indregard.no

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, fredag 13. januar 2011.

Creative Commons BY-NC-ND av Jens-Chr Strandos

Opposisjonen på Stortinget reagerte lynraskt da det onsdag morgen ble klart at næringsminister Trond Giske var tilhenger av at folkevalgte politikere skal ha innflytelse over folkets eiendom. Uttalelsene skal ha falt på et nachspiel på Lorry. I løpet av få timer ble det innkalt til pressekonferanse i Stortingets vandrehall.

Opposisjonen ble ledet an av KrFs leder Knut Arild Hareide, som var tydelig i sin kritikk.

- Det er bare én ting å si om dette: uhørt! I dobbel forstand. Både på den måten at regjeringens politikk ikke skal utøves på et nachspiel. Og på den måten at ingen faktisk har hørt Giske si det, sa Hareide til et fulltallig pressekorps.

Trond Giske forsvarte seg med at han aldri har sagt noe som kunne antyde at han var tilhenger at folket skal ha noe å si i økonomisk politikk. Det var ikke godt nok for opposisjonen.

- Det holder ikke. VG har en kilde som har vært sammen med onkelen til en kvinne som eide en katt som senere ble eid av en som satt på nabobordet til det mye omtalte nachspielet, og han bekrefter at Giske sa noe sånt, sa Fremskrittspartiets Harald Nesvik.

Nesvik var opptatt av at det ikke var selve meningene som var problemet, men at ryktespredningen skapte usikkerhet.

- Det sås tvil om Giske er verdig rollen som næringsminister. Bare det at vi står her i dag og sprer rykter om at han har politiske meninger på nachspiel sier ikke så rent lite.

Trine Skei Grande kunne fortelle at Roar Flåthen røpet overfor henne at Stoltenberg avslørte til Flåthen at han, altså Stoltenberg, skulle gripe inn overfor Giske, fortelle ham at han syntes han var dumming og at de ikke lenger var bestevenner. Til dette skal Giske ha svart at "den som sier det først er det sjøl".

- Det er et grunnleggende prinsipp i et liberalt demokrati at politikk ikke skal utøves gjennom diskusjoner på pub. Hva er vel igjen av idealene fra den franske revolusjonen, om vi skal gå bort fra at beslutninger skal fattes i lukkede styrerom uten politikere tilstede, spurte Grande avslutningsvis.

photo credit: habeebee

Demokratiet har de siste dagene vært i medienes søkelys. I Norge trues våre demokratiske spilleregler av statsråder som har meninger etter arbeidstid. I Ungarn trues det av en grunnlov som innfører politisk styring av pengepolitikken.

La det være sagt med en gang: jeg er ingen fan av Trond Giske, og i enda mindre grad noen fan av det ungarske partiet Fidesz. Utenom det jeg nevner over, har begge gjort feil og Fidesz har gjort en rekke urovekkende veivalg de siste årene.

Men det er likevel interessant at det første man griper til for å kritisere Giske og Fidesz er at dette viser manglende demokratisk sinnelag. Det viser nemlig hvor snevert vårt demokratibegrep har blitt. Kanskje er det noe i den gamle, kommunistiske vitsen om at vestlig demokrati betyr at folket fritt får velge hvilke kapitalist som skal utbytte dem. Eller, oversatt til et moderne språk, at liberalt demokrati betyr at vi fritt får velge hvilken leder som skal implementere markedsliberalismen.

Det er ikke mer enn ti år siden vi hadde politisk styrt sentralbank i Norge. Først i 2001, i Stoltenbergs første regjeringstid, omdefineres sentralbankens mål til fritt og uavhengig ettrerstrebe stabil inflasjon. Før det tok man andre hensyn, som boligpriser, arbeidsplasser og kronekurs. Når finanskrisa inntraff begynte riktignok sentralbanken vår igjen å ta hensyn til de samme indikatorene. Men det var på fritt, ikke politisk, grunnlag. Da er det selvsagt noe helt annet. Og veldig demokratisk.

At mindre makt til politikere kan være bra, er selvsagt riktig. De ungarske politikerne som sitter nå skal ikke kunne bestemme hvem som skal vinne neste valg. Mer makt til politisk folkevalgte er altså ikke det samme som demokrati. Reformene ungarerne har gjort av rettssystemet, mediekontroll og valgsystemet går i feil retning. Årsaken er at disse reformene fratar folk rettigheter og muligheter til å påvirke, og flytter makta opp til en liten gruppe makthavere.

Men det er altså ikke alle disse reformene EU velger å reagere på og trekker inn for EU-domstolen. Det er endringene som tilsier at sentralbanksjefen skal suppleres av andre, politisk utnevnte sjefer, og i krisetider kunne instrueres, som får EU til å se rødt. Denne reformen tar altså makt fra uavhengige, ukontrollerte og uvalgte teknokrater og gir den til folkevalgte. Det er en demokratisering.

I Norge er det manglende respekt for demokratiet, må vite, når Trond Giske mener at staten bør kunne påvirke hva Telenor gjør med eiendelene sine. Staten er altså Telenors eier. At folkets interesser skulle være et moment når statens eiendom fatter beslutninger, er dypt problematisk. Det er vanskelig å unngå begrepet nytale. Demokrati er når beslutninger fattes i lukkede rom bestående av bedriftsledere og teknokrater. Fascisme oppstår når folkets interesser er representerte i prosessen.

Det er en viktig erkjennelse: Liberalt demokrati er et merkenavn, ikke en ærlig beskrivelse. Det kan godt være at vi bør ha et samfunn styrt av mekaniske rettsregler og uforanderlige, internasjonale, hellige regler om fri flyt av varer, tjenester og valutakurser. Det er ikke veldig demokratisk, men det er lov å ville ha det. At dette har fått navnet "liberalt demokrati", er derimot helt uforståelig. Det virker snarere som et "fundamentalistisk markedsstyring med enkelte demokratiske konsesjoner".

Dermed er det grunn til å spørre seg hva Stoltenberg faktisk mener med "mer åpenhet, mer demokrati". Sannheten er at mange teknokrater, professorer og næringslivsfolk ikke faktisk ønsker mer demokrati. Men når demokrati i dagligtalen får bety "det til enhver tid rådende økonomisk-institusjonelle paradigmet", unngår vi at de som ønsker begrensninger på folkets makt må si nettopp det. Vi får dermed, med et begrep fra Arne Næss, en skinnenighet, der alle er enige om at alle er tilhengere av "demokratiet".

Det hele minner om diskusjonen om identitet. "Alle" er enige om å støtte opp under klassiske, norske og europeiske verdier, men unnlater å presisere hvilke. Er det f.eks. forfølgelsene av homofile, sigøynere og frykten for muslimer vi mener? Er det hekseprosessene? Det despotiske føydalmonarkiet? Den kvelende prestestyret og forfølgelsene av kjettere? Den koloniale imperialismen? Når slikt brukes ukritisk, ender vi opp med å anta enighet der dype kløfter består. Eksempelvis anfører KrF i et grunnlovsendringsforslag våre "vestlige verdier" som begrunnelse for å totalforby abort.

Vi bør være varsomme når folk appellerer til hvordan ditt og datt er i strid med eller til for å sikre "vårt felles tankegods", "våre felles ideer" eller "vårt samfunns grunnpilarer". Som oftest er dette retoriske forsøk på å engasjere den delen av din hjerne som ennå lever i et primitivt stammesamfunn. Vi har mye til felles med andre mennesker. Men det er ikke gitt at de som er geografisk nærmest er de du har mest til felles med. Og det er ikke sikkert at demokrati betyr å gjøre våre foretrukne ideer i øyeblikket til evige, universelle og hellige.

Advarsel: denne bloggposten er bare fylt med selvskryt. Den bør i grunn ikke leses.

2011 var et hyggelig år for bloggen rent besøksmessig. Månedlige unike besøkere var oppe i over 25 000 i august, selvsagt drevet frem av islendingene og Eurabia. Men også månedene før og etter sommeren ga et stabilt og høyt besøkstall.

Når Drøm fra Sagaland også ble den mest leste saken hos Morgenbladet i 2011, er det mye som tyder på at 2011 så langt er det året i historien der flest har lest ting jeg har skrevet. Nesten synd det er så alvorlig.

Forøvrig var det en bekymringsverdig trend i statistikken for 2011. I 2010 hadde jeg bare 8 besøkende med islandsk IP-adresse. I 2011 steg dette med over 10 000 % til 846. Fortsetter denne utviklingen et år til, vil de islandske besøkende være i flertall. Hvem vet om jeg vil fortsatt vil få skrive på norsk. Det er med andre ord mye som tyder på at Maya-kalenderens dommedagsprofetier er riktige i mitt personlige tilfelle.

Ellers av nyheter fra statistikken: Chrome og mobile lesere er på vei opp. Internet Explorer og Firefox taper terreng. Dere har imponerende store skjermer, selv om de som har de minste skjermene har fascinerende små. Dere er stort sett fra Norge. Og dere er veldig kule.

Noen ønsker til blogginnlegg for det nye året?

photo credit: Or Hiltch

Jørund Rytman, leder av Israels venner på Stortinget og stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, mener at Vinmonopolet boikotter Israel fordi det ikke finnes israelsk vin på bestillingslistene deres. Han mener altså at det statlige aksjeselskapet bedriver en hemmelig konspirasjon om å snikboikotte israelske varer.

Det finnes heller ikke israelske sigaretter i butikkene. Det bør kanskje bli neste sak for Rytman? Sammenligningen er ikke så dum. Israel er nemlig en bitte liten vinprodusent med et rykte for elendig kvalitet - selv om Reuters rapporterer at det er bedring i sikte. I 2009 var de bare verdens 38. største vineksportør. Hele eksportindustrien bestod av under 100 millioner kroner i verdi.

På Vinmonopolets bestillingsliste står ingen rødviner fra England, Singapore, Belgia, Nederland, Moldova, Latvia, Ukraina, Litauen, Luxembourg, Tsjekkia, Malaysia, Estland, Canada, Sverige eller Slovakia. Det syns du sikkert ikke er så veldig rart. Svensk vin, liksom? Men alle disse landene har én ting til felles: de er større vineksportører enn Israel.

Her er det altså ingen konspirasjon å hente, Rytman. Når han også benytter anledningen til å reagerer på at de ikke internasjonalt anerkjente, okkuperte Golanhøydene omtales som "annet område" i stedet for Israel, er det en fullkommen parodi. Det ville være et temmelig spesielt politisk statement å tilkjenne Israel Golanhøydene.

Denne infographic-en, som jeg ubeskjedent nok kan kreditere meg selv, viser hvordan ungdomspartiene (horisontalt) blir sett på av folk som sympatiserer med voksenpartiene (vertikalt). Klikk for stor (veldig stor) versjon.

Etter å ha studert et omfattende kildemateriale er konklusjonen vår entydig: observanden er psykotisk.

Observanden har altomfattende og bisarre vrangforestillinger. Dette gir seg blant annet utslag i at observanden, konfrontert med omfattende problemer med ungdomsledighet i hjemlandene sine, gjentar til det kjedsommelige at kraftige kutt i utdanning og arbeidsmarkedstiltak vil påhjelpe situasjonen.

Observanden har grandiose tanker om seg selv. De dyptgripende strukturelle problemene betyr ingenting for observanden, som i stedet gir uttrykk for at problemene vil løse seg bare "markedene" har tillit til pasienten.

Disse "markedene" inngår i et hallusinatorisk system hos observanden. I dette systemet inngår en lang rekke fiktive konstruksjoner, bakt inn i et overordnet ideologisk system observanden kaller "finansøkonomien". Observanden er manisk opptatt av å tilpasse seg dette systemets bisarre regler. Observanden vil perfeksjonere sitt forhold til "finansøkononomien", fordi det ifølge observanden besørger en perfekt distribusjon av ressurser i samfunnet. Denne streben etter uoppnåelig perfeksjon er et klassisk symptom i en obsessiv-kompulsiv lidelse, populært kalt tvangstanker.

Observanden ser ut til å ha problemer med å virkelighetsorientere seg. Etter å ha gjennomført omfattende dereguleringer av finansindustrien har resultatet blitt kraftige bobler av ekstremt høy aktivitet, der mye av aktiviteten ble kastet bort i meningsløse IT-prosjekter og enorme luksusleiligheter. Deretter følges disse boblene av lange perioder med depresjon. Dette er klassiske symptomer på bipolar lidelse.

Observanden viser videre symptomer på å ha blitt avhengig av de "maniske" periodene. Dermed reagerer observanden på den destruktive syklusen ved å gi finansindustrien enda bedre vilkår, og velger å betale ned gjelda deres for å få blåst opp nye bobler så raskt som mulig, som en alkoholiker som reparerer med mer alkohol. Denne oppførselen er velkjent i bipolar lidelse.

I vanlig samtale benytter observanden en mengde neologismer - nyord - av en bisarr karakter. Blant disse finner vi "euroobligasjon", "stabilitetsfond", "paneuropeisk enighet om traktatendringer", "tysk-fransk samarbeid" og "ansvarlige politikere".

Konklusjon: Observanden er psykotisk og utilregnelig.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 9. desember 2011.

Her er direkte sitater fra Carl I. Hagen fra dagens politisk kvarter. Jeg inkluderer mye her, for å få mest mulig kontekst. Det jeg har klippet vekk berører helt andre ting, og jeg har unngått å klippe i eller mellom setninger.

I mange sammenhenger så er det slik at venstresiden de går til angrep på ikke bare meningene til en del som er kritisk til norsk innvandringspolitikk, men de blir også navngitt. Altså, de navngir personene, og tar av og til personen, i stedet for ballen, for å bruke noe fra fotballen, der man sier man skal ta ballen, og ikke mannen.

Vi snakker om venstresiden; det er veldig få navngitte personer som man prøver å klistre til de som eventuelt er mer positive til ekstremister og islamister. Der er det en stor skillnad at man blir navngitt slik at det går ut over barn, ektefelle og andre i stedenfor å ta meningene...

Man navngir, og så kaller man de ekstremister, for eksempel man i..., som du også nevnte der, det blir navngitt personer og puttet til ordet ekstremist ... de av oss som er kritisk til innvandringspolitikken og til islamismen og de ekstreme islamister.

Vi dømmer jo ikke alle muslimer fordi det er noen få ekstreme islamister som er de som begår fryktelige handlinger.

(Temaet er "rasist") Det er ikke noen jeg har lest som har klistret tilsvarende merkelapper på Marte Michelet, Eskil Jensen, eh, Pedersen - på venstresiden. Venstresiden klistrer negative karakteristikker på personene som deltar i en offentlig meningsutveksling, i stedet for at man tar meningene deres. Det er er helt greit at man tar meningene, men uten at man tar disse stemplene som er negative og som her har medført at Christian Tybring-Gjedde er blitt syk.

Motstanden mot navngiving av meningsmotstandere er et nokså absurd konsept, men det er tydelig at Hagen - som bruker "navngi" hele seks ganger i disse sitatene - er veldig opptatt av det. Skal vi være rause med en gammel mann, kan vi velge å tolke ham så smalt som at problemet med navngivelse bare er når man samtidig bruker ordet "ekstremist". Det interessante med dette er at  ingen har gjort det på redigert debattplass (jeg kan naturligvis ikke garantere for kommentarfeltene). Så vidt jeg kan se har ingen bloggere heller gjort det - hvis et søk på Google skal være noen indikasjon.

Det nærmeste jeg kommer er resonnementer over følgende lest (som flere har gjort, bl.a. flere forskere): "Fremskrittspartiet er ikke et høyreekstremt parti, men av og til henter de argumenter som ligner på det man finner hos høyreekstreme blogger og grupper. Drøm fra Disneyland er et slikt eksempel, der argumentasjonen ligner." Dette er, med respekt å melde, ikke i nærheten av å stemple. Det er mer som å poengtere at samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet også var noe man drev med i kommunistiske land. Da kaller du ikke Stoltenberg for Stalin.

Koblingen til rasist er nok mer underbygget, og Hagen understreker at han mener dette er et begrep som er "svært sterkt". Det er jeg enig i. Det er likevel ikke i samme klasse som ekstremist. Det er sjelden riktig å bruke det, men det kan være riktig. Igjen er evidensen for at Tybring-Gjedde blir kalt rasist i den offentlige, redigerte debatten ganske mager.

Men Tybring-Gjeddes uttalelser over lang tid har vært i et grenseland der det må være i orden å diskutere om dette er rasisme eller ikke. Når Tybring-Gjedde så famøst sa, fra talerstolen på Frps landsmøte, at "det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen", er det en lovlig ytring, og ikke av den hatefulle karakteren rasismeparagrafen forbyr. Men at utsagnet kan tolkes som et utslag av rasisme, er temmelig åpenbart. Det kan umulig være riktig at Hagen mener at dette ikke skal være lov å si.

Videre ser det ut til at mange av Fremskrittspartiets representanter har funnet det for godt å behandle muslimer som en gruppe som godt kan stemples. Tybring-Gjedde igjen: du finner ikke "én dedikert muslim som tar avstand fra sharia", fra Stortingets talerstol 5. april. Nå er utsagnet naturligvis sant, på en veldig velvillig tolkning: sharia betyr bare "veien", og mange muslimer regner dette sharia som noe du selv må finne og leve etter. Men av konteksten fremgår det at Tybring-Gjedde mener noe annet: sharia-lovgivning, av den typen noen få, strenge, islamistiske regimer har kodifisert. Dette innebar at muslimske kvinner ikke får "gå alene ut av leiligheten uten å være eskortert av en mann". Dette gjelder et bitte lite mindretall muslimer i verden, og bortimot ingen i Norge. Likevel generaliseres det. Muslimer, sharia, kvinneundertrykking.

For å være litt mer offensiv, er det underlig at denne bekymringen kommer fra nettopp Hagen. Stemplingene og personkarakteristikkene hans er gammelt nytt i norsk politikk.

Han har kalt Lars Sponheim for en drittsekk, Anne Enger Lahnstein og Sigbjørn Johnsen for "tjukk i huet" (i en bok, i Lahnsteins tilfelle), Jan Simonsen for "smålig, irritabel", Dag Danielsen for "forvirret".

Når det gjelder at han ikke holder alle muslimer ansvarlig for muslimsk ekstremisme, er det på tide å minne om hans uttalelse til den kristne menigheten i valgkampen i 2009:

"La de små barn komme til meg," sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, så ville det være: "La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden." Det er jo det også som skjer. Altså, de bruker jo barna, og hva med en moral, en religion, som sier at for foreldrene er det en kjempeting å få barna til å bli drept av israelere, for da blir de martyrer, og da får foreldrene stor heder og ære, for de har ofret sitt barn i kampen?

Min utheving.

Det viktigste til slutt: I det (blogg-)publiserte utkastet til innlegget som foranlediget hele denne debatten, nemlig kronikken Drøm fra Disneyland, kalte Frps lokallagsleder Kent Andersen Arbeiderpartiet for "kulturquislinger". Han har senere forsvart denne begrepsbruken, også etter 22. juli. I den endelige kronikken har dette blitt redigert bort, til Tybring-Gjeddes forsvar. Det er erstattet av begrepet "kultursviket", og en hentydning om at den ikke-innvandringskritiske majoriteten driver meningssensur slik som nazistene gjorde (via den åpenbare referansen "Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som ...»"). Det er trolig det mest outrerte eksempelet på politisk stempling vi har sett i norsk, redigert debatt på veldig mange år.

Det forsvarer naturligvis ikke trusler, hat eller sjikane mot Tybring-Gjedde. Det forsvarer heller ikke å stemple eller brennemerke tilbake. Men til sammen motbeviser dette med all mulig tydelighet Carl I. Hagens tese om at det stempling er et venstresidefenomen. Jeg er glad for at Carl I. Hagen nå tar et oppgjør med denne utidige debattformen, og ser frem til åpne og fordomsfrie debatter.

I motsetning til Carl I. Hagen vil jeg anbefale den åpne reaksjonen på stemplinger og karakteristikker. Påpek dem, med fullt navn og full henvisning. Så lenge det bare finnes en vag kritikk av at venstresida gjør slik og slik, er det umulig å forholde seg til det. Hvem har gjort det? Hva har de gjort? Når gjorde de det? Da kan vi ta avstand fra dem, slik Tybring-Gjedde fortjensfullt har gjort med sin kronikk "Drøm fra Disneyland".

Jeg betviler ikke at Behring Breivik er og var psykotisk. Først i en smal forstand: I den juridiske forstanden vi her snakker om, er det nærmest utenkelig å begå politisk motiverte aksjoner med døden til følge uten å oppfylle diagnosekriteriene til psykose og schizofreni.

I en bredere og mer substansiell forstand stoler jeg på erfarne psykiatere: de beskriver en mann som er langt inne i diverse vrangforestillinger om verden, selv om de nok kunne gjort et bedre arbeid med å kartlegge sjargongen i de cybersosiale miljøene han var en del av.

Men altså: han har paranoid schizofreni, og er i en psykose. Samtidig har han en politisk ideologi, som deles av mange. Som Hans Rustad på document.no litt uelegant klarer å formulere det selv i dag: "Document.no hadde 52.000 unike lesere sist måned. Det er en ganske stor sekt." Nå er det ganske mange steinkast fra antijihadismen i Breiviks manifest og det daglige virket på document.no, men likevel: poenget står seg ganske greit. Det er mange der ute som mener oppriktig, upsykotisk og ikke-schizofrent at Europa står i akutt fare for å bli underlagt islams velde, og at våre vestlige politikere er svikere i det de oppfatter som en avgjørende og akutt konflikt.

Vi står, rent analytisk, med fire mulige kausalsammenhenger. 1) Ideologien har intet å gjøre med sykdommen. 2) En tredje faktor har fremkalt både ideologien og sykdommen. 3) Ideologien er et resultat av sykdommen. 4) Sykdommen er et resultat av ideologien.

Enhver som vil forsikre seg om å gjette riktig, velger 2). Det er, hvis man skal være streng, det eneste mulige. Det er selvsagt en kombinasjon av hjerne-hardware og sanseinntrykk som fremkaller enhver hjernetilstand, og følgelig kan man  alltid postulere disse som en slik "tredje faktor". Ingenting skjer ut av ingenting. Men en slik forklaring er forenklet. For hva er vel ikke "hjerne-hardware", om det ikke inkluderer spørsmålet syk/ikke syk? Og hva er vel "summen av sanseinntrykk", om ikke nettopp holdninger og ideologi?

Jeg er overrasket over at så få har grepet tak i mulighet 4. Jeg mener ikke at islamofobi per definisjon er en psykose eller er sinnsykt. Islamofobiske teorier er i all hovedsak logisk falsifiserbare teorier om historie og samfunn. Men spørsmålet er om ideologien kan inneha et potensiale til å konstruere vrangforestillinger.

I den islamofobe kanon er alt falskt. Politikere som snakker om toleranse og fred, er egentlig agenter for en plan om å skape slaver av europas folk. Muslimer lyver om alt og allting, og bøkene muslimene holder hellige kan bare forstås gjennom et vrengespeil. All forskning og all historieskriving er propaganda, og sannheten blir holdt skjult. Budskapet går igjen, og igjen: stol ikke på noen andre enn oss.

Jeg er ikke psykiater, men jeg kan ikke forstå noe annet enn at en slik hamring på dette budskapet om mistro, forfalskning og skjulte fødselsratebombere i svært sterk grad er en del av sykdomsoppbygningen. Kanskje trengs det "hardware"-komponenter også - "feil" i hjernen - for å faktisk tro på alt og gjøre det om til vrangforestillinger, og kanskje ville ABB dannet noen andre vrangforestillinger dersom han ikke ble inspirert av disse. Men det virker utenkelig at dybden i, og alvorligheten av, vrangforestillingene ikke er påvirket av selve formatet på de ideologiske konstruksjonene her.

Videre er det ingen som kan hevde at konsekvensene av nettopp disse vrangforestillingene ikke er påvirket av vrangforestillingenes innhold. Det finnes mange med paranoid schizofreni der ute, men de er ikke mer eller mindre voldelige enn andre mennesker. Ideologien Behring Breivik har internalisert i sin schizofreni og sine vrangforestillinger oppfordrer til denne volden. Igjen og igjen poengterer ideologene - som Fjordman - nødvendigheten av at vi - underforstått vi som er enige om dette - "reiser oss" til "kamp" for "våre verdier". Ikke minst gjøres dette gjennom den meget selektive historieskrivingen, der nettopp enkeltpersoners ekstreme handlinger trekkes frem som idealer. Vlad Tepes er et eksempel på en slik.

I tiden etter andre verdenskrig ble det gjort mange forsøk på å forklare hvordan vanlige tyskere kunne ende opp som rasistiske bødler. Når Jung før krigen advarte mot naziregimet, var det basert på at hans psykoanalyse frembragte flere og flere pasienter gjennom 30-årene som i drømme kjempet med arketypen om et stort, blondt beist. Det interessante er her hvordan en politisk ideologi trenger dypt inn i pasientenes psyke, og ikke bare er et symptom, men også fremstår som en betydelig komponent i sykdomsbildet. Jung beskrev da også tyskernes tilstand som kollektiv psykose, en term som bør vekke en viss interesse i disse dager.

Nå er ikke Carl-Gustav Jung noe sannhetsvitne, og det er selvsagte, dype problemer med hans metoder. For eksempel er metoden psykoanalyse plaget av å måtte bruke deltakende observasjon, å fortolke pasientens tanker gjennom pasientens utsagn og at den ikke kan frigjøres fra analytikerenes forestillingsverden. Jung ville aldri kunne psykoanalysere en person som lever i vår tid, fordi referanserammen er forandret. Det viser at referanserammen influerer analysen. Akkurat de samme problemene sliter dagens psykiatri med i større eller mindre grad.

Like fullt; det virker intuitivt sannsynlig at sykdommens innhold og alvorlighetsgrad påvirkes av verden utenfor. Både i en smal forstand, ved at også psykotiske mennesker påvirkes av verden utenfor dem selv. Men også i en bredere og viktigere forstand: visse tankemønstre, ideologier og zeitgeists er mer fruktbar jord for visse sykdomstilbøyeligheter. Og til sist i en særlig avgjørende forstand, for ofrene 22. juli: noen psykotiske tankestrukturer har voldspotensial, og det er ikke tilfeldig hvilke som får det.

I dagens debattklima må man kanskje skrive så langt som dette for å si et veldig enkelt poeng: Behring Breivik ble ikke født massemorder, og kastet seg deretter på en vilkårlig idéretning for å få gjennomført sin skjebne. Slik er ikke mennesker. Behring Breivik ble til i en verden, kanskje med visse predisposisjoner som økte sannsynligheten for psykose, schizofreni og vrangforestillinger, men der hans sanseinntrykk ble bestemmende for hvilken retning det hele tok.

Uten det voldsforherligende, "paranoide" og skjebnetunge islamofobe fellesskapet på nett, ingen massakre. Kanskje psykoseutbrudd, kanskje til og med voldelige sådanne, men ikke noe Utøya.

Jeg gir i grunn blaffen i om Breivik blir dømt til fengsel eller helsevern. Den jurdiske definisjonen av psykose og tilregnelighet er som den er, og i den aktuelle saken kan det ikke påvirkes. Det filosofisk interessante ved disse tankene, er at dersom jeg har rett i at det å gå inn i en ideologi kan bidra til å utvikle psykoser, og i tillegg påvirker voldspotensialet i disse psykosene, er det ikke lenger slik at viljen til mennesker med bestemte, voldelige vrangforestillinger er uten kausal forbindelse til handlingene. På et tidspunkt har de da valgt dem selv, og dette "da" kan ha vært før de var i psykosens vold. Ble det da gjort med fri vilje?

Det blir temaet for en oppfølgingsartikkel til denne, om straff, skyld og fri vilje.

--

Til slutt, siden folk er veldig opptatt av at ingen må "leke psykiater": Jeg har ikke psykiatrisk kompetanse, eller er i nærheten av det. Jeg har 20 studiepoeng psykologi fra universitetet, og kjenner til diagnosekriterier og grunntrekkene i psykiatriske metoder. Jeg har fordypet meg i handlingsfilosofi og har studiepoeng i vitenskapsteori og bevissthetsfilosofi. Nå mener jeg selv at alt mine kredentialer er ganske irrelevante - meningene står for seg selv - men jeg er altså ikke helt ubesudlet av de vitenskapelige måtene å vurdere disse tingene.

Jeg kjenner Sveinung Rotevatn som en oppegående, tenkende mann. Han gjorde et solid inntrykk da jeg ledet en debatt før kommunevalget her i Oslo. Men som så mange i Venstre, har han en hang til å dramatisere forskjellene noe. Denne hangen finner veien inn i dagens kronikk i Aftenposten. Den innledes med følgende avsnitt:

Eskil Pedersen argumenterer i Aftenposten 24. november for at det er «naivt» å tru at rasistiske meiningar vil spreikke om dei får kome fram i lyset. Dersom meir openheit og meir demokrati er målet, kan ein knapt innta eit verre utgangspunkt.

Slike avsnitt dukker av og til opp når jeg skriver selv. Tankene løper av sted, da det innledende premisset følges av et resonnement i hjernen. Man kommer så til en konklusjon. Men når man setter den ned på arket, mangler sammenhengen. Da er det to muligheter. Enten har man begått en feil i resonnementet sitt, eller så hang ikke premisset sammen med resonnementet.

Dette er et slikt tilfelle. Stiller du avsnittet på hodet, og spør "hva er det verste utgangspunktet du kan ha dersom du mener åpenhet og demokrati er målet?", ville ingen svare "å mene det er naivt at rasistiske meninger sprekker i lyset". Jeg vil faktisk gå så langt som å si at man kan mene at det er naivt at rasistiske meninger sprekker i lyset, og derfor bli mer tilhenger av åpenhet og demokrati. Det å ha en oppfatning om virkeligheten er ikke et valgfritt utgangspunkt for en debatt. Det er noe som kan være enten riktig eller galt. Det kan umulig være noe poeng å benekte virkeligheten fordi man da kommer nærmere sitt politiske ideal.

Uansett er ideer som åpenhet, ytringsfrihet og demokrati langt sterkere enn at vi forlater dem på grunn av at de ikke har den ønskede effekten mot rasisme. Det gjelder i hvert fall meg, og trolig også AUF.

Men Rotevatn har kanskje et lengre resonnement, som bare har foregått i hodet hans, der han har tenkt seg at AUF egentlig vil stramme inn på ytringsfriheten, selv om de sier det motsatte? Har han tenkt at de vil at flere ytringer skal bli forbudte, selv om de sier at de vil beholde dagens lovverk? Selvsagt har han lov til å tenke slik. Vi skal vokte oss vel for å ta politikeres ord for god fisk. Men i dette tilfellet bidrar det ikke til en opplysende debatt, fordi bevisene for meningene Pedersen tillegges er uhyre tynne.

Mistenker Rotevatn at Pedersen i det stille ønsker innstramminger i rasismeparagrafen? Færre åpne møter på Stortinget? Er det datalagringsdirektivet han tenker på, som også AUF var mot?

Eller er det den noe vage karakteristikken kronikken inneholder: at Eskil Pedersen har lagt seg til en vane om å angripe meningsmotstanderne i stedet for politikken? Jeg savner en konkretisering av når dette skal ha skjedd. I stedet står det at Pedersen går rundt og forteller folk at "det skulle du ikke ha sagt". Jeg har ikke lagt merke til det, selv om jeg har fulgt denne debatten nokså nøye. Og jeg er vel av den oppfatning at en muntlig irettesettelse fra Pedersen er et nokså mildt refsingstiltak, når man først skal begrense ytringsfriheten.

Kanskje tenker Rotevatn på tilfellene der Eskil Pedersen har sagt at den innvandringsfiendtlige retorikken fra enkelte Frpere har bidratt til et hatsk debattklima om innvandring? Hvis det er alt som skal til for å bedrive denne kritikkverdige "det skulle du ikke sagt"-ingen, blir det sannelig lite debatt igjen. Å debattere effekten av politikk er ikke bare greit. Det er hovedpoenget med politisk debatt. Det kan umulig være greit, fra Rotevatns ytringsfrihetsperspektiv, å mene at det er ugreit å diskutere akkurat dette? Derfor antar jeg at Rotevatn ikke kan ha ment dette.

Inntil Rotevatn presiserer hva det er Pedersen konkret har gjort, syns jeg da Rotevatn står fryktelig nært å rammes av sin egen kritikk; det kan se ut som om han angriper Eskil Pedersen for meninger han selv har tillagt mannen, i stedet for å snakke om politikken.

Det mest konkrete som trekkes frem er AUFs anmeldelse av Christian Tybring-Gjedde for rasisme. Det er jeg enig i at var overdrevet og uklokt. Selv om Tybring-Gjeddes uttalelser utvilsomt var rasistiske er det langt innenfor det som skal være lovlig. Det er jeg ganske sikker på at AUF også mener, og ønsket å bruke anmeldelsen som et virkemiddel for å få oppmerksomhet. Litt som da Unge Venstre i 2004 anmeldte Misjonsforbundet for å ikke akseptere homofile medlemmer.