Feige feilslutninger

Det skul­le ikke væ­re nød­ven­dig å skri­ve om Midt-Østen her også. Spaltemetre og blogg­bytes i Norge kom­mer ikke til å ha den største virk­nin­gen på ver­dens­opi­nio­nen li­ke­vel. Likevel syns jeg det er et par mo­men­ter som er un­der­kom­mu­ni­sert i de­bat­ten. Etter mitt syn er de så åpen­ba­re at det nes­ten gjør vondt å måt­te si at jeg ikke har sett dem i de­bat­ten.

  1. Det er åpen­bart at kri­tikk av sta­ten Israel ikke er anti­se­mit­tis­me. Men det må i til­legg væ­re lov å kri­ti­se­re re­li­gio­nen jø­de­dom! Religion er på et per­son­lig plan kan­skje politikk-nøytralt, men det er de­fi­ni­tivt ikke det på et na­sjo­nalt plan. Statsreligion er politikk.Når det er sagt, så me­ner ikke jeg at jø­de­dom­men er år­sa­ken til at Israel an­gri­per Libanon. Like fullt må det væ­re lov å hev­de nett­opp det, og al­le «øyets re­li­gio­ner» (kris­ten­dom, jø­de­dom, islam) stil­ler seg re­la­tivt la­ge­lig til for hugg i sli­ke spørs­mål. Jødedommen, for ek­sem­pel, er­klæ­rer is­rae­ler­ne som Guds ut­valg­te folk og trek­ker lande­gren­ser i Midt-Østen. Når Jostein Gaarder ikke kan ak­sep­te­re det­te og ikke an­er­kjen­ner det­te, er det en kri­tikk av re­li­gio­nen – men på bak­grunn i dens po­li­tis­ke kon­se­kven­ser. Jeg tror som sagt ikke at det er den re­el­le struk­tu­ren bak Israels ad­ferd, men det er ikke full­sten­dig umu­lig at det er slik det hen­ger sam­men.Jonas Gahr Støre og andre kom­men­ta­to­rer ser ut til å me­ne at det vil­le vært grei­e­re om Gaarder holdt seg til å si at sta­ten Israel ikke bur­de brukt så sterk mi­li­tær­makt, uten å re­fe­re­re til at det var de­res stats­re­li­gion som var den mo­rals­ke motivasjonen/begrunnelsen. Det er en feil­slut­ning at Gaarder ikke bør ha an­led­ning til å gå inn på en slik re­li­gions­kri­tikk. Men det er selv­sagt lov å væ­re uenig med ham.
  2. De mellom-lange lin­je­ne i ut­vik­lin­gen og USAs rol­le i kon­flik­ten er un­der­kom­mu­ni­sert og ikke minst un­der­kri­ti­sert. Etter mitt syn er det tre helt sen­tra­le ele­men­ter i opp­byg­gin­gen til den­ne kon­flik­ten:
  1. USAs til­bake­hol­den­het med å kri­ti­se­re Israel og to­ta­le di­plo­ma­tis­ke fra­vær i kon­flik­tens tid­li­ge fa­se. For mer bak­grunns­in­for­ma­sjon om den­ne ge­ne­rel­le til­bøye­lig­he­ten i ame­ri­kansk uten­riks­po­li­tikk, les den­ne forsk­nings­rap­por­ten.
  2. Den vest­li­ge ver­de­nens av­skjæ­ring av støt­te til PA, og der­med opp­blus­sing av vold fra Hamas’ side.
  3. Yasser Arafat og Ariel Sharons av­skje­der fra po­li­tik­ken. Det er selv­sagt litt li­te kon­struk­tivt å pe­ke på at det­te nep­pe vil­le skjedd hvis de lev­de, men det kan væ­re greit å hus­ke til nes­te gang man mis­ter ube­strid­te le­de­re (Castro og Chavez, for ek­sem­pel).

Karikaturdebatten og meta­de­bat­ten etter Gaarders kro­nikk gjør meg be­kym­ret for at vi er i ferd med å snev­re inn rom­met for forsk­ning og fri me­nings­ut­veks­ling til et sted der ek­sem­pel­vis re­li­gions­kri­tikk må av­vik­les. Både i ves­ten og res­ten styr­kes re­li­gio­ne­nes be­tyd­ning og de­res mot­set­nin­ger ak­sen­tu­eres. I for­hold til spørs­mål som yt­rings­fri­het, fred, for­soning, kul­tu­rell li­be­ra­li­se­ring og glo­ba­li­se­ring kan vi væ­re på vei inn i en slags mid­del­al­der.

Dystopien trer frem. Nasjonalismen, som vi på man­ge må­ter kan tak­ke for første og andre ver­dens­krig, av­lø­ses av en litt mer lø­se­lig re­gio­na­lis­me. Så langt kan mye ty­de på at re­gio­ne­ne føl­ger sær­de­les tra­di­sjo­nel­le, re­li­giø­se gren­ser. Sekularismen som be­ve­gel­se blir en trus­sel mot re­gio­nens sik­ker­het. Fri forsk­ning og me­nings­ut­veks­ling har vist en tendens til iboen­de pa­si­fis­me, og føl­ger sam­me vei. Den fre­ne­tis­ke glo­ba­li­se­rings­mot­stan­den fra den po­li­tis­ke venstre­sida blan­des sam­men med den­ne fa­na­tis­ke re­gio­na­lis­men og blir dens red­skap. Borgerrettigheter of­res på sik­ker­he­tens al­ter. Sikkerhetsdemagoger i Vesten og svo­vel­mul­la­er i Midt-Østen får den po­li­tis­ke mak­ten, for­di de kan lo­ve hand­lings­al­ter­na­ti­ver mot hver­and­re. Til slutt blir Vesten og Iran umu­lig å skil­le fra hver­and­re, bort­sett fra at den ene er kris­ten og den andre mus­limsk (men hvil­ken var nå hvil­ken?).

Legg gjerne igjen en kommentar!