Om du ikke tar det­te på egen blogg, ta noe an­net! Vi tren­ger mer meta­meta­mor­fo­se­blog­ging snart!

  11. «Problemet var at når jeg (el­ler Stoltenberg) for­søk­te å dis­ku­te­re den re­dak­sjo­nel­le av­gjø­rel­sen om å tryk­ke ka­ri­ka­tu­re­ne, var det vel­dig man­ge som men­te at den­ne de­bat­ten i seg selv var tru­en­de for yt­rings­fri­he­ten. Det er jo et un­der­lig pa­ra­doks.»

    Jeg sy­nes det er en ve­sent­lig for­skjell på at du el­ler jeg syn­s­er om det­te, og at lan­dets stats­mi­nis­ter gjør det sam­me, på veg­ne av «lan­det». Spesielt i en si­tua­sjon der «lan­det» var av­krevd en unn­skyld­ning fra fun­da­men­ta­lis­ter, på veg­ne av noe en­kelt­in­di­vi­der had­de gjort.

    «Hvilke yt­rin­ger er det re­gje­rin­gen skal ha en hold­ning til, og hvil­ke er det den skal hol­de kjeft om?»

    Hvis jeg skal for­sø­ke å væ­re ge­ne­rell, vil jeg vel si at re­gje­rin­gen bør hol­de kjeft om sa­ker der de­res ut­ta­lel­ser kan tol­kes som util­bør­lig press. Ellers sy­nes jeg som sagt det er opp­sikts­vek­ken­de at re­gje­rin­gen plut­se­lig så det som sin opp­ga­ve å me­ne noe om ka­ri­ka­tur­teg­nin­ger.

    «Hvilken for­skjell gjor­de det for Magazinets trykke- og yt­rings­fri­het om re­gje­rin­gen støt­tet inn­hol­det, ikke støt­tet inn­hol­det el­ler ga blan­ke i
    inn­hol­det?»

    Den for­mel­le yt­rings­fri­he­ten ble selv­sagt ikke be­rørt. Ingen lo­ver ble end­ret. Men som sagt: yt­rings­fri­he­ten må væ­re re­ell. Hvis ytre press fø­rer til selv­sen­sur, er den ikke det. Jeg tror re­gje­rin­gens sig­na­ler først og frem­st fikk be­tyd­ning for hvor­dan aviser og tids­skrif­ter ge­ne­relt vil vel­ge å for­hol­de seg til yt­rin­ger om islam, her­etter. Når det gjel­der Magazinet spe­si­elt var det vel kan­skje av stør­re be­tyd­ning at re­gje­rin­gen og re­dak­tør Selbekk «snak­ket sam­men».

    «De skal gans­ke en­kelt sør­ge for at det er trygt å ytre hva du vil.»

    Enig. Er det det, tror du?

    Det at Norge be­kla­ger på veg­ne av de som yt­rer seg, som svar på trus­ler og press: er det å sør­ge for at det er trygt? Jeg tror ikke det.

  12. Det er ikke lett å hol­de tun­gen rett i mun­nen når de­bat­ter har så man­ge lag.

    Slik jeg opp­fat­ter ho­ved­po­en­get i ar­tik­ke­len er den un­der­li­ge slut­nin­gen at noen bør/skal la væ­re å ytre seg for å be­skyt­te yt­rings­fri­he­ten.

    Å ytre seg po­si­tivt el­ler neg­a­tivt til en­hver sak, også til yt­rings­fri­he­ten, er en yt­ring som må be­skyt­tes av yt­rings­fri­he­ten. Det å ny­an­se­re ret­tig­he­ter og plik­ter ved bruk av yt­rings­fri­he­ten er også en yt­ring som må be­skyt­tes av sam­me fri­het. Det er lett å gå i loop her.

    Demonstrasjoner og pro­te­ster mot en yt­ring er også yt­rin­ger som man må kun­ne kom­me med – og som skal væ­re be­skyt­tet av den sam­me yt­rings­fri­he­ten, selv når det gjel­der de­mon­stra­sjo­ner, pro­te­ster og ny­an­se­rin­ger mot selve yt­rings­fri­he­ten.

    Og nei, dis­se fri­he­te­ne kan ikke ba­re gjel­de for nord­menn på ver­dens­ba­sis..

Legg gjerne igjen en kommentar!