«The Shock Doctrine» (Naomi Klein)

Vi skriver år 2000. En ung gutt i utkanten av en søvnig småby i Nord‐​Norge ligger på senga på barnerommet og leser. Fra perm til perm – uten å stoppe et sekund. Det har ikke manglet på politisk interesse tidligere – han har allerede demonstrert mot NATOs bombing av Kosovo og drevet lobbyarbeid mot kommunestyret. Men lesingen av denne boken gir alt engasjementet en felles overbygning og en retning. Boka er «No Logo», forfatteren Naomi Klein. Den handler om hvordan vår velstad er bygd på at andre lider – om hvordan globaliseringen har flyttet utbyttingen av arbeidsfolk ut av syne. Men fra da av har den ikke vært ute av sinn.

Med denne bakgrunnen i mente er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at jeg hadde store forventninger til den nye boka («Shock Doctrine»). Langt på vei innfris disse forventningene intellektuelt, selv om følelsen av politisk oppvåkning er vanskelig å oppleve to ganger.

The Shock Doctrine er, kort fortalt, en doktrine som sier at krisesituasjoner bør brukes bevisst for å iverksette frimarkedskapitalisme. Klein tar oss med på en tur gjennom kapitalismens redselskabinett: Chile, Argentina, Iran, Russland, Polen (mer overraskende for undertegnede), Sri Lanka (veldig overraskende for undertegnede) og selvsagt Irak. Hele veien knytter hun landenes overgrep og økonomiske kollapser til to temaer: For det første den friedmanske økonomiske skolen, som krever absolutt frimarked og minimal demokratisk intervensjon. For det andre den kontinuerlige sammenblandingen av makt og interesser blant et lite sjikt økonomer, institusjoner og stater (les: USA).

Bokas styrke er eksemplene. De er godt utvalgt og glimrende dokumentert. Argumentet som sådan tror jeg en samlet venstreside allerede har akseptert. Frihandel er et virkemiddel som foretrekkes av de rike og mektige fordi det først og fremst er de rike og mektige som tjener på det. Det pakkes inn i tanker om trickle‐​down (altså at alle på sikt nyter godt av at noen blir rike) og tilslørende gjennomsnitts‐​statistikk (økonomisk vekst i gjennomsnitt, mens folk flest er fattigere), men realiteten er at det ikke er i vanlige folks interesse  stimulere økonomien på denne måten. Selv om kaka blir større, blir smulene mindre.

Jeg leste denne boka delvis samtidig som William Easterlys «The White Man’s Burden». De utgjør en meget interessant kombinasjon. Easterly er en «frafallen» verdensbank‐​byråkrat som nå kritiserer bistand generelt. Han er opptatt av at bistanden er for lite målrettet fordi den er planlagt fra vesten, i stedet for å fylle behov i sør. Dette har han naturligvis helt rett i, og kritikken hans rammer derfor først og fremst IMF, Verdensbanken og USAID. Men i tillegg bruker han mange av de samme eksemplene som Klein. Virkelighetsbeskrivelsene, for eksempel av Sovjetunionen/​Russland, er forbausende like. Argumentet deres har også noe av den samme kjernen: Sjokkterapi – planlagte omforminger av hele samfunn ved plutselige og harde grep – lykkes aldri. Argumentet er ikke prinsipielt eller teoretisk, men kompromissløst empirisk: det finnes ganske enkelt ingen eksempler på det motsatte.

Og det er jo en viktig tanke for både samfunnsøkonomer og revolusjonære.