indregard.no

Jeg kjenner Sveinung Rotevatn som en oppegående, tenkende mann. Han gjorde et solid inntrykk da jeg ledet en debatt før kommunevalget her i Oslo. Men som så mange i Venstre, har han en hang til å dramatisere forskjellene noe. Denne hangen finner veien inn i dagens kronikk i Aftenposten. Den innledes med følgende avsnitt:

Eskil Pedersen argumenterer i Aftenposten 24. november for at det er «naivt» å tru at rasistiske meiningar vil spreikke om dei får kome fram i lyset. Dersom meir openheit og meir demokrati er målet, kan ein knapt innta eit verre utgangspunkt.

Slike avsnitt dukker av og til opp når jeg skriver selv. Tankene løper av sted, da det innledende premisset følges av et resonnement i hjernen. Man kommer så til en konklusjon. Men når man setter den ned på arket, mangler sammenhengen. Da er det to muligheter. Enten har man begått en feil i resonnementet sitt, eller så hang ikke premisset sammen med resonnementet.

Dette er et slikt tilfelle. Stiller du avsnittet på hodet, og spør "hva er det verste utgangspunktet du kan ha dersom du mener åpenhet og demokrati er målet?", ville ingen svare "å mene det er naivt at rasistiske meninger sprekker i lyset". Jeg vil faktisk gå så langt som å si at man kan mene at det er naivt at rasistiske meninger sprekker i lyset, og derfor bli mer tilhenger av åpenhet og demokrati. Det å ha en oppfatning om virkeligheten er ikke et valgfritt utgangspunkt for en debatt. Det er noe som kan være enten riktig eller galt. Det kan umulig være noe poeng å benekte virkeligheten fordi man da kommer nærmere sitt politiske ideal.

Uansett er ideer som åpenhet, ytringsfrihet og demokrati langt sterkere enn at vi forlater dem på grunn av at de ikke har den ønskede effekten mot rasisme. Det gjelder i hvert fall meg, og trolig også AUF.

Men Rotevatn har kanskje et lengre resonnement, som bare har foregått i hodet hans, der han har tenkt seg at AUF egentlig vil stramme inn på ytringsfriheten, selv om de sier det motsatte? Har han tenkt at de vil at flere ytringer skal bli forbudte, selv om de sier at de vil beholde dagens lovverk? Selvsagt har han lov til å tenke slik. Vi skal vokte oss vel for å ta politikeres ord for god fisk. Men i dette tilfellet bidrar det ikke til en opplysende debatt, fordi bevisene for meningene Pedersen tillegges er uhyre tynne.

Mistenker Rotevatn at Pedersen i det stille ønsker innstramminger i rasismeparagrafen? Færre åpne møter på Stortinget? Er det datalagringsdirektivet han tenker på, som også AUF var mot?

Eller er det den noe vage karakteristikken kronikken inneholder: at Eskil Pedersen har lagt seg til en vane om å angripe meningsmotstanderne i stedet for politikken? Jeg savner en konkretisering av når dette skal ha skjedd. I stedet står det at Pedersen går rundt og forteller folk at "det skulle du ikke ha sagt". Jeg har ikke lagt merke til det, selv om jeg har fulgt denne debatten nokså nøye. Og jeg er vel av den oppfatning at en muntlig irettesettelse fra Pedersen er et nokså mildt refsingstiltak, når man først skal begrense ytringsfriheten.

Kanskje tenker Rotevatn på tilfellene der Eskil Pedersen har sagt at den innvandringsfiendtlige retorikken fra enkelte Frpere har bidratt til et hatsk debattklima om innvandring? Hvis det er alt som skal til for å bedrive denne kritikkverdige "det skulle du ikke sagt"-ingen, blir det sannelig lite debatt igjen. Å debattere effekten av politikk er ikke bare greit. Det er hovedpoenget med politisk debatt. Det kan umulig være greit, fra Rotevatns ytringsfrihetsperspektiv, å mene at det er ugreit å diskutere akkurat dette? Derfor antar jeg at Rotevatn ikke kan ha ment dette.

Inntil Rotevatn presiserer hva det er Pedersen konkret har gjort, syns jeg da Rotevatn står fryktelig nært å rammes av sin egen kritikk; det kan se ut som om han angriper Eskil Pedersen for meninger han selv har tillagt mannen, i stedet for å snakke om politikken.

Det mest konkrete som trekkes frem er AUFs anmeldelse av Christian Tybring-Gjedde for rasisme. Det er jeg enig i at var overdrevet og uklokt. Selv om Tybring-Gjeddes uttalelser utvilsomt var rasistiske er det langt innenfor det som skal være lovlig. Det er jeg ganske sikker på at AUF også mener, og ønsket å bruke anmeldelsen som et virkemiddel for å få oppmerksomhet. Litt som da Unge Venstre i 2004 anmeldte Misjonsforbundet for å ikke akseptere homofile medlemmer.

photo credit: Stuck in Customs

Fremskrittspartiet i Oslo sørget for å kompensere halveringen av statlige inntekter til Human Rights Service, Hege Storhaugs islamkritiske tenketank. Det er å håpe at disse prosjektmidlene går til en styrt avvikling. HRS har forlengst lykkes i sitt formål: å sette søkelyset på tvilsomme kulturelle praksiser blant innvandrere.

Faktisk har de så til de grader hatt gjennomslag at de har måttet innovere. Fra kritikk av slørtvang og kvinneundertrykkende praksis blant muslimer i Norge, har de gått over i en generell kritikk av innvandring til Europa. Det hele nådde kanskje sitt høydepunkt da de brukte sine statlige integreringsmidler til å ansette Jens Thomas Anfindsen. Han brukte i sin tur HRS' nettsted til å popularisere teoriene til Bat Ye'Or, Robert Spencer og Fjordman.

Det er absolutt ingen grunn til å være naiv overfor innvandrere -- eller noen andre -- når det gjelder undertrykking av barn og kvinner. Både kulturelle praksiser og enkeltstående, kjipe folk som nå bor i Norge har ikke noe mer vern enn andre nordmenn for vår lovgivning og vern av utsatte grupper.

Men i den grad HRS noen gang har bidratt til å verne noen utsatte grupper, er den tiden forlengst forbi nå. Det konspiratoriske, uvitenskapelige og dogmatiske over HRS' metoder bidrar, om noe, til at vi kommer lengre unna å nå inn til disse miljøene og enkeltpersonene.

Den enøyde og utøylede kritikken av muslimer og islam som har preget samfunnsdebatten, og som HRS har gjort mye for å fremme, gjør at de muslimene som måtte ønske å kritisere sin families praksis tvinges på defensiven. Ved å plassere spørsmålet om slør eller ikke som et frontavsnitt i en esksistensiell kamp om Europas kulturelle overlevelse, kan ikke moderate kritikere av undertrykkende praksiser fritt uttrykke seg uten å bli dratt inn i en virvelstrøm av debatter.

Essensialiseringen virker nemlig begge. Ved å si at "muslimer er sånn og sånn, selv om de sier noe annet selv", fyrer HRS opp under de tradisjonalistiske miljøene. Når HRS sier at "slør er bare til for å kontrollere kvinner", er det omtrent bare de aller mest konservative muslimske mennene som er enige. Men jo mer dette dogmet får feste seg, jo vanskeligere blir det for kvinnene i islam å bryte med det, uten å falle for kritikken om å være uislamske. I stedet for at valget blir mellom slør og ikke slør, gjør det essensialistiske synet på muslimer spørsmålet om til muslim eller ikke muslim.

Og spørsmålet om muslim eller ikke muslim, gjøres av Eurabia-tesen om til spørsmålet om Europa eller ikke Europa. Slik går vi fra en teologisk og kulturell fillesak - hva nøyaktig anstendig bekledning består i - til et minefelt for de involverte, der forræderi mot enten hjemland eller familien er innsatsen for hvert steg du tar.

Derfor er det på tide å stoppe plogen, Hege. Du har forlengst pløyd deg ut av den fruktbare marka. Der du er nå, er det bare kloakkrør å grave opp.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 25. november 2011.

Som president i Riksforbundet for Skadefryd, må jeg si at de siste ukene har utgjort en gullalder hva angår Fremskrittspartiet. Høydepunktene har vært Carl I. Hagens fall for eget grep, den siste sex-skandalen og Per Sandbergs elefantaktige eleganse i onsdagens spørretime.

Vi i Riksforbundet for Skadefryd ser det som vår oppgave å påpeke det når noen blir offer for eget overmot eller egne tvilsomme handlinger. Skadefryd er altså en god ting: den bekrefter våre analyser og gir oss anledning til å notere oss de ting som før kun har ligget latente: "Det var det vi visste".  Og vi visste jo fra før at sexskandaler, interne krangler og tankeløse uttalelser er typiske trekk ved Fremskrittspartiet.

I tilfellet Fremskrittspartiet er det så mangt som ligger latent. Partiet har blant annet perfeksjonert en metode for å kynisk utnytte løsrevne fakta og anekdotiske bevis for å spille ut og bygge videre på fordommer om hvordan verden er. Forenkling og fordommer er deres credo. Det er rett og slett svært typisk Frp-ere å generalisere.

Forenklingen og generaliseringens kunst er diktatorens fremste verktøy. Historiens ondeste menn har alltid basert seg på en livsfarlig forenkling. De har lagt skylda for alt fælt hos én enkelt kilde, det være seg jødene, muslimene, kapitalistene eller kommunistene. Deretter kan de presentere løsningen: Den gordiske knuten kan løses bare du gir diktatoren et sverd.

Vår skadefryd er også en kamp mot nettopp slik generalisering og forenkling. Derfor er det heller ikke en uetisk skadefryd vi lefler med. Det er en høyverdig og sann skadefryd. En fryd som bekrefter det vi alltid har visst: at de som begår slike tabber - slike utslag av menneskelighet - er litt annerledes enn oss i Riksforbundet.

Disse andre menneskene er enkle sjeler som lefler med generalisering og forenkling. Det ville aldri vi finne på å gjøre. Ikke vi som er så generelt bevisste. Vi vet jo hvor dumt det er å stemple en hel gruppe basert på enkeltpersoners opptreden. Det er typisk dem å generalisere, og typisk oss å la være.

I følge en internasjonal undersøkelse TV2 har skumlest, rapporterer 10 % av lærerne at de er blitt mobbet på nettet eller kjenner en kollega som har blitt mobbet. Jeg er på et langvarig korstog mot denne typen undersøkelser. Når spørsmålet stilles på denne måten er det alltid forid oppdragsgiver vil overdrive, som da Dagens Næringsliv spurte om folk hadde snyltet på trygda eller kjente noen som har snyltet på trygda.

Hver lærer har i snitt et sted mellom femti og hundre kollegaer. Det betyr at denne undersøkelsen viser at mellom én og to promille av lærerne blir mobbet på nettet. I norsk målestokk noe sånt som mellom 150 og 300 lærere - dersom tallene er overførbare til norske forhold. Erfaringen fra øvrig mobbing er at Norge generelt har lavere frekvens enn andre land, og det gjelder trolig også dette, selv om datakyndigheten blant norsk ungdom kanskje bidrar til litt mer mobbing på nett.

Altså: det er et problem hvis lærere mobbes, men er tallene riktige betyr dette at problemet er minimalt sammenlignet med andre, langt mer alvorlige problemer i skolen.

Og hvem er oppdragsgiveren for dette statistiske mølet? Norton. De selger ulike løsninger for sikkerhet og overvåking av nettbruk.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 18. november 2011.

Mange av de pårørende og overlevende var på forhånd bekymret for at fengslingsmøtet mandag kunne utarte seg til et sirkus og en talerstol for terroristen. Bak nyhetsfasaden er kjent med at dette dilemmaet ble tatt svært alvorlig, også av de tabloide nyhetsredaksjonene.

For å virkelig vise hvor hensynsfull en tabloidavis kan være, sendte Verdens Gang fire reportere for å skrive en artikkel om hvordan de øvrige åtte reporterne og kommentatorene opplevde dette dilemmaet i rettssalen. Takket være denne årvåkne journalistiske metoden fikk de pårørende og overlevende ikke bare anledning til å studere hvordan Breivik dro opp jakkeermene for å vise frem mansjettene, men kunne også lese ytterligere en artikkel om hva reporterne følte mens Breivik dro opp jakkeermene for å vise frem mansjettene.

Om det skulle oppstå tvil om denne dekningen var av avgjørende betydning for rettsstaten, lot avisene artiklene bli rammet inn av sine egne kommentatorer. Disse kunne fortelle hvor klokt det var at rettssalen var åpen, slik at mediene kunne gjøre sine meget viktige oppgaver overfor Samfunnsoppdraget. Det er slik en moderne rettsstat skaper de verdige rammene som gjør at det hele ikke utarter til et sirkus.

Samfunnet, på sin side, ser derimot ut til å være noe overrasket over at det har gitt et oppdrag om å rapportere om reportere som rapporterer om mansjetter. En talsperson for Samfunnet hevdet at fengslingsmøtet «ikke hadde særlig stor nyhetsverdi, i og med at den rettslige vurderingen om behovet for videre varetektsfengsling var mindre omstridt enn en gjennomsnittlig værmelding. For Sahara-området.»

Dagsnytt Atten-redaksjonen hadde egentlig planlagt å gi Harald Stanghelle fri denne kvelden, for første gang på mange måneder, men med denne uttalelsen fra Samfunnet ble det atter en gang nødvendig å invitere Stanghelle for å resitere sine egne høytidelige formuleringer av den nære sammenhengen mellom et anstendig, sivilt samfunn og en uanstendig, grafsende, sensasjonalistisk journalistikk.

Og dermed kunne nasjonen atter igjen samles bak de kloke ordene som ble sagt, eller i det minste kommunisert mellom linjene, under rosemarsjen 24. juli:

Vi må aldri slutte å løse etiske og moralske dilemmaer ved å henvise til abstrakte prinsipper som i praksis impliserer at vi alltid reduserer viktige spørsmål til kommers og/eller underholdning. Da vinner terroristen.

I 1995 hadde forskningen på klimaendringer kommet så langt at handling var nødvendig. Resultatet ble Kyotoavtalen, som altså skulle være et rammeverk for å redusere verdens CO2-utslipp. Siden da har ytterligere tre rapporter fra klimapanelet blitt sluppet.

Menneskene i verden har respondert på denne kunnskapen med å øke kullforbruket med over 50 %.

Og fortsatt tillater vi oss å diskutere fornuften i oljesand. Det er den eneste petroleumsbaserte energikilden som nærmer seg utslippsnivåene og naturinngrepene ved kullbrenning. Og fortsatt vil Arbeiderpartiets parlamentarikere kutte alle kutt i Norge. Og fortsatt velger et av regjeringens ungdomspartier en leder hvis fremste demarkasjonskriterie er at hun foretrekker oljeutvinning foran miljøhensyn. En ting er at vi ikke klarer å gjøre noe med dette. En mye verre ting er at vi ikke prøver.

Eurokrisen er en bitte liten hump i veien sammenlignet med det stupet denne utviklingen representerer. Menneskeheten er i ferd med å mislykkes i å besørge vår egen overlevelse.

Og her skulle jeg gjerne skrevet noe positivt og mobiliserende som avslutning. Send meg gjerne en mail hvis du kommer på noe som kan brukes. Jeg kommer ikke på noe.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 11. november 2011.

I FJOR

SILVIO: Nei Giorgos, nå har vi lovet og stjålet, lovet og stjålet i mange år. Nå er jammen statskassa stor nok, syns jeg!

GIORGOS: Å nei, du svirebror, vi må ha den enda mye større. Så mye som vi får låne, så vokser kassa for hver time som går. Nei - heng i du Silvio!

SILVIO: Jaja, så henger vi i da! Men vi forbruker allerede så mye at vi nesten sprekker om dagen.

GIORGOS: Det har ikke vært slik bestandig. Jeg husker det var en tid da vi ikke fikk gratis penger av den europeiske sentralbanken. Å fysj a mei. Da holdt vi nesten på å få nullvekst!

SILVIO: Du skal bestandig snakke om noe trist, Giorgos. Du skal alltid snakke om renter og tilbakebetaling... nei, se bror! Nå kommer det cash!

GIORGOS: Det er vel bare verdiløse credit default swaps, tenker jeg.

SILVIO: Nei, Giorgos, det er lån - lån med ordentlig nullrente på! Bravo!

FOR FÅ DAGER SIDEN

G: Hva er det som piper sånn?

S: Hysj, la oss høre.

EUROPA: Det gjør så vondt i veksten min!

S: Å pytt, det er bare de rike nordeuropeerne som jamrer seg.

G: Jeg skal erte dem litt. Nå skal jeg plutselig bli demokrat, og la folket si nei til redningspakka. Hør nå!

E: AU AU AU!

S: Gjør det en gang til a, Giorgos!

E: AU, AU, AU!

ANGELA: Du må kaste lederne dine, Europa. De har tatt imot lån fra oss som de aldri burde brukt på noe.

S: Hvem var det?

G: Å, hjelpe meg! Det var forbundskansleren.

S: Er forbundskanslere farlige?

G: De er det verste som finnes. De tetter igjen budsjetthullene våre. Hold opp med det der, hører du! Hold opp!

S: Gid det ikke var noen forbundskanslere i hele verden! Å, Giorgos, jeg er redd jeg! Nå gaper Europa opp igjen. Ser du noe?

G: Jeg ser... jeg ser... å, så sørgelig! Renten! Renten nå igjen!

S: Ingen budsjetthuller å krype inn i. Ingen huller å gjemme seg i.

G: Slipp meg, din fillerente!

S: Hjelp!

Og så forsvant de ned i historiens sluk. Det var kanskje litt synd på Silvio og Giorgos, og kanskje også på Europa, som fortsatt hadde vondt i veksten sin? Men det var en som var glad for at det gikk som det gikk, og det var hun som eide Europa. Det var Angela.

Bilde: Tiril Guttorm. Bildelisens: Creative Commons Non-Commercial Share-Alike.

photo credit: esther**

Det kan virke litt utakknemlig at den greske regjeringen nå, etter å ha fått en redningspakke som inkluderer 50 % kutt i statsgjelda, velger å kaste pakken til løvene ved å holde folkeavstemning.

Folket kommer til å forkaste pakken. Det skyldes at den inkluderer kraftige begrensninger på Hellas' pengebruk, ikke minst gjennom kutt i offentlige lønninger, pensjoner og støtteordninger. Men det er bare et halvt svar. At behandlingen svir betyr ikke at du velger sykdommen. Og er ikke alternativet mye verre? Hvordan kan de greske politikerne våge dette?

Svaret på det første spørsmålet er nei. Alternativet for Hellas er definitivt ikke verre. Årsaken er enkel: EU-ministrene har gjentatt til det kjedsommelige at de vil gjøre alt for å berge euroen og forhindre finanskaos i sine egne land. Forpliktelsene er så sterke, og det medfølgende prestisjetapet ved en kollaps så stort, at Hellas kan føle seg nokså trygge: blir denne avtalen forkastet, kommer en bedre avtale på bordet.

Alternativet for Italia, Spania, Tyskland og Frankrike er nemlig verre. La oss si at de tar den moralsk-etiske high ground og straffer Hellas for å kaste den gode avtalen de foreslo. Hva vil da skje? De kan la Hellas seile sin egen sjø, med den samme, gigantiske statsgjelden de umulig kan betale. Statsgjelden de umulig kan betale til bankene og statene i Europa. Lar de Hellas seile, ender det altså med en forrykende konkurs i løpet av uker. Renta på statsobligasjoner vil fyke i været, og hele problemet er jo at Hellas allerede nå ikke kan håndtere denne gjelda.

En slik ukontrollert konkurs vil skape en tsunami over europeiske banker, og i neste omgang nye land som forsvinner under vannflata. Mens den forrige finanskrisa kom i en tid der landene tross alt hadde ganske stort finansielt spillerom, er det nå nesten tomt i statskassene over hele Europa. Italia er bare ett eksempel på land som vil gå under i bølge to av en totalkonkurs i Hellas. Det i sin tur vil skape en bølge tre, og selv om Tyskland og Frankrike neppe vil misligholde gjeld, kan de regne med et tiår med resesjon eller null vekst.

Og da har vi ikke berørt konsekvensene for euroen, som er et prestisjeprosjekt det per nå virker utenkelig at europolitikerne skal forlate med viten og vilje.

Til sammen betyr dette at grekerne trolig kan forhandle seg opp til 70, 80 - kanskje 100 - prosent kutt av statsgjelda. Det vil stadig være billigere for verden enn å la dem gå under.

Dermed kan grekerne fortsette svartperspillet. De vet at utlendingenes tøffe ord aldri kommer til å bli realitet. Hellas danser på vulkanen - men kreditorene står nærmest krateret.

Bak nyhetsfasaden-spalten i Morgenbladet, 29. oktober 2011.

Mange viktige personer i utlandet har de siste årene kritisert Nobelkomiteen for å være partisk og politisk. Det er selvsagt utenkelig at en nordmann skulle misbruke sitt embete, men vi må ta på alvor at det ser slik ut. Det er på tide å få objektive kriterier på bordet.

Nobelprisen var kanskje en gang en pris som skulle brukes til å bekjempe armeer og skape nedrusting, men etter Brundtlands revolusjonerende "alt henger sammen med alt"-doktrine har det vært nødvendig å omtolke "nedrusting". Til for eksempel "ikke-opprusting, og treplanting". Hva er så Nobelprisen verd, om den ikke hensyntar omdømmet til verdens viktigste fredsnasjon og dens fredsmeglere? Som vi alle vet, er jo norske fredsmeglere verdens viktigste kilde til varig fred, blant annet i Sri Lanka og Israel.

Konklusjonen har Nobelkomiteen for lengst tatt inn over seg. Prisen må gå til et formål som er ukontroversielt og populært blant folk med innflytelse. I denne ånden har komiteen følt seg frem: Trær (2004), klima (2007), doktorer (1999) og krig (2009) er blant de utvalgte. Men kriteriene virker direkte uvitenskapelige.

Hvordan skal vi få kunnskap om hvilke trengende som skaper entusiasme der ute? Tilfeldighetene skal ha det til at Norge også her viser seg å ha løsningen: TV-aksjonen. Ved å analysere innsamlingstallene kan vi raskt finne ut hvem som er de populære trengende, og hvem som bare syter.

I år har jo Nobelkomiteen satset på kvinner, for få år siden var det miljø. I 1973 fikk også de psykisk ustabile sitt gjennom prisen til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Men kvinner, miljø og psykiske lidelser er de aller minst populære trengende.

Med denne evidensbaserte tilnærmingen får Jagland et klart råd med hensyn til neste års fredspris: la oss løfte frem et funksjonshemmet, afrikansk flyktningbarn med kreft. For fredens skyld.

photo credit: Drewdlecam

Et Wikileaks-lekket notat fra den amerikanske ambassaden i Paris sier i klartekst det vi alle vet. Notatet refererer et møte med en fransk spesialanklager for terror, Jean-François Ricard. Frankrike opererer med slike "investigating judges", altså aktorer med utvidede fullmakter til å lede etterforskning og autorisere ulike etterforskningsskritt, deriblant varetektsfengsling.

He said his office depended significantly upon its reputation within the French justice system, which tends to give the terrorism investigating judges the benefit of the doubt. (As an example, Ricard said that the proof against recently convicted Djamel Beghal and his accomplices, accused of plotting to bomb the US Embassy, would not normally be sufficient to convict them, but he believed his office was successful because of their reputation.) If they proceeded to trial with the information they currently possessed on Kanouni, it would be clear that the judges had been holding Kanouni without sufficient evidence.

La oss bare dvele litt ved hva Ricard sier her.

Når sakene fra terroranklagerne kommer for vanlig rettssak, lar domstolene tvilen komme påtalemakten til gode. Uskyldspresumpsjonen - altså at man er uskyldig til det motsatte er bevist - er satt til side.

Kanouni, som Ricard på dette tidspunktet altså anså uskyldig, ble fengslet i 2001. Han satt i Guantánamo i tre år. Deretter satt han i fransk fengsel til 2005. Da saken hans kom opp i 2006, og han ble frifunnet på alle punkter. Denne frifinnelsen ble utsatt i over 18 måneder ettersom terroretterforskerne ikke ville miste ansikt overfor domstolene.

Djamel Beghal

Ricard innrømmer at Djamel Beghal ble dømt på sviktende bevisgrunnlag. Vi kan også legge til en hel del mer om hans sak. Beghal ble dømt på en tilståelse basert på tortur, blant annet utriving av tenner og negler, iskalde temperaturer, slag mot fotsålene, bruk av noe strikkepinnelignende på kjønnsorganene og "noe som lignet en boksåpner" på fingrene. Han ble fengslet i De Forente Arabiske Emirater og fengslet uten sak og dom der. I følge Beghal hadde torturistene en klar historie de ønsket han skulle tilstå.

Beghal ble arrestert i juli 2001. Han ble overført til Frankrike i september 2001. Etter en lang flytur i et militært lastefly, hengt opp i fallskjermstropper, ble han umiddelbart avhørt ved ankomst i Paris av terroranklager Jean-Louis Bruguière. Her ble Beghal, i følge ham selv, presset til å tilstå på nytt de samme tingene som han tilstod under torturen i FAE.

Til slutt satte de franske domstolene Beghals tilståelser til side som bevis, og ga derfor støtte til historien om at Beghal ble utsatt for tortur og urimelig press under etterforskningen. Likevel dømte de ham til ti års fengsel. I det franske fengselet ble han satt i isolat fordi han, i følge fengselet, "misjonerte". Han satt i isolat i flere år.

I 2007 fradømte Frankrike Beghal statsborgerskapet. I 2009 forsøkte de å deportere ham til Algerie, et land som da langt i fra gikk klar av seriøse mistanker om tortur og inhumane fengslingsmetoder. Han måtte motsette seg deportasjonen fysisk for å få behandlet anken, som endte med at deportasjonsvedtaket ble satt til side av den europeiske menneskerettighetsdomstolen fordi han risikerte tortur og inhumane metoder i Algerie.

Når de ikke fikk lov til å sende ham ut, satte franske myndigheter ham i husarrest. Der ble han så anklaget på nytt, basert på overvåking av telefonsamtaler. I disse samtalene kom det frem, i følge anklagerne, at han planla å sette fri en fengslet terrorist. Av en eller annen grunn er dette å regne som "terrorisme", i følge franske myndigheter.

Det viser seg også at oversettelsen av telefonsamtalene er enten løgnaktige eller ekstremt tendensiøse: "bryllup" har blitt til "bombeangrep" og "fugl" til "helikopter".  Det er kanskje ingen stor overraskelse, for oversetteren er hyret inn av Jean-Louis Bruguière, den samme mannen som avhørte Beghal ved ankomst i Paris i 2001.

Bildet som danner seg er at antiterrorsystemene har fordelt usedvanlig mye makt og innflytelse til noen enkeltpersoner. Det benyttes ulovlige og urimelige metoder i den første fasen. Dermed blir det avgjørende - for maktmenneskene som har autorisert metodene - å få de fengslede dømt. Mens opinionen kan akseptere metodene for å forhindre terrorangrep, er de utålelige på uskyldige. På et eller annet tidspunkt bikker det over: det blir viktigere å bevare systemets troverdighet enn å ivareta borgernes rettssikkerhet.

Det er, med andre ord, en ekstrem utgave av det som skjer når PST i Norge mener media må holdes vekk for å sørge for oppslutning rundt rettssystemet.

Jeg blir fysisk uvel av å vite at dette foregår på våre vegne, under våre neser, under vår radar. Det er helt utopisk å tenke oss at dette ikke foregår ennå, og ikke kommer til å skje igjen. I et tiår har det vært muslimene som sto rettsløse igjen. Hvem vet hvem det blir i neste tiår.

Cageprisoners om Beghal.