Thomas Hobbes (1588-1679) formulerte den grunnleggende strukturen for århundrer med diskusjon om grunnlaget for samfunnet og forholdet menneskene imellom. Hobbes tegner et bilde av naturtilstanden; en prehistorisk tilstand der menneskene ikke har formet noe samfunn. Her er det alles krig mot alle, for alle mennesker er grunnleggende selvsentriske. Denne /naturtilstanden/ beskrives livlig i Hobbes' hovedverk Leviathan (1651):

In such condition there is no place for industry, because the fruit thereof is uncertain: and consequently no culture of the earth; no navigation nor use of the commodities that may be imported by sea; no commodious building; no instrument of moving and removing such things as require much force; no knowledge of the face of the earth; no account of time; no arts; no letters; no society; and, which is worst of all, continual fear and danger of violent death; and the life of man solitary, poor, nasty, brutish and short.

Ut av denne elendigheten vokser samfunnet ved at menneskene frivillig binder seg til en samfunnskontrakt: en slags fredsavtale som ender naturtilstanden av evig krig. Det er ikke vanskelig å se at menneskene definitivt har alt å tjene på å inngå en slik kontrakt, ikke minst fordi Hobbes også antar at menneskene er fundamentalt like, hvilket innebærer at hver enkelt er svært utsatt. Det er tre drivkrefter som gjør at menneskene til slutt underordner seg samfunnskontrakten: frykten for å dø, lysten på å fine ting og håpet om å kunne få tak i disse tingene.

Poenget med denne innledningen og oppbygningen er at Hobbes knytter det hele sammen med rettferdighet. I naturtilstanden, skriver Hobbes, er ingenting urettferdig: "Tvang og svik er de to kardinaldydene i krig". Men i det mennesket slutter seg til samfunnskontrakten, oppstår rettferdigheten. Rettferdigheten er, kort fortalt, å følge samfunnskontraktens bestemmelser. Urettferdighet er å forsøke å hindre andre fra å benytte seg av de rettigheter som har tilfalt dem.

Nå kan det sikkert, for en uinnvidd leser, se ut som om Hobbes ender opp i en egalitær kultur der kontraktspartnerne står likt. Men det er ikke det nødvendige utfallet av kontrakten. Hobbes hevder at det naturlige og rettferdige er at kontrakten overfører de naturgitte rettigheter -- i så stor grad som mulig -- til en enehersker. Her skiller Hobbes seg fra sine kontraktarianske etterfølgere Locke og Rousseau. Mange mener at Hobbes her må forstås ved hjelp av sin samtid med borgerkrig i hjemlandet England.

Det radikale fundamentet som alle disse tre bygget sin filosofi på -- naturgitte rettigheter -- er nå blitt en del av vårt fellesmenneskelige tankegods. Tanken er at menneskene må avstå fra sin naturlige inklinasjon til å utnytte disse rettighetene maksimalt for å oppnå noe bedre. Spesielt Rousseau fremhever det rasjonelle som ideal, og en samfunnsform der menneskene ikke kriger med hverandre konstant er definitivt mer rasjonell.

Legg også merke til at kontraktarianerne blir grunnleggende prosessetiske. Det er prosessen, ikke resultatene, som avgjør om et utfall er etisk eller rettferdig. Så lenge alt er gjort i overensstemmelse med samfunnskontrakten, kan nærmest enhver konsekvens aksepteres. I dette premisset ligger forløperen til svært mye av den moderne, politiske filosofien.

Kritikk
Kontratarianske teorier om samfunnsbyggingen har hatt enormt gjennomslag i forskjellige former i dagens politiske filosofier, men den kontraktarianske definisjonen av rettferdighet forblir en smule aparte. Det virker umiddelbart snevert å bare akseptere kontraktsbrudd som urettferdighet. Dersom kontrakten i sannhet ble "undertegnet" av mennesker i naturtilstanden, ville det være rimelig å hevde at bruddene ville være urettferdige (men neppe at det er den eneste form for urettferdighet).

Men kontrakten kan jo ikke forstås som et historisk dokument (om ikke annet fordi naturtilstanden aldri har eksistert); den må forstås som at menneskene kontinuerlig slutter seg til kontraktens innhold. Men i så fall vil "kontraktspartnerne" ha forskjellige utgangspunkt, f.eks. med hensyn på rikdom, bosted og helsetilstand. Dermed faller Hobbes premiss om menneskenes likhet sammen, og det gjenstår ingen a priori grunn til å anta at kontrakten er rettferdig.

En annen kritikk tar mer direkte utgangspunkt i at naturtilstanden aldri kan ha funnet sted, og at det derfor gir liten mening å hevde den som premisset for samfunnsdannelsen. Mennesket har åpenbart alltid hatt en flokk- eller samfunnsstruktur, om ikke annet for å ta vare på barna.  I dag vet vi selvsagt mer om dette enn Hobbes gjorde, og kan legge til at alle menneskeaper har hatt en klart samfunnslignende struktur med ulike roller og "politiske" beslutningsprosesser. En alles krig mot alle har aldri vært bærekraftig i en natur med andre rovdyr.

Begge disse innvendingene peker på at samfunnskontrakten må forstås metaforisk dersom den skal ha noe for seg. Men hvilken nytte har en metaforisk samfunnskontrakt? Hvem er egentlig kontraktspartnerne når kontrakten ikke eksisterer? Og hvorfor skal vi -- mennesker i dag -- være bundet av en kontrakt inngått (metaforisk) på våre vegne?

Senere i denne serien skal vi se at flere andre filosofer har forsøkt å gi et svar på dette. For Hobbes, Locke og Rousseau vil jeg tro at spørsmålene ville virket urimelige. I sin samtid ga de alle tre et forsvar for ulike styringsformer, og utsagnene deres om kontrakter, rettigheter og hva menneskene gjør skulle forstås normativt: altså hvordan menneskene burde oppføre seg. De burde underlegge seg en kontrakt, overføre visse rettigheter, underkaste seg en enehersker (i Hobbes' tilfelle) eller dele makten (i Lockes tilfelle).

Den politiske debatten er i stor fare. Etter å ha vært en ideologisk og intellektuell aktivitet på 70-tallet, en slagscene på 80-tallet og en eneste stor EU-kamp på 90-tallet, går debatten nå i retning av individualisering. Det betyr ikke at politikerne endelig har begynt å tenke på hvert enkelt menneske, men at den politiske debatten handler om eksempler, følelser og individuelt tilpassede budskap.

Politisk debatt bør handle om prinsipper; allmenngyldige ideer som skal gjelde menneskeheten. Som et absolutt minstekrav bør de gjelde landet man bor i. Realisert og pragmatisert ender disse ideene opp som vedtak, men det skal finnes en lenke tilbake til rasjonalet - altså den logiske slutningen som ledet frem til beslutningen. Men rasjonale er også relatert til fornuft. Politikken bør altså være en øvelse innen fornuft, konsistens, logiske slutninger og konstruktive ideer. Jeg tror eksempler er unødvendige for å grunngi at realiteten avviker fra dette idealet.

Denne føljetongen skal være et bidrag til en mer rasjonell debatt. I serien skal jeg ta for meg hva viktige tenkere har tenkt om rettferdighet. Politikken omsluttes av dette vage begrepet. Alle politiske retninger gjør hevd på begrepet, og det er i grunn argumentasjon god nok for at begrepet kan forstås på mange måter. Målet med min føljetong er å illustrere hvordan noen av disse fortolkningene griper direkte inn i norsk og internasjonal realpolitikk.

For å være enda mer vågal, vil jeg påstå at et konsistent syn på rettferdighet vil være avgjørende for hvilken politikk man støtter i majoriteten av sakene et Storting eller et kommunestyre behandler.

Serien vil i alle fall bestå av fem artikler; forhåpentligvis flere. Først ut er de tradisjonelle kontraktfilosofiene - Hobbes', Lockes og Rousseaus teorier. Deretter vil jeg beskrive et materielt/marxistisk rettferdighetssyn. Nozick får den tredje artikkelen, og Rawls den fjerde. I den siste artikkelen jeg foreløpig har planlagt vil Amartya Sens utviklingsteori bli tatt opp.ⁱ

Fotnoter

1. Selv om jeg har arbeidet med mange av disse spørsmålene og flere av disse filosofene i flere sammenhenger, er det emnet Distributive Justice ved Økonomisk Institutt i fjor høst som samordnet og redigerte disse tankene for min del. En god del av tankene jeg presenterer vil derfor være inspirert av forelesningene til Hilde Bojer, men hun er naturligvis ikke ansvarlig for alle feil og mangler ved mine artikler.