Levins paranoia

Mona Levin er sjokkert over at Jostein Gaarder kunne spørre henne om hun syns israelske liv er viktigere enn Libanesiske. Med tanke på at familien hennes har bodd 150 år i Norge (noe hun er veldig opptatt av) er det merkelig at hun ikke gjenkjenner et retorisk spørsmål. I stedet antar hun at Gaarder med dette mente

a. at hun er «ene og alene» jøde – og at dette impliserer er et etablert tankesett og at hun ikke kan ta inn over seg andres lidelse; og
b. at Gaarder tror at hun mener at jøder er mer verdt enn andre mennesker

Det er noen steg fra Gaarders utsagn til konklusjonen her. Jeg skjønner ikke hva disse stegene skal være, men jeg tror det grenser opp mot paranoia.

Videre hamrer hun løs på Thomas Hylland Eriksen:

Han fratar meg mitt statsborgerskap ved å kreve at norske jøder skal sverge troskap til norskheten. Tusen takk, professor. Min familie har vært norske borgere i snart 150 år. Riktignok ble vi fratatt alle borgerrettigheter i 1940‐ 45, men vi fikk dem da tilbake etterpå. Når du nå har fjernet dem igjen, må jeg da ta offentlig avstand fra Israel for å få passet mitt tilbake, eventuelt med et J‐​stempel, lik det min familie hadde for 60 år siden?

Jeg nevnte det med paranoia. Det skal sannelig ikke mye til for å bli sammenlignet med Hitler her. Dette er nemlig angjeldende Hylland Eriksen‐​sitat (fra artikkelen «Den vanskelige kritikken», 10. august):

Man merker seg også at mens norske muslimer kommanderes til å stå skolerett og sverge troskap til norskheten når grusomheter begås i Allahs navn, utsettes norske jøder aldri for lignende ydmykelser.

Å misforstå dette som et argument for at jøder skal sverge troskap til norskheten, og at norske jøder ikke er like norske som andre med norsk statsborgerskap, er fullstendig paranoid. Thomas Hylland Eriksen hevder nettopp det motsatte: at verken norske muslimer eller norske jøder skal holdes ansvarlig for hva andre jøder eller muslimer driver med, og i alle fall ikke hva andre land driver med. Og ut fra dette synet får man slengt etter seg nazi‐​allusjoner. Det er ikke bare Jostein Gaarder som har en drøy debatteknikk.

For en gangs skyld skal jeg si meg enig med Janne Haaland Matlary, som i dagens Aftenposten er bekymret for at det viktigste argumentet i dagens debatter er at man føler mye. Levin føler åpenbart at dette er sterkt, men det gjør ikke argumentene hennes bedre.