Artig inkonsekvens

Ortodoksien i faget samfunnsøkonomi har en stund vært at sentralbanken og regjeringen må bindes til masta ved å etablere et inflasjonsmål for økonomien. Inflasjonsmålet virker i teorien alltid utjevnende på ulike sjokk i økonomien. Bruker staten mer penger? Inflasjonen går opp, renta går opp, og økonomien går tilbake til startpunktet.1 Øker investeringslysten? Da øker inflasjonen, renta går opp, og investeringslysten synker.2 Godt lønnsoppgjør? Da stiger inflasjonen, renta går etter, og lønninga går opp i spinninga med huslånet. Dette anser økonomer som en God Ting™, fordi det gjør økonomien forutsigbar. Det eneste som betyr noe, er grunnforutsetninger som effektivitet, kompetansenivå, ressurser og kapitalmengde.

Men nå, plutselig, er dette kastet til sjøs. Nå skal renta kuttes, fordi kredittmarkedene sliter. Det er ingen prinsipiell begrunnelse for dette, bortsett fra at det er bra for økonomien på kort sikt. Det vanlige visvaset om at slike intervensjoner har større uønskede enn ønskede effekter er forsvunnet som dogg for solen. Sentralbankene skal pøse inn penger i bankene for å gjøre det lettere å låne.3

Jeg er i og for seg enig i at man godt kan bruke sentralbankene aktivt, så jeg skal ikke klage. Men det er påfallende at det måtte et problem som angikk aksjemeglerne til før man så fordelene…

  1. Med det merkbare unntak at andelen av BNP som brukes av staten har økt. []
  2. Fordi det plutselig blir mer attraktivt å spare pengene. []
  3. Dette har den samme effekt som å senke renta, men det gidder jeg ikke å forklare her. Til og med E24 oversetter dette direkte til «rentekutt». []