Den omstridte boka viser et barn på randen av sammenbrudd.

Folkemengder i Saudi-Arabia har hele denne uken protestert mot norsk oppdragelse. Bakgrunnen er en kronikk av den høyt respekterte kristendomkjenneren Ibn Al-Bawata, der han trekker frem tekster fra "Barnas egen sangbok". Han viser til at barna fra fylte ett år blir indoktrinert med disse tekstene gjennom egne statlige institusjoner for barneoppdragelse.

- Jeg er veldig overrasket. Jeg trodde den saudiske oppdragelsen var ille, men dette tar faktisk kaka. Det er greit nok at barn må lære å komme tidsnok, men koking av barn som kommer sist, slik nordmennene bedriver, er faktisk for strengt. Min erfaring tilsier at lette piskeslag er nok, sier en mann på gata i Riyadh.

Al-Bawata trekker frem tekster som oppfordrer til vold, særlig i nære relasjoner ("slå på hvem du vil, slå på kjæresten din, om du vil"); viljeløs underkastelse og lydighet mot sine foreldre gjennom voldshandlinger ("jeg fikk ris på halen min"); voodoo og zoologiske zombier ("da ble den stakkars kråke levende"); dysfunksjonelle, intime relasjoner mellom mennesker og imaginære underjordiske vesener ("mannen ville fra nissen flytte, men reisen ble han til ingen nytte"); og hjerteløs, kapitalistisk inndeling av det offentlige rom ("har du penger, så kan du få; har du ingen, så må du gå").

Illustrasjonen til sangen "Bro, bro, brille" er gjennomgående i de saudiske mediene. Den viser et barn som kom aller sist, og dermed havnet i den sorte gryte. - Slik indoktrinerer de barna med at ethvert avvik fra absolutt lydighet vil straffes med døden, kan al-Bawata fortelle. Den samme lydigheten forventes overfor nasjonen ("Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet mitt hjerte nest/det gamle Norge...er best").

I en kommentar uttaler den norske ambassadøren til Riyadh at det hele skyldes tvilsomme oversettelser og utklipping av bruddstykker av større verker. Han går så langt som å antyde at Al-Bawata kan ha forsøkt å fremstille norsk kultur som mer blodtørstig og voldsom enn det som er tilfelle.

- Tekstene får stå for seg selv. Folk her kan tenke, og gjøre seg opp sin egen mening, var al-Bawatas replikk til ambassaden.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 3. februar 2012.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 27. januar 2012.

Forrige uke kom Arbeiderpartiets hemmelige strateginotat mediene i hende. Det trodde i hvert fall mediene. Bak nyhetsfasaden kan nå avsløre at denne lekkasjen var styrt. Som eneste spalte har vi fått tak i det originale notatet. Vi gjengir det her i sin helhet.

"Kamerater!

Vi står foran et vanskelig valg. Vi sitter i regjering sammen med én gjeng fillete kommunister og én gjeng som lukter fjøs. Motstanderne våre er velkledde, elegante, skolerte, moderne, interessante, saklige, moralsk overlegne og velduftende.

Særlig partiet Høyre har et enormt potensiale og få svakheter. En ny analyse våre venner i konsulentbransjen har laget, peker på at årsaken til at dette partiet er så perfekt og fullt av potensiale, er at de foretrekker en blandingsøkonomi med passelig sterk statlig styring, et moderat skattetrykk, en klar styring etter handlingsregelen, at vi skal være best i klassen på deltakelse i NATO og implementering av EU-direktiv, streng-men-rettferdig asyl- og trygdepolitikk, en stor mengde velferdstjenester og EU-medlemskap.

Med andre ord er de som oss: perfekte.

Ingen partier har så stort potensiale til å spise av våre velgere som de som mener det samme som oss i alle vesentlige spørsmål. Det er derfor høyst nødvendig at vi erklærer denne klonen av oss selv som vår hovedmotstander.

Steg én i denne strategien er å lekke et strateginotat der vi konstruerer ulikheter mellom oss. Deretter forsøker vi å få alle mediene til å erklære oss to som hovedmotstandere. Dette kan gjerne gjøres i samspill med Høyre, ettersom de tjener like mange velgere som oss på at politikken innsnevres til bitte små detaljspørsmål om tekniske justeringer på statsbudsjettet.

Erna Solberg har gått med på hjelpe oss med steg to. Hun skal hevde at Arbeiderpartiet har ført en politikk som vil gi opptil flere promille lavere vekstrate enn Sverige har for øyeblikket. Jens svarer deretter med at Sverige har flere arbeidsledige, og slik etablerer vi ytterpunktene for debatten: vil du ha litt høyere arbeidsledighet eller marginalt høyere vekst?

Dermed unngår vi at den politiske diskursen blir preget av uvesentligheter som miljø-, asyl-, forsvars-, industri-, distrikts-, bistands- eller moralpolitikk. Det er trolig til det beste for landet. På disse områdene har de andre partiene tross alt suboptimale løsninger."

Bilde: Creative Commons (Attribution, No Derivatives). Av Julia Dunaeva.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 20. januar 2012.

For oss diplomater er verden en uendelig Sareptas krukke av oppgaver. Avtaler skal inngås, handelen skal gå rundt, onde regjeringer skal styrtes, iranske vitenskapsmenn skal, vel, pensjoneres og... hysj! Hørte dere det? En kattunge er i nød et sted i verden!

Nuvel. Det er altså nok å gjøre for oss diplomater. Og det er med stor ydmykhet jeg har viet mit liv og min gjerning i diplomatiets tjeneste. For meg, og for det lille landet jeg representerer, er det ett ord som mer enn noe annet symboliserer våre fremtidsdrømmer og -visjoner. Det ordet er "dialog".

Dialog er faktisk så viktig at jeg daglig setter til side mine alminnelige oppgaver, som altså (i all beskjedenhet) er å redde land i nød, og holder en lang monolog om dialog. Som denne.

I gamle dager var dialog så enkelt. Man kunne samle kongene rundt et lunsjbord, for eksempel i Versailles, og bli enige. Så ble det slik. Men nå er alt mer fragmentert. Det finnes grupper, partier og bevegelser som står frem med minst like mye makt og legitimitet som de offisielle regjeringer. Dialogen må strekkes ut og nå ned i dypet av disse gruppene, selv om vi deler få av deres verdier.

Lenge var Vesten motstandere av å snakke med disse gruppene. Er det ikke å forhandle med terrorister, når man hører hva Hamas har å si? Er det ikke å undergrave demokratiske spilleregler når man låner øre til antidemokratiske krefter? Nei. Jeg synes ikke det. Og jeg tror Vesten har tapt mye på å innta denne antikvariske posisjonen.

Men vi kan naturligvis ikke stå igjen helt uten moralsk kompass og medfølgende grenser for vår dialog. Særlig når man er utenriksminister i et lite land med bare ganske liten forstand, er det riktig og viktig å sette ned foten. I dag har jeg satt ned foten. Jeg diskuterer ikke med
EØS-motstandere.

Disse plebeierne og sjarlatanene stiller spørsmål ved nødvendigheten av felleseuropeiske agurk-, vikar-, post- og overvåkingsregler. Vi må vise fasthet og styrke overfor disse kreftene. En åpen og udogmatisk debatt om slike grunnleggende spørsmål ved vår samfunnsstruktur vil ramme oss hardt.

Tenk, for eksempel, om resultatet av en slik dialog skulle bli en folkeavstemning. Da ville jeg ikke lenger være utenriksminister for et ganske lite land.

Og apropos ingenting, her er et foredrag med Jonas Gahr Støre:

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, fredag 13. januar 2011.

Creative Commons BY-NC-ND av Jens-Chr Strandos

Opposisjonen på Stortinget reagerte lynraskt da det onsdag morgen ble klart at næringsminister Trond Giske var tilhenger av at folkevalgte politikere skal ha innflytelse over folkets eiendom. Uttalelsene skal ha falt på et nachspiel på Lorry. I løpet av få timer ble det innkalt til pressekonferanse i Stortingets vandrehall.

Opposisjonen ble ledet an av KrFs leder Knut Arild Hareide, som var tydelig i sin kritikk.

- Det er bare én ting å si om dette: uhørt! I dobbel forstand. Både på den måten at regjeringens politikk ikke skal utøves på et nachspiel. Og på den måten at ingen faktisk har hørt Giske si det, sa Hareide til et fulltallig pressekorps.

Trond Giske forsvarte seg med at han aldri har sagt noe som kunne antyde at han var tilhenger at folket skal ha noe å si i økonomisk politikk. Det var ikke godt nok for opposisjonen.

- Det holder ikke. VG har en kilde som har vært sammen med onkelen til en kvinne som eide en katt som senere ble eid av en som satt på nabobordet til det mye omtalte nachspielet, og han bekrefter at Giske sa noe sånt, sa Fremskrittspartiets Harald Nesvik.

Nesvik var opptatt av at det ikke var selve meningene som var problemet, men at ryktespredningen skapte usikkerhet.

- Det sås tvil om Giske er verdig rollen som næringsminister. Bare det at vi står her i dag og sprer rykter om at han har politiske meninger på nachspiel sier ikke så rent lite.

Trine Skei Grande kunne fortelle at Roar Flåthen røpet overfor henne at Stoltenberg avslørte til Flåthen at han, altså Stoltenberg, skulle gripe inn overfor Giske, fortelle ham at han syntes han var dumming og at de ikke lenger var bestevenner. Til dette skal Giske ha svart at "den som sier det først er det sjøl".

- Det er et grunnleggende prinsipp i et liberalt demokrati at politikk ikke skal utøves gjennom diskusjoner på pub. Hva er vel igjen av idealene fra den franske revolusjonen, om vi skal gå bort fra at beslutninger skal fattes i lukkede styrerom uten politikere tilstede, spurte Grande avslutningsvis.

Denne infographic-en, som jeg ubeskjedent nok kan kreditere meg selv, viser hvordan ungdomspartiene (horisontalt) blir sett på av folk som sympatiserer med voksenpartiene (vertikalt). Klikk for stor (veldig stor) versjon.

Etter å ha studert et omfattende kildemateriale er konklusjonen vår entydig: observanden er psykotisk.

Observanden har altomfattende og bisarre vrangforestillinger. Dette gir seg blant annet utslag i at observanden, konfrontert med omfattende problemer med ungdomsledighet i hjemlandene sine, gjentar til det kjedsommelige at kraftige kutt i utdanning og arbeidsmarkedstiltak vil påhjelpe situasjonen.

Observanden har grandiose tanker om seg selv. De dyptgripende strukturelle problemene betyr ingenting for observanden, som i stedet gir uttrykk for at problemene vil løse seg bare "markedene" har tillit til pasienten.

Disse "markedene" inngår i et hallusinatorisk system hos observanden. I dette systemet inngår en lang rekke fiktive konstruksjoner, bakt inn i et overordnet ideologisk system observanden kaller "finansøkonomien". Observanden er manisk opptatt av å tilpasse seg dette systemets bisarre regler. Observanden vil perfeksjonere sitt forhold til "finansøkononomien", fordi det ifølge observanden besørger en perfekt distribusjon av ressurser i samfunnet. Denne streben etter uoppnåelig perfeksjon er et klassisk symptom i en obsessiv-kompulsiv lidelse, populært kalt tvangstanker.

Observanden ser ut til å ha problemer med å virkelighetsorientere seg. Etter å ha gjennomført omfattende dereguleringer av finansindustrien har resultatet blitt kraftige bobler av ekstremt høy aktivitet, der mye av aktiviteten ble kastet bort i meningsløse IT-prosjekter og enorme luksusleiligheter. Deretter følges disse boblene av lange perioder med depresjon. Dette er klassiske symptomer på bipolar lidelse.

Observanden viser videre symptomer på å ha blitt avhengig av de "maniske" periodene. Dermed reagerer observanden på den destruktive syklusen ved å gi finansindustrien enda bedre vilkår, og velger å betale ned gjelda deres for å få blåst opp nye bobler så raskt som mulig, som en alkoholiker som reparerer med mer alkohol. Denne oppførselen er velkjent i bipolar lidelse.

I vanlig samtale benytter observanden en mengde neologismer - nyord - av en bisarr karakter. Blant disse finner vi "euroobligasjon", "stabilitetsfond", "paneuropeisk enighet om traktatendringer", "tysk-fransk samarbeid" og "ansvarlige politikere".

Konklusjon: Observanden er psykotisk og utilregnelig.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 9. desember 2011.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 25. november 2011.

Som president i Riksforbundet for Skadefryd, må jeg si at de siste ukene har utgjort en gullalder hva angår Fremskrittspartiet. Høydepunktene har vært Carl I. Hagens fall for eget grep, den siste sex-skandalen og Per Sandbergs elefantaktige eleganse i onsdagens spørretime.

Vi i Riksforbundet for Skadefryd ser det som vår oppgave å påpeke det når noen blir offer for eget overmot eller egne tvilsomme handlinger. Skadefryd er altså en god ting: den bekrefter våre analyser og gir oss anledning til å notere oss de ting som før kun har ligget latente: "Det var det vi visste".  Og vi visste jo fra før at sexskandaler, interne krangler og tankeløse uttalelser er typiske trekk ved Fremskrittspartiet.

I tilfellet Fremskrittspartiet er det så mangt som ligger latent. Partiet har blant annet perfeksjonert en metode for å kynisk utnytte løsrevne fakta og anekdotiske bevis for å spille ut og bygge videre på fordommer om hvordan verden er. Forenkling og fordommer er deres credo. Det er rett og slett svært typisk Frp-ere å generalisere.

Forenklingen og generaliseringens kunst er diktatorens fremste verktøy. Historiens ondeste menn har alltid basert seg på en livsfarlig forenkling. De har lagt skylda for alt fælt hos én enkelt kilde, det være seg jødene, muslimene, kapitalistene eller kommunistene. Deretter kan de presentere løsningen: Den gordiske knuten kan løses bare du gir diktatoren et sverd.

Vår skadefryd er også en kamp mot nettopp slik generalisering og forenkling. Derfor er det heller ikke en uetisk skadefryd vi lefler med. Det er en høyverdig og sann skadefryd. En fryd som bekrefter det vi alltid har visst: at de som begår slike tabber - slike utslag av menneskelighet - er litt annerledes enn oss i Riksforbundet.

Disse andre menneskene er enkle sjeler som lefler med generalisering og forenkling. Det ville aldri vi finne på å gjøre. Ikke vi som er så generelt bevisste. Vi vet jo hvor dumt det er å stemple en hel gruppe basert på enkeltpersoners opptreden. Det er typisk dem å generalisere, og typisk oss å la være.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 18. november 2011.

Mange av de pårørende og overlevende var på forhånd bekymret for at fengslingsmøtet mandag kunne utarte seg til et sirkus og en talerstol for terroristen. Bak nyhetsfasaden er kjent med at dette dilemmaet ble tatt svært alvorlig, også av de tabloide nyhetsredaksjonene.

For å virkelig vise hvor hensynsfull en tabloidavis kan være, sendte Verdens Gang fire reportere for å skrive en artikkel om hvordan de øvrige åtte reporterne og kommentatorene opplevde dette dilemmaet i rettssalen. Takket være denne årvåkne journalistiske metoden fikk de pårørende og overlevende ikke bare anledning til å studere hvordan Breivik dro opp jakkeermene for å vise frem mansjettene, men kunne også lese ytterligere en artikkel om hva reporterne følte mens Breivik dro opp jakkeermene for å vise frem mansjettene.

Om det skulle oppstå tvil om denne dekningen var av avgjørende betydning for rettsstaten, lot avisene artiklene bli rammet inn av sine egne kommentatorer. Disse kunne fortelle hvor klokt det var at rettssalen var åpen, slik at mediene kunne gjøre sine meget viktige oppgaver overfor Samfunnsoppdraget. Det er slik en moderne rettsstat skaper de verdige rammene som gjør at det hele ikke utarter til et sirkus.

Samfunnet, på sin side, ser derimot ut til å være noe overrasket over at det har gitt et oppdrag om å rapportere om reportere som rapporterer om mansjetter. En talsperson for Samfunnet hevdet at fengslingsmøtet «ikke hadde særlig stor nyhetsverdi, i og med at den rettslige vurderingen om behovet for videre varetektsfengsling var mindre omstridt enn en gjennomsnittlig værmelding. For Sahara-området.»

Dagsnytt Atten-redaksjonen hadde egentlig planlagt å gi Harald Stanghelle fri denne kvelden, for første gang på mange måneder, men med denne uttalelsen fra Samfunnet ble det atter en gang nødvendig å invitere Stanghelle for å resitere sine egne høytidelige formuleringer av den nære sammenhengen mellom et anstendig, sivilt samfunn og en uanstendig, grafsende, sensasjonalistisk journalistikk.

Og dermed kunne nasjonen atter igjen samles bak de kloke ordene som ble sagt, eller i det minste kommunisert mellom linjene, under rosemarsjen 24. juli:

Vi må aldri slutte å løse etiske og moralske dilemmaer ved å henvise til abstrakte prinsipper som i praksis impliserer at vi alltid reduserer viktige spørsmål til kommers og/eller underholdning. Da vinner terroristen.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 11. november 2011.

I FJOR

SILVIO: Nei Giorgos, nå har vi lovet og stjålet, lovet og stjålet i mange år. Nå er jammen statskassa stor nok, syns jeg!

GIORGOS: Å nei, du svirebror, vi må ha den enda mye større. Så mye som vi får låne, så vokser kassa for hver time som går. Nei - heng i du Silvio!

SILVIO: Jaja, så henger vi i da! Men vi forbruker allerede så mye at vi nesten sprekker om dagen.

GIORGOS: Det har ikke vært slik bestandig. Jeg husker det var en tid da vi ikke fikk gratis penger av den europeiske sentralbanken. Å fysj a mei. Da holdt vi nesten på å få nullvekst!

SILVIO: Du skal bestandig snakke om noe trist, Giorgos. Du skal alltid snakke om renter og tilbakebetaling... nei, se bror! Nå kommer det cash!

GIORGOS: Det er vel bare verdiløse credit default swaps, tenker jeg.

SILVIO: Nei, Giorgos, det er lån - lån med ordentlig nullrente på! Bravo!

FOR FÅ DAGER SIDEN

G: Hva er det som piper sånn?

S: Hysj, la oss høre.

EUROPA: Det gjør så vondt i veksten min!

S: Å pytt, det er bare de rike nordeuropeerne som jamrer seg.

G: Jeg skal erte dem litt. Nå skal jeg plutselig bli demokrat, og la folket si nei til redningspakka. Hør nå!

E: AU AU AU!

S: Gjør det en gang til a, Giorgos!

E: AU, AU, AU!

ANGELA: Du må kaste lederne dine, Europa. De har tatt imot lån fra oss som de aldri burde brukt på noe.

S: Hvem var det?

G: Å, hjelpe meg! Det var forbundskansleren.

S: Er forbundskanslere farlige?

G: De er det verste som finnes. De tetter igjen budsjetthullene våre. Hold opp med det der, hører du! Hold opp!

S: Gid det ikke var noen forbundskanslere i hele verden! Å, Giorgos, jeg er redd jeg! Nå gaper Europa opp igjen. Ser du noe?

G: Jeg ser... jeg ser... å, så sørgelig! Renten! Renten nå igjen!

S: Ingen budsjetthuller å krype inn i. Ingen huller å gjemme seg i.

G: Slipp meg, din fillerente!

S: Hjelp!

Og så forsvant de ned i historiens sluk. Det var kanskje litt synd på Silvio og Giorgos, og kanskje også på Europa, som fortsatt hadde vondt i veksten sin? Men det var en som var glad for at det gikk som det gikk, og det var hun som eide Europa. Det var Angela.

Bilde: Tiril Guttorm. Bildelisens: Creative Commons Non-Commercial Share-Alike.