Om å omtale Lommemannen

Det har falt enkelte tungt for brystet at Lommemannens navn i en tid var mulig å lese som kommentar til denne bloggen. Jeg trenger tydeligvis å redegjøre for hva som skjer og hvorfor jeg ikke anser dette som alvorlig.

Dette har skjedd: Den 11. januar publiserte nyhetsmediene opplysninger som gjorde det fullt mulig å identifisere Lommemannens navn og adresse. Jeg skriver samme dag et innlegg som kritiserer dette faktum, fordi jeg mener media må vokte seg vel for å knytte uskyldige mennesker til kriminalitet – og alle er uskyldig til de er dømt. Politiet ber samme dag media om å ikke publisere navnet til mannen de har siktet, men dette skyldes ikke personvernhensyn. Politiet ønsker ikke bildet hans slått opp i media, fordi de skal bruke foto i vitnekonfrontasjoner i tiden fremover.

På innlegget som kritiserer medias håndtering av saken, kommenterer flere ulike mennesker på en slik måte at mannens navn offentliggjøres. I og med at søkemotorer opererer med mellomlagrede sider, er denne informasjonen oppsøkbar i en periode etter at kommentarene blir lagt ut. Så snart jeg oppdager kommentarene, fjerner jeg navnene, ettersom jeg frykter at loven pålegger meg det.

Hvorfor er ikke dette så farlig, da? Har jeg bidratt til identifiseringen? Mitt svar er nei.

De som søker etter lommemannens navn, er fullt i stand til å finne det uten hjelp fra min blogg. Det er også poenget i det opprinnelige blogginnlegget mitt. I den grad jeg å syntetiserte (sette sammen) informasjonsbiter, dreier det seg om å sette sammen faktaopplysninger som finnes i en og samme avisartikkel. Det kan umulig regnes som å bidra.

Imidlertid bidro kommentatorene litt, ved at det blir (marginalt) enklere å finne navnet direkte på bloggen i stedet for å søke i skattelistene. En temmelig marginal forskjell, og vi må huske på at de som finner navnet på denne måten i utgangspunktet søkte etter det. I og med at all nødvendig informasjon for å finne navnet allerede var offentliggjort, utgjør denne forenklingen en temmelig marginal problemstilling. Når jeg sletter navnet fra kommentarene er det fordi a) ikke alle stod frem med identifiserende informasjon (e‐​postadresse) og b) jeg fryktet at loven påla meg det. Dette er etter mitt syn ikke dobbeltmoral (slik HvaHunSa mener), men prinsippfasthet.

Jeg mener at blogger ikke bør pålegges kontroll med kommentarer, men at de heller kan pålegges å bidra til å spore opp avsenderen for ulovlige kommentarer. Internett er åpent og fritt tilgjengelig som kommunikasjonsmedium for alle som ønsker å rope ut navn, og selv om jeg sperrer kommentarfeltet er det ingenting som hindrer folk i å lage egne blogger (og til HvaHunSas kommentarer om dette: Det var dette poenget jeg anførte i kommentaren du fremstiller som om jeg «foreslå at de lager en egen blogg for å kunne publisere navnet»).

For det amndre er det åpenbart at jeg ikke har publisert bilde eller vanskeliggjort politiets arbeid. Jeg har ikke publisert noen bilder av mannen, og de som absolutt var interessert i navnet kunne finne det uten min hjelp. De som aktivt finner og publiserer bilde av ham, må stå for det selv. Jeg har poengtert hvor enkelt det er å finne ham (og krenke hans personvern).

Vi oppsummerer: Jeg kunne ha gjort noe galt hvis min drift av bloggen førte til at a) folk som ellers ikke ville fått tak i navnet på Lommemannen, fikk tak i det; eller b) politiets arbeid med vitnene ble vanskeliggjort av blogginnlegget mitt. Jeg erklærer meg frifunnet på begge punkter.