Advarsel: denne bloggposten er bare fylt med selvskryt. Den bør i grunn ikke leses.

2011 var et hyggelig år for bloggen rent besøksmessig. Månedlige unike besøkere var oppe i over 25 000 i august, selvsagt drevet frem av islendingene og Eurabia. Men også månedene før og etter sommeren ga et stabilt og høyt besøkstall.

Når Drøm fra Sagaland også ble den mest leste saken hos Morgenbladet i 2011, er det mye som tyder på at 2011 så langt er det året i historien der flest har lest ting jeg har skrevet. Nesten synd det er så alvorlig.

Forøvrig var det en bekymringsverdig trend i statistikken for 2011. I 2010 hadde jeg bare 8 besøkende med islandsk IP-adresse. I 2011 steg dette med over 10 000 % til 846. Fortsetter denne utviklingen et år til, vil de islandske besøkende være i flertall. Hvem vet om jeg vil fortsatt vil få skrive på norsk. Det er med andre ord mye som tyder på at Maya-kalenderens dommedagsprofetier er riktige i mitt personlige tilfelle.

Ellers av nyheter fra statistikken: Chrome og mobile lesere er på vei opp. Internet Explorer og Firefox taper terreng. Dere har imponerende store skjermer, selv om de som har de minste skjermene har fascinerende små. Dere er stort sett fra Norge. Og dere er veldig kule.

Noen ønsker til blogginnlegg for det nye året?

photo credit: lastquest

Jeg har tidligere slaktet "undersøkelser" over denne lesten: "Har du, eller kjenner du noen som har, X?". Problemet med disse undersøkelsene er at de sier oss nøyaktig ingenting om den faktiske forekomsten av X. Det finnes ingen unnskyldning for å lage slike undersøkelser: de er ene og alene konstruert slik for å lage skremmende og sjokkerende medieoppslag.

Når dn.no bestiller slike undersøkelser, er det jo lett å forstå at de ønsker å selge aviser. Men andre institusjoner holder jeg til en noe høyere standard. Medietilsynet, Telenor og Røde Kors er slike institusjoner. Sammen med Barnevakten har de laget et slikt makkverk av sensasjonalistisk tall-jøgleri. Hensikten ser ut til å være at  barnas hverdag skal fremstå som en kamp mot pedofile monsterdrager mens mobbende pornohekser dytter dem ut i alkoholjuvet.

Syns du det ble useriøse karakteristikker? Vel, de er mer seriøse enn undersøkelsen. Den spør hvor mange som har blitt eller kjenner noen som har blitt mobbet digitalt. Dette har de da spurt ungdom om. Hvor mange mennesker kjenner en ungdom? Vel, vi kan vel trygt anta 100. Sannsynligvis langt fler. Når man spør "kjenner du noen som", har vår hjerne en klar tendens til å grave etter historiene og overspille "kjennskapet". Det er veldig kort vei fra "kjenner du noen som" og "kjenner du til noen som".

Hvis vi forutsetter at disse 880 ungdommene som er spurt alle er uavhengige av hverandre (noe de ikke er - det kan godt hende de kjenner til samme mobbeoffer!), kan vi gjøre noen anslag. Tenk om den faktiske forekomsten av nettmobbing er 0,66 %, og alle respondentene har 100 venner. Da vil du få "66 % har opplevd nettmobbing". Men det vil du også få dersom det reelle tallet er 1,3 %, så lenge to og to av mobbeofrene er i den samme vennekretsen. Det er altså et fullstendig vanvidd å bruke tid og krefter på å lage slikt. Det forteller oss ingenting - absolutt ingenting.

Det er sikkert helt forferdelig å være barn på nettet i dag. Det er helt sikkert veldig gode intensjoner bak organisasjonenes ønske om å sette fokus på dette temaet. Men det eneste de oppnår for min del, er å tenke at "neste gang jeg ser en påstand om at barn mobbes på nettet fra disse folkene, skal jeg ikke tro på det". Det blir litt som disse tallene over hvor mange barn som gruer seg til jul. Et viktig problem, helt overskygget av at rabiate antialkoholforkjempere skal ha oss til å tro at det er nær halvparten.

Og klikk-kåte journalister, som db.nos Espen Røst, lar seg villig lure. De løper dermed ærendet til Barnevakten, en stiftelse som lever av at det offentlige gir dem penger til å bekjempe mobbing. Og til Telenor, som selger nettfilter. Hva i all verden Medietilsynet vil med dette samarbeidet, er beyond me. Artig å komme i avisa, kanskje?

The reason why Obama will never be FDR is that his empathy is with the elite and their system. For all the rhetoric. And for all the words, he cannot lead a popular movement. Thus when he mobilized an army of small donors to propel him into power he was not being true to his biases. It was a pragmatic response to the fact that the elite had already chosen Hilary Clinton as their candidate. When he won, the elite shifted to rein him in. They should never have worried: his choices of advisor have conformed to the elitist view.

Via RWER. Les hele.

Dagen i dag har bragt en debatt om unge jenter som blogger, og den sårbare situasjonen de raskt kan havne opp i. Jeg registrerer at enkelte har begynt å stille spørsmål ved de etablerte sannhetene om blogging. Derfor skal jeg gå helt ut av mitt vanlige format, og gi dere noen gode råd om hvordan man lykkes som blogger. Målestokken er meg selv. For alle vil jo være som meg, antar jeg.

Utlevere

Ikke utlever deg selv. Det er mange som mener at utlevering er snarveien til suksess i bloggosfæren. Ved å bevisst røpe ting om deg selv kan du tiltrekke deg to stabile lesere som kommenterer og bidrar, og samtidig to tusen kikkere som veksler mellom nettleserfanen med bloggen din og fanen der de søker etter ligningstallene dine, bilder av deg naken og lager falske videoer der du er kledd ut som Hitler. Enkelte mener dette er "suksess". Jeg mener det er en misforståelse. Folk i gapestokk ble også studert, mange kom og så på, og mange kommenterte. De hadde langt bedre besøkstall enn folk som holdt foredrag eller bare proklamerte dikt. Men de hadde ikke "lyktes".

OK, den regelen var litt for streng. Vi endrer den. Ny utgave: Ikke utlever deg selv hvis du ikke har lyst. Det er klart, hvis du faktisk har tenkt å bruke utleveringen til noe strategisk i ditt eget liv, á la Esquils forsøk på å håndtere og forstå ME eller Virrvarrs rasjonalisering og sortering av erfaringene fra psykisk helsevern, så kjør på. Poenget er at du aldri, aldri skal tenke dette: "Nå må jeg finne på noe nytt å utlevere, slik at bloggen skal få flere besøkere". Derimot er det lov å tenke dettte: "Å, dette problemet jeg har, det kunne jeg kanskje løse ved å kommunisere med folk gjennom bloggen.

Lær deg noe.

Internett er offentlig. Offentlig er pinlig, når you're doing it wrong. Og her mener jeg ikke at det er greit eller kult å være slem med tiåringer -- det er bare ikke mulig å ta opp kampen mot alle mobbere på nettet. Derfor: bruk bloggen til å skrive om noe du kan noe om. Finn din nisje. Lær deg noe. Les en bok om det. Se hva andre skriver om det. Når alt kommer til alt, er det dette folk faktisk vil ha: bloggere og kommentatorer som skriver om deres interesser, på en måte som er smartere enn det folk har tenkt på selv.

Det betyr ikke at alle blogger trenger å bli som min egen eller andre politikknerdblogger, der researchen på en bloggpost kan utgjøre fire hundre sider sakprosa fordelt på tjue forskningsrapporter. Du kan godt skrive om den nyeste Twilightboka eller kvaliteten på de nye melkekartongene. Bare sørg for at du kan litt om det først.

Det er viktig å nevne at jeg ikke heller mener at bare professorer skal ha talerett. Du trenger ikke kunne alt om en sak, bare noe om den. Det vrir fokus vekk fra deg og over på saken. Hvis noen er uenig med deg, er det egentlig bare bra for bloggen. Du får lenker og mulighet til å lære noe nytt.

Selg innhold, ikke deg selv.

Ikke videoblogg, med mindre det er en veldig god grunn til at det du skal si egner seg bedre muntlig enn skriftlig. Når du likevel videoblogger, husk på at du da selger 90 % ditt eget utseende, kroppsspråk, rommet du sitter i, klærne du har på deg og sminken, og bare 10 % budskap. Det nevnte utseende, kroppsspråk etc. blir deretter vurdert av den aller kjipeste gjengen uangripelige, anonyme kritikere du kan tenke deg.

Som en ekstra bonus er det mye mer innhold å ta av enn det er av deg selv. Deg selv har du bare én av. Det kan selvsagt hende du er veldig spennende, veldig pen eller veldig et-eller-annet, men mest sannsynlig (og her har jeg statistikk i ryggen) er du det ikke. Det er derfor langt mer sannsynlig å lykkes med godt nisjeinnhold enn å lykkes med å være et eksepsjonelt nisjemenneske.

Ha tålmodighet eller ha det gøy.

Å få en blogg som leses krever mye arbeid. Dette arbeidet kan du enten gjøre fordi du har sinnsykt lyst å ha en blogg som leses. Da krever det mye tålmodighet. Alternativt kan du bare ha det gøy mens du skriver. Da blir lykkes-biten en bonus.

Sånn. Da er det bare å sette i gang, barn.

Mens jeg har tilbragt helgen på Ål, fjernt fra sivilisasjonen, har VGs panel gått hen og kåret bloggen du leser akkurat nå til Norges tredje beste politiske blogg, bare slått av Virrvarr og Paul Chaffey. Av bisarre årsaker finnes selve kårings-artikkelen ikke på nett, så jeg må tydeligvis forsøke å skaffe et to dager gammelt VG...?

Uansett: Takk for tilliten, og takk for oppmerksomheten, VG (og ikke minst panelet). Det kommer godt med med litt bonus til motivasjonskontoen nå, midt mellom julebord, -gaver, -besøk, -avslutninger og -foreldrearrangementer-i-barnehagen.

Når man er småbarnsforelder i full jobb, leser man bøker i mange, minimale porsjoner. Det lengste uforstyrrede strekket på dagen er gjerne de seksten minuttene på t-banen mellom hhv. Veitvet og Stortinget og Stortinget og Veitvet. For å klare å koble av mellom barnevogner, skravleguttegjenger og telefonsamtaledamer er det helt nødvendig å innta musikk mens man leser.

Samtidig er jeg en seriemonogam musikklytter. Jeg hører et album i hjel, gjerne flere ganger daglig, før jeg beveger meg videre. Resultatet er at jeg får en veldig sterk forbindelse mellom lyden av et album og en bestemt bok. Noen passer bedre enn andre, og den som passer aller best i mitt repertoar så langt er Grense Jakobselv/Trådnøsting.

Fløgstads roman handler om unge, idealistiske øvre middelklassegutter som blir store nazister. Den handler om moralsk nihilisme, om ondskap, og om hvordan nazismen bør forstås som et crescendo, ikke som et brudd. Spesielt god er boka når den skildrer selve fallet; når alt rakner; det nærmest latterlige selvforsvaret de moralsk korrumperte bedriver. Eller, som Kråkesølvs lydspor sier, med sin litt lite subtile referanse til den ariske mytologien (Blåe øya):

blåe øya mot horisonten
sjæla øka akterut
livet mitt har vendt mæ fronten
æ e ikke syk
det bare kjennes sånn ut

Og hvordan kan man bedre beskrive karakterenes nostalgiske ønske om en retur til det samlede, enhetlige, fellesskapsorienterte, handlekraftige førkrigstyskland enn Kråkesølvs insisterende ostinat i slutten av Hjørnebrikke: "Du sa at du ville tebake te da /alt va førrankra men havet lå klart"?

Du spinn en rød tråd av tomme ønska
så nu ser du ondskap i gode øya

Kråkesølv spotter også det fåfengte ved ønsket om å en gang for alle avslutte menneskets ondskap i Nürnberg (Skredder):

kan ikke vi kall en spade førr en spade
grav opp nån gamle synda og si ha det
ja bare spa te vi blir klok av skade
og spå i blemman te vi vet svaret

Våre "helters" moralske fall from grace møtes av en tilsvarende ydmykende flukt gjennom det spøkelseslignende postkapitulerte tyske bondeland:

tas det parti
når du tar på dæ vinterkåpa
og gjør din sorti eller slutta det her
en vind fær førrbi mens æ ligg her og nøsta tråda
va det du sa endelig
va det du sa helt prekært

nu gløm æ dæ
nu gløm vi det her
nu gjøm æ mæ
tir stilt og lar vær

De tektslige assosiasjonene er fjerne, det innrømmer jeg, og uten musikk vil vel du, ærede leser, synes at de fremstår som søkte. Men denne miksen av bok og lyd ga både dybde og følelse til begge medier. Jeg håper jeg finner en lignende match; eller kanskje noen av dere har noen tips?

Marit Slotnæs' etterhvert famøse kommentar om sosiale medier er en pytt-i-panne av dels svake og dels absurde argumenter, klistret på et par små kjerner av interessante spørsmål (Usosiale medier, Morgenbladet 21. mai). Chaffey har langt på vei avkledd argumentene, kanskje bortsett fra ett av dem. Slotnæs skriver nemlig:

De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv.

I dette avsnittet gjør hun tre påstander, to implisitte og en eksplisitt: i) det finnes en "narsissismens kultur", ii) de sosiale mediene er en konsekvens av denne kulturen, iii) narsissismens kultur er (blant annet, trolig) kjennetegnet ved at der er forpliktelser man påtar seg noe som gjelder bare for en selv.

Jeg mistenker at dette er en type setning som høres bra ut, men som ingen i redaksjonen har lest og tenkt dobbelt gjennom.

For det første: formodentlig postulerer Slotnæs her at det finnes en alternativ kultur til den narsissistiske, der forpliktelser jeg tar på meg også gjelder for andre. Det kalles, i de tilfellene jeg er diktator, for en diktatorisk kultur. Hvis ikke kalles det en kultur av tankelesing og hjernesynkronisering.

Jeg skal ikke spille dum: jeg tror jeg skjønner hva Slotnæs ønsket å skrive. Hun ønsket å skrive at det finnes en kultur der folk påtok seg forpliktelser som ikke bare tjente dem selv. I så fall bør ordet "narsissistisk" byttes ut med "kapitalistisk", og søkelyset rettes et ganske annet sted enn på sosiale medier. Men her finnes Slotnæs' lille kjerne av sannhet: gitt egoistiske, egennyttige individer med behov for å iscenesette seg selv så er sosiale medier et nyttig verktøy. Det er dog liten grunn til å tro at gitt-delen vil endre seg nevneverdig ved å fjerne så-delen, men det er helt riktig at man møter på denne typen folk der ute, og at det er slitsomt.

For det andre: Alternativet til de sosiale medienes møteplass er ikke en sivilisert møteplass der ungdommen tropper opp for å hjelpe gamle mennesker over gata. Alternativet er langt på vei ingenting, eller enda verre: Den gamle internettvirkeligheten der folks eneste input var en lysløype mellom Dagbladets, VGs og Aftenpostens webutgaver. Av hensyn til folks mentale hygiene og hjernens nytte av et visst minimum av egenaktivitet er sosiale medier et langt steg fremover. Det er ikke løsningen på verdens politiske problemer, men det er bedre at folk mobiliseres til politisk initiativ mot seksualisering av barndommen på Facebook mens de ser Paradise Hotel enn at de bare ser Paradise Hotel.

For det tredje: Nettoeffekten av sosiale medier er veldig ofte at forpliktelser man ellers ville gjort privat, nå gjøres offentlig. Det gjelder både moralske forpliktelser (for eksempel dine meninger) og mer håndfaste forpliktelser (f.eks. gjennom å gi bidrag til jordskjelvofre og dele lenken videre på Facebook). Jeg skjønner at Slotnæs syns at mye er på feil vei her i verden, men det blir veldig underlig å mene at noe som bidrar til en mer offentlig privatsfære er dumt fordi hun ønsker seg mer felles koordinering av det private.

Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden.

Dette argumentet må bero på en misforståelse av hva ordet "demokrati" betyr. Det er riktig at vi har mange skranker for demokratiet, både tidsmessige, men viktigere, rettighetsmessige (f.eks. domstolenes uavhengighet, eiendomsrettigheter, rett til privatlivets fred, religionsfrihet osv.) Disse begrenser demokratiets virkeområde -- de er ikke en "del av demokratiet"! Det er helt legitimt å mene at vi skal ha et styringssystem der større deler av beslutningene tilfaller ulike profesjonelle eliter og mindre skal kunne avgjøres av folkelig engasjement, men det har ingenting med "demokratisering" å gjøre.

Igjen toucher vi inn på Slotnæs' kjerne av sannhet: de nye nettverkene som vokser frem gjennom blant annet de sosiale mediene er i ferd med å underminere deler av teknokratiet og elitenes privilegier. Mens journalistene hadde nærmest eksklusiv adgang til å formatere folks oppmerksomhet rundt nyheter og politikk i gamle dager, er det plutselig blitt mulig for enkeltpersoner og andre grupperinger å få oppmerksomhet utenom journalistikken. En revolusjon innen informasjon har gjort det mye lettere å skaffe til veie og distribuere alternative versjoner av myndighetenes tall, og dette utfordrer selvsagt Stortingsmeldingen som autoritet. Og selvsagt gir dette gale mennesker som ønsker å drive maktmisbruk noen muligheter de ikke hadde før.

Men dette er ikke utfordringer for demokratiet, det er utfordringer for det gjeldende statssystemet. På samme måte er statssystemet gjennom jevnlige kriser hver gang teknologien går fremover. Med Slotnæs' resonnement var for eksempel live TV-bilder fra utlandet med på å undergrave demokratiet: Hva nå med den sirlige lukingen og fortolkingen som våre flittige ambassadeansatte bedrev? Vietnam-protestene, for eksempel, må jo tolkes som et kjempesterkt uttrykk for antidemokrati.

Sett fra toppen og ned ser samfunnets maktpyramide alltid nøyaktig omvendt ut. Det er kanskje derfor "demokrati" blir lik "elitestyre" i Slotnæs' kommentar. Sikkert er det i alle fall de som velger å mure seg inne med sine privilegier på Slotnæs' vis til slutt mister kontakten med det samfunnet de er ment å kommentere. Da kan analysene deres fort bli Marie Antoinettsk. I stedet for "har dere ikke mat, kan dere spise kake", får vi da "har dere ikke makt fordi vi elitene foretrekker å lytte til og være på andre arenaer enn de der folk gir uttrykk for hva de mener, kan dere jo bare lese en bok og bli som oss i stedet".

DN.se tar kaka i ensidig fremstilling. Det er riktig at Abbas har uttalt dette i løpet av de siste 24 timer, men DN velger å ta det fullstendig ut av sin kontekst. Høydepunktene i denne konteksten er altså at Israel avviste fredssamtaler og valgte å annonsere flere bosettinger på okkupert land mens USAs visepresident Joe Biden var på besøk for å forsøke å få til fredssamtaler. Den palestinske reaksjonen er den ordinære, diplomatiske reaksjonen på disse åpenbare provokasjonene fra Israelsk side.

Men alt dette forsvinner fra DN.se. På forsiden får Abbas avvising av fredssamtaler stå helt alene og helt uforklart.

Via @aliesbati.

Tollefsen albutakler slovaken

Hvis vi satte tusen sportsjournalister med skrivemaskiner på et OL, ville de da komme på en eneste kritisk bemerkning til våre egne helter? Mye tyder på at svaret er nei.

Tettheten av norske journalister i Vancouver er "til å ta og føle på", for å holde oss til sjangeren. Likevel har ikke en eneste avisredaksjon prestert noen fornuftig, kritisk journalistikk i en svært interessant sak: Hvordan kan det ha seg at en representant for det norske landslaget i ishockey begår brutal vold på banen?

I stedet leverer Dagbladet en sak der flere nordmenn får være karaktervitner for Tollefsen, og hevde at det hele var et uhell. Overskriften hevder typisk nok at Tollefsen ikke ville skadet en flue. Først helt til slutt slipper en dissenterende stemme fra Slovakia til -- parafrasert gjennom Expressen. Stol på svenskene for å grave frem kritikk av nordmenn!

VG gjør samme vrien: De lar det hele gå inn i den barnslige ordkampen mot svenskene, og hevder at svenskene er "i harnisk", en typisk desk-måte å diskreditere kritikk. Ingen nordmenn blir avkrevd å ta avstand fra Tollefsens oppførsel. Drøftingen av taklingen handler mest om de resultatmessige konsekvensene av matchstraffen Tollefsen ble tildelt. VG presterer til og med -- i redaksjonell tekst -- å skrive at det "kan ses på" som slovakens feil at Tollefsen takler fra blindsonen. Og alle sakene om kampen avslutter med betryggende ord fra norske ledere: Han gjorde det ikke med vilje. Bortsett fra en sak. Det er den saken som handler om at han ikke gjorde det med vilje. For sikkerhets skyld har VG lenket opp til en side der du kan se Tollefsen "slå fra seg" i NHL. Oh joy.

Aftenposten velger å trykke en NTB-melding om saken. Kritisk journalistikk på sitt mest økonomiske. Overskriften: "– Tollefsen mente ikke å skade ham". Sitat: hvem vet? Det er ikke hentet fra artikkelen i alle fall.

Når man ser det hele i slow-motion, er det temmelig lite plausibelt at dette var et hendelig uhell. Se på klippet fra ca. 2:20. Tollefsen ser mot slovaken, er på vei forbi, men løfter i stedet venstre albue i en slagbevegelse rett inn i ansiktet på slovaken. Slovaken ser ut til å være besvimt før han mister hjelmen og slår bakhodet i isen. Det bør være unødvendig å si at denne taklingen kunne gjort Tollefsen til drapsmann, sammen med det noe løse hakebåndet på slovakens hjelm.

Sportsjournalistikken er omfattende, og er flink til å argumentere for sin egen viktighet. Men hvor er featurereportasjene om linkene mellom hockey og vold? Mellom machokultur blant lederne og hendelser som dette? Om hvordan hendelser som dette dekkes over av kapteiner og medspillere, under henvisning til "hendelige uhell"? Hvorfor stilles det ikke spørsmål ved trenernes opptreden, hvorfor kreves det ikke unnskyldninger -- hvorfor er det ikke ramaskrik over at Tollefsen nekter å møte pressen, når vi nærmest erklærte krig over at Northug tok en rolig kveld hjemme? Northug hadde bare tapt, og slett ikke vært i nærheten av å drepe motstanderne.

Journalistene i hockeysaken ser ut til å mene at deres oppgave er å forklare hvordan en så snill norsk gutt kan komme i skade for å gjøre noe så slemt. Ingen spør om hvor lenge det norske ishockeyforbundet har tenkt å utestenge Tollefsen fra landslaget, eller om det ligger flere slike små drapsmenn latent i hockeylandslaget. Eller om hvilken oppladning og opp-psyking som skal til for å motivere handlinger av dette kalibret.

Svaret er at sportsjournalistikkens kritiske sider har en svært trang ramme. Den er en del av det store, episke maleriet som vi bygger rundt "våre" norske idrettsutøvere. Den mediale kritikken av Northug tegnet et bilde av en jaget mann, kanskje til og med en underdog til slutt, og tabloidene kunne dermed juble over perfekt dramaturgi da Northug fikk sin revansje på lagstafetten. For en seier for Northug! For Norge! For det nasjonale prosjektet!

Men norske idrettsutøvere er -- i våre egne øyne -- ekstreme, flinke, ikke dopet, trener mer enn alle andre, amatører, folkelige, som oss andre. Inn i det bildet passer forfølgelsen av Northug perfekt. Vi jekker på det eneste trekket som ikke kler "det norske" -- kjepphøyheten. Og vips, så vant han. Norge vant. Å kreve at Tollefsen soner straff for sin opptreden ville kreve å stille spørsmål ved om ikke mange norske idrettsutøvere er som alle andre lands -- selvopptatte, ganske uintelligente, preget av en usunn machokultur, overtente, uten respekt for andre mennesker. Og en slik sak vil jo ingen lese.

PS: Morgan Andersen viser seg som en av få kritikere. Han sier: "Det er umulig å si hvor ødeleggende dette ble for Norge, men slovakene gjør jo to scoringer i det påfølgende overtallsspillet." Oversettelse: Det var dumt å nesten drepe ham, for da tapte vi kampen.

Shampo Knutsen bidrar også til å gjøre denne grisetaklingen til et taktisk feilgrep: "Taklingen var ganske stygg. Det er ikke noe mer å si om det. Det gjorde at Norge kom skjevt ut, og mistet en god back." Ganske stygg? I tillegg er det litt uklart for meg om Knutsen mener taklinga var stygg fordi den gjorde at vi mista en god back...

Innlegget er også kryssposta i Dagbladets papirutgave, 1. mars 2010.

I 2025.

Dersom dagens leserutvikling fortsetter, med de samme prosentvise endringene i lesertall for hvert år fremover, vil VG falle til 241 546 lesere i 2025 -- samme år som Morgenbladet når 251 452. VG sank fra 2008 til 2009 med over åtte prosent, mens Morgenbladet økte med over seks.

*Krysser fingrene*