G. A. Cohens siste utgivelse ble et lite, pent særtrykk av et essay: Why not socialism? Cohen døde 5. august i år. Jeg har lest boka.

Cohen bedyrer at spørsmålet i tittelen ikke er retorisk. Utgangspunktet for resonnementet er campingtursosialismen. På campingtur er vi nemlig alle kommunister: Vi deler på det vi har, vi bidrar med det vi kan, og ingen ville finne på å innføre markedsmekanismer for å fordele fisken og oppvasken på en felles campingtur.

Deretter gjenstår det sto vesentlige spørsmål. For det første; hvorfor er det ønskelig å overføre denne modellen til samfunnet som helhet? Og; er det mulig å overføre denne modellen til samfunnet? Det er tydelig Cohen har latt seg irritere kraftig av motdebattanter som ikke skiller disse spørsmålene fra hverandre.

På det første spørsmålet svarer Cohen at det definitivt er mange som ønsker seg en fordeling av goder og byrder som er mer i tråd med sosialistiske prinsipper; og dessuten at det ikke er mulig å moralsk forsvare utfallene som den globale kapitalismen gir oss. Han drøfter på elegant vis forskjellen på å forstå kapitalismen og å forsvare den: Mens vi kan lære av Adam Smith at privat grådighet kan lede til gode løsninger for menneskeheten samla, er ikke dette i seg selv et forsvar av markedsmekanismen. Et eventuelt forsvar vil måtte basere seg på at kapitalismen gir bedre resultater enn konkurrerende systemer. Og her gjør han også en viktig påpekning (i forbindelse med spørsmål nummer to): Det at et sosialistisk system er mindre effektivt enn kapitalismen er ikke et avgjørende argument for kapitalismen.

Så til spørsmål nummer to. Det lar seg delvis svare på. Cohen trekker frem to svært viktige poenger for sosialismen som sådan. For det første trekker han frem at en egalitær fordeling av muligheter er målet, en såkalt equality of opportunity. Deretter trekker han veksler på John Roemers viktige arbeider om sosialismens muligheter innenfor markeder. Det har jeg selv også skrevet om tidligere. Cohens hovedpoeng er at mens leninist-stalinistisk kommunisme skrev ut sentralstyring som mekanisme for å jevne ut forskjellene, er det ikke umulig å tenke seg sosialisme basert på distribuerte fordelingsmekanismer (á la markeder).

Kortversjonen er at mens kapitalismen har privat eierskap og privatiserte lønns- og prismarkeder, sovjetkommunismen hadde statlig eierskap og sentraliserte lønns- og prismarkeder, har sosialdemokratiet langt på vei gått i retning av den ene blandingsmekanismen ved å beholde privat eierskap, men sentralisere lønns- og prissystemet (i praksis ved å utjevne inntektssystemet gjennom skatteseddelen). Markedssosialismen hevder at vi trenger informasjonen som lønns- og prismarkedet gir for å fungere effektivt nok, og at vi derfor må beholde det. Det private eierskapet, derimot, trenger vi ikke. Roemer hevder at dette er veien til et mer rettferdig system går gjennom dette eierskapet. Det er først og fremst gjennom eierskap til arvbare verdier at folk får radikalt ulike muligheter i livet. Det er derfor riktig å kalle markedssosialismen for en fjerde vei.

Jeg syns dette er spennende ideer, men essayet som helhet gir få eller ingen svar på hvordan man skal gå videre for å oppnå dette. Det er litt skuffende, men som helhet gir likevel essayet motivasjon til å arbeide videre med problemstillingene. Det er fortsatt en trykkende enighet om at det er helt greit at verdens økonomiske system levner en milliard i fattigdom som kunne vært løst av omfordeling fra de ti prosent rikeste. Det eksisterer en konsensus rundt at det er utenkelig å begrense den økonomiske veksten for å redde klimaet. Disse enighetene må utfordres, og de må utfordres av et menneskelig system. Sosialismens nisje og motivasjon ligger her.

Jørgen Strickert er en stadig uslepen diamant i norsk politisk humor. På sikt må han få lov til å kontrollere Hallo i Uken. Det er fortsatt mange her i Oslo som nostalgisk husker tilbake til Sannheten om...-serien, der den blodrøde truppen Opplysningskontoret, blant annet bestående av Strickert, leverte en satirisk gjennomgang av politikken måned for måned, med en grand finale i form av sannheten om 2005 og 2006.ⁱ

Nå jobber Strickert i P3, og det er et format som dessverre sliper av noe av det mest kritiske ved humoren. Til gjengjeld når han veldig mange, nå senest med en genial remix av Christian Ingebrigtsens famøse Frp-ballade.

Legg merke til at den eneste setningen som får stå, er "Og at hver og en er sin egen lykkes smed". Det er både noe overraskende og avslørende at denne setningen står i sangen. Ideen om at enkeltmennesket er sin egen lykkes smed er så åpenbart og elementært feil -- vi er snarere totalt avhengige av andre mennesker for å overleve. I tillegg er det mer komplisert galt: vi er underlagt genetiske jernlover, vi er underlagt økonomiske begrensninger, vi er til visse grader underlagt tilfeldighetenes spill, og for de aller fleste er lykke nært forbundet med kjærlighet og familieliv, noe som altså avhenger sterkt av en helt annen part. Alle disse faktorene varierer mellom mennesker. Det er derfor ganske enkelt ingen måte å forstå mennesket eller menneskesamfunnet som sannsynliggjør påstanden om at vi skulle kunne smi vår egen lykkelighet.

Ideen om at mennesket har råderett over sin egen skjebne er høyresidas utopi. De velger å holde på den til tross for at ingen vitenskapelig metode kan underbygge den underliggende begrunnelsen. Den har mange dyptgripende konsekvenser for politikken, mest fremstående som alvorlige blindflekker for at også fravær av politisk inngripen er politikk. I denne virkelighetsforståelsen blir alle velferdssystemer noe som "pådyttes" folk, fordi det per definisjon er bedre å smi sin egen skjebne enn å få en bedre skjebne gjennom politiske vedtak. Dermed ender høyresida ofte opp med å late som om ikke-regulering og ikke-organisering er en slags naturtilstand som er moralsk mer prisverdig enn regulering og organisering.

Det er et fascinernde slektskap mellom liberalismen og anarkismen på akkurat denne innfallsvinkelen. Det er et paradoks at høyresidas politikere ofte ønsker å fremstå som effektive, resultatorienterte og pragmatiske, når de samtidig abonnerer på prinsipper som foretrekker prosessrettferdighet (at alle mennesker får smi sin egen skjebne) foran resultatrettferdighet (at alle mennesker får en akseptabel skjebne).

Via Snorre Valen.

Fotnoter

1. Og her skal det anmerkes at undertegnede bare så én av månedsforestillingene, men fikk høre de øvrige referert av venner.

Jeg fikk nettopp gleden av å lese denne dedikasjonen igjen. Den er både trist og vakker:

To the beloved and deplored memory of her who was the inspirer, and in part the author, of all that is best in my writings---the friend and wife whose exalted sense of truth and right was my strongest incitement, and whose approbation was my chief reward---I dedicate this volume. Like all that I have written for many years, it belongs as much to her as to me; but the work as it stands has had, in a very insufficient degree, the inestimable advantage of her revision; some of the most important portions having been reserved for a more careful reexamination, which they are now never destined to receive. Were I but capable of interpreting to the world one half the great thoughts and noble feelings which are buried in her grave, I should be the medium of a greater benefit to it, than is ever likely to arise from anything that I can write, unprompted and unassisted by her all but unrivalled wisdom.

Det er John Stuart Mill som skriver dette i andre utgave av On libertyⁱ. Dedikasjonen dreier seg selvsagt om hans avdøde kone Harriet Taylor, som frem til da ikke hadde vært kreditert i bøkene, sannsynligvis fordi samtiden ville ha nedvurdert filosofi som kom fra en kvinne.

Mill samarbeidet senere med Taylors datter Helen, og hans filosofi -- som altså i rettferdighetens navn også skal krediteres disse to kvinnene -- foreslo og la grunnen for radikale ting som stemmerett for kvinner og menneskerettighetene. I tilbakeblikkets avslørende speil fremstår dette som et temmelig vesentlig argument for radikal kjønnskvotering innenfor vitenskapen, og -- for at dette skal være mulig -- hele veien gjennom skolesystemet. Nå har vi heldigvis oppnådd det grunnleggende på dette området. Neste steg er å utjevne kjønnsforskjellene mellom disiplinene, herunder medregnet filosofien.

Fotnoter

1. Som kan leses og lastes ned hos Google Books.

Jeg håper Bjørn Stærk får siste ord for denne gang. Og jeg innser at Hjorthen har rett i at det er viktig å også hente forklaringsmodeller for meninger fra sosiologien i stedet for individet. Når noen tar avstand fra feminismen, tar de ikke nødvendigvis avstand fra feminismen, men fra å defineres som en person som "tilhører" feminismen. Dermed kommer det relasjonelle inn i bildet: Holdninger til politikk handler også om hvordan du ønsker å oppfattes av folk rundt deg.

fe

photo credit: JCardinal18

Å tenke på slikt fører meg raskt inn i et ønske om å evangelisere de akademiske idealene. Jeg tror på at metodisk disinteresse -- altså å tenke på ting slik du ville gjøre det dersom du ikke hadde noen egeninteresse eller var interessert -- er et prinsipp som gjør akademia overlegen samfunnsdebatten. Samtidig fører den samme kalde antiengasjerte tonen til at ideene møter veggen i forhold til å skape endring. Folk vil heller høre Barack Obama, liksom. Yes, we can. Hva kan vi? Change. Forandre hva? No clue.

Dermed har vi valget mellom en riktig og progressiv måte å tenke på som ikke fører til endring, eller en reaksjonær og tradisjonell måte å tenke på som kunne føre til endring, men likevel ikke gjør det, fordi den per premiss er reaksjonær.

Nå kunne jeg blitt deprimert. Men jeg velger heller å være disinteressert.

Hvordan tjener du millioner av dollar uten å kunne noe som helst -- før du er fylt tretti? Kast deg på en boble! The Richter Scales forteller deg hvordan i en skikkelig folkeopplysende sing-a-long:

Bobledynamikken består i at økonomien vil ha overdreven tro på det nye, og at den økende verdsettingen av bedrifter som driver med det nye vil føre til at disse bedriftene kan vokse enormt, noe som igjen fører til en enorm tiltro til det nye og enda mer penger -- før det er tatt ut en eneste krone i overskudd. Visste du at bobledynamikken langt på vei er forutsett og modellert i økonomien, før første verdenskrig?

Bobler har nemlig vært en del av den økonomiske virkeligheten i 400 år. Den første virkelig store boblen var tulipanboblen, som totalraserte Hollands økonomi. Folk pantsatte husene sine for å kjøpe tulipanfrø. På høyden var en eneste tulipanrot verd en hel klesdrakt (lenge før industriell spinning var dette dyre saker), to tønner smør eller tolv sauer (tolv fete sauer, til og med). Så sluttet folk å tro på tulipanprisen, og hele økonomien kollapset. Alt i løpet av fire år.

Senere har vi hatt aksjebobler i den nye verden, kolonihandelsbobler, den gigantiske børsboblen som ledet frem til krakket i 1929 og den japanske boblen på åttitallet. Alle sammen med ekstreme konsekvenser i sitt kjølvann.

Både marxismen og den såkalte østerrikske skolen i økonomien forutser slike bobler som en helt nødvendig del av kapitalismen. Årsaken er at kapitalister jager profitt, men solide, dagligdagse markeder med etablerte handelsstrukturer tillater ikke profitt. Profittøren vil bli utkonkurrert av en annen bedrift som driver uten like mye profitt. Derfor forlater kapitalen de etablerte markedene og strømmer over i uregulerte, nye bransjer. Der er det alt for mange kjøpere i forhold til selgere, fordi alle kapitalistene gjør dette i flokk. Dermed bys prisen opp alt for høyt, og en kollaps følger.

Her skiller marxismen og østerriksk økonomi lag. Østerrikerne sier at dette er bra. Destruksjonen som kommer i en boblesprekk fører til at bare de sterkeste innenfor den nye bransjen overlever, og den enorme kapitalflyten i forkant fører til at alle mulige nye ideer får en sjans. Dette er inspirert av evolusjonslæren. Etter at boblen er sprukket, står man igjen med de mest levedyktige ideene, og disse blir en del av det etablerte. Kapitalistene løper videre til en ny bransje.

Marxistene ser derimot helt andre ting. Ifølge marxismen fører slike bobler til at produksjonsmidlene og kapitalen brukes til en masse unyttig dill som finansieres av kapitalistenes håpefulle fremtidsvyer. Når boblen sprekker, trekker dette med seg enda mer av produksjonsmidlene ned i gjørma. Attpåtil er det umulig å fastslå verdien av noe som helst i en bobleøkonomi, og det fører til at lønninger, forskjeller og prioriteringer går helt bananas. I ytterste konsekvens kan man bruke lassevis av penger på å dyrke tulipaner mens folk sulter på bygda.

Begge retninger har rett. Alle andre sliter hardt. Både keynesianismen, nykeynesianismen, monetarismen og nyklassisk økonomi lover at bobler ikke skal kunne oppstå. I de to førstnevntes tilfelle fordi staten kan styre unna bobler ved å styre rente og forbruk på statsbudsjettet. I de to sistnevntes tilfelle fordi et stabilt inflasjonsmål og en helt fraværende stat sørger for at absolutt alle kapitalister opptrer med 100 % riktige forventninger om fremtida til en hver tid. Utrolig, sier de. Yeah right, sier vi.

Den norske kommunismedebatten er en evig metadebatt. Høyresidas forsøk på å dra opp igjen norske AKP-eres holdninger til Kambodsja for nte gang møtes uten unntak med en diskusjon om hvorvidt en slik debatt er av interesse. Og alle forsøk på å motargumentere insinuasjonene om at Pål Steigan i grunn er verre enn Adolf Hitler og Stalin til sammen, blir møtt med en debatt om hvilke debattstrategier venstresida velger å bruke for å unngå dette stempelet.

I så måte føyer Pål Veiden seg inn i mønsteret når han kommenterer den Civita-konstruerte debatten om norsk ungdoms kjennskap til Pol Pot, Stalin og Det store spranget. I følge Veiden er det for lite snakk om AKP og gamle kommunistregimer.

Hver gang tema er kommunistiske forbrytelser, bør vi heller snakke om Afrika, om Latin-Amerika, om bombing av Serbia, Vietnamkrigen, om invasjonen av Grenada, hva som helst, bare ikke om kommunistiske forbrytelser. Det går et spøkelse gjennom skolen i Etterkrigs-Norge, og det er ”snakk om noe annet-spøkelset”! At halve Europa var okkupert frem til november 1989, blir mindre viktig. Gi heller ut bok nr 43256 om forholdene i Trønderlag under krigen og gutta på skauen og hele pakka, det har den fordelen at absolutt alle er enige, gammel som ung.

Det er et underlig resonnement, fordi det ender opp med å fordømme bøker om gutta på skauen. Det står for meg som noe uklart hvordan dette underbygger påstanden om at venstresida heller vil snakke om Afrika eller Latin-Amerika. Det baserer seg også på en ekstremt tvilsom antagelse om at de kommunistiske diktaturene blir mindre diskutert enn de nevnte sakene.

Det klassiske forsvarsargumentet som venstresida bruker i slike debatter, er at kommunistiske regimer langt fra var alene om å gjennomføre slike forbrytelser. Jeg antar at det er dette Veiden refererer til som "snakk-om-noe-annet".

Men dette argumentet er helt åpenbart sentralt hvis debatten handler om hvilke styreformer som medfører forbrytelser mot menneskeheten. Svaret er: alle autoritære. Som en bisetning må det også nevnes: Autoritære styresett kan innføres på demokratisk vis. Dette er ikke "snakk-om-noe-annet" -- det er en påvisning av at det er andre parametre som også må være på plass for å unngå slike forbrytelser. Men Veiden mener sannsynligvis at debatten ikke handler om hvordan vi forhindrer forbrytelser mot menneskeheten. Han ønsker en "debatt" om hvilke forbrytelser kommunister har støttet gjennom årene.

Det er en fullstendig uinteressant debatt for meg.

Veiden ønsker å diskutere kommunisme. Men for at vi skal vite hva det betyr, må vi vite hva Veiden legger i "kommunisme". Mener han marxistisk ideologi? Mener han sovjetkommunistisk praksis? Mener han det klasseløse samfunn eller proletariatets diktatur? Mener han planøkonomi eller anarki? Ting kan tyde på at han mener kommunisme er identisk med de landene som har hatt selverklærte kommunistiske styresett. Det er en svært problematisk definisjon rent filosofisk, men det er en temmelig frigjørende definisjon for den norske debatten. Det finnes nemling ingen i norsk politikk som kan beskyldes for å ville innføre noe som ligner på disse regimene.

I et statistisk språk kan vi si at problemet med dette utvalget av land som har innført kommunisme er at det ikke er representativt for kommunismen som ideologi. Det er en seleksjonsvridning i retning av de politiske grupperingene som var i stand til å gripe makta med våpen. Det er gode grunner til å tro at disse kommunistene er langt mer tilbøyelige til å begå overgrep mot menneskerettene enn kommunister generelt -- de har jo allerede tatt liv for å få makta.

Derfor har kommunismen idémessig fortsatt en relevans, i motsetning til fascisme og nazisme. De kommunistiske idealene innebærer ikke noe brudd på menneskeverdet eller med nødvendighet noe folkemord. Autoritær, diktatorisk kommunisme, derimot, gjør åpenbart det. Mens folkemord-kommunisme er en del av det settet som samlet kalles kommunisme, vil alle typer fascisme og nazisme medføre slike brudd på ukrenkelige rettigheter. Det er forskjellen som gjør at vi enkelt kan fordømme nazisme (og andre diktatoriske regimer) i skolen, mens det ville være et fascistisk (tsk, tsk) trekk ved samfunnet hvis man gjorde det samme med kommunismen som idésystem.

Av og til opplever man en opplysning -- som ved et trylleslag innser man plutselig noe viktig. Svært ofte skjer det i beruset tilstand, og det er sannsynligvis like greit at man glemmer disse viktighetene like fort. Men noen ganger stemmer ting bedre. De beste trylleslagene er når en hel rekke tanker blir nøstet opp på en gang. I dag fikk jeg et slikt trylleslag.

Tanken er kanskje litt nerdete, men enkel: Den gylne middelvei er en tautologi.

Fra barneskolen av blir den gylne middelvei presentert som en felles ideologi for religion og filosofi, og ofte illustrert med Sidharta Gautamas analyse av asketisme og rikdom (hvis du hadde Livssyn), Aristoteles' etikk (hvis du har en filosofisk skolert lærer) eller med Bibelens ord (hvis du hadde Kristendom). Dette høres tilforlatelig og positivt ut. Fullt utlagt sier læresetningen omtrent at "det beste livet oppnås når du velger middelveien, hverken for lite og for mye".

Denne setningen finner veien inn i utrolig mange politiske resonnementer. Det å plassere seg på en "fløy" er ikke bra, det er nemlig i sentrum -- middelveien -- at løsningene finnes. Man må balansere alle synspunkter, og ikke ta ensidig stilling for eller mot noe. Det er "to sider ved alle saker" -- underforstått at verken av sidene har rett.

Men prinsippet som dette hviler på, og som gir argumentene mye kredibilitet, er fullstendig innholdsløst. Argumentene er ekte luftslott, som svever over fundamenter av luft.

En tautologi er en påstand som er sann uansett verdien av variablene. Et teoretisk eksempel kan være at setningen "p er sann eller ikke sann" vil være sann uansett innholdet i p. Mer avanserte teoretiske tautologier er f.eks. Wikipedias eksempel: (p og q) eller (ikke p eller ikke q). Når vi går over i det retoriske, har vi enkle eksempler som gir smør-på-flesk-effekt: "glatt glid", "gratis og kostnadsløst", "det som skjer, det skjer".

"Det beste livet oppnås når du velger veien med hverken for lite eller for mye" er en tautologi, og det kan du se når du skriver om "for lite" til "mindre enn det som gir det beste resultatet" og motsatt med "for mye". Da blir setningen "Det beste livet oppnås når du velger hverken mer eller mindre enn det som gir det beste resultatet". Det gir seg helt selv -- det er bare den geografiske definisjonen av et toppunkt.

Dette forklarer også prinsippets universelle appell. Alle filosofier og religioner agiterer selvsagt for å at folk skal velge det beste punktet på sin livsvei. Men når noen sier at du bør følge den gyldne middelvei, kan du huske på at det i seg selv ikke sier noe som helst. Sannsynligvis forsøker den som taler å få deg med på at hans oppfatning er den riktige oppfatningen, ved å implisitt antyde at hans løsning er "den gylne middelvei".

Hva er det du gjør? Forspiller du tiden?
Gjør lekingen siden, du vet hva du bør!

Sitter du her uten plan for i morgen?
Tenk så på sorgen som følger deg der!

Du sover, du sover! Tenk på vår ære!
Skynd deg å lære før timen er over!

Du er ikke hel før prøven bestås
Du går fort til grunne hvis målet ei nås
Samfunnet krever enorm kompetanse
Fremskrittet er jo umulig å stanse

Vi har det så godt at vi må få det best!
Vi har ikke tid nok til atter en fest!
Vi har ikke råd til å la oss forlede
Av sjelsro og stillhet og ulønnsom glede

(Image courtesy of Amit Gupta on Flickr under a Creative Commons license.)

Liberalisme er det verste som kan skje miljøet.ⁱ Mens konservative i alle fall vil verne miljøet fordi forandring virker skummelt, og sosialister aldri har gjemt sitt sentralstyrende verktøyskrin under noe skjeppe, insisterer liberalere på sitt mest grunnleggende prinsipp: å beholde deler av politikken utenfor demokratisk styring. Men miljøet er alle tings fellesnevner -- alt skjer i miljøet og påvirker miljøet. Derfor blir det umulig å beholde liberalismens skille mellom en privat og en offentlig sfære.

Vi må tilbake til den liberalistiske ideologiens røtter for å etablere hva som menes med dette skillet. Filosofisk var det en nyvinning av den aller største betydning, og den ble arbeidet frem av filosofer som John Stuart Mill,ⁱⁱ John Locke, David Hume,ⁱⁱⁱ, Voltaire og Rousseau. Ideen er enkel og grei. Det finnes saker som tilhører den private sfære, og det finnes saker som tilhører den offentlige sfære. Det som tilhører den private sfære, skal mannen i huset bestemme over. Det som tilhører den offentlige sfære, skal avgjøres politisk.^iv

Rettighetstenkingen rundt mennesket finner også sin parallell i denne tankegangen. Ikke engang kongen skulle kunne gripe inn overfor enkeltmenneskets rettigheter. Men i liberal retorikk blandes disse to ideene til en pakke, ved å hevde at rettighetene er en del av den private sfæren. Det er et ahistorisk og paradoksalt syn. Disse rettighetene er nettopp fremforhandlet politisk og vedtatt i politiske organer -- i full offentlighet.^v Jeg, og alle andre ikke-liberalister jeg kjenner, støtter dem, og de hviler derfor på et annet fundament enn liberalismen i dag. Men de kan trekkes tilbake av de samme organer som har vedtatt dem. Den private sfære er derfor bare et annet navn for beslutninger den offentlige sfære har delegert til enkeltmennesket.

Det er viktig å huske på at liberalismen ikke bare postulerer denne private sfærens eksistens, men hevder dens fortreffelighet. Mer må bestemmes av hver enkelt! Privat eiendomsrett til ditt og datt må sikres, og konkurransen mennesker imellom sikrer fremskrittet! Statlige beslutninger skal ses på som overgrep, som bare er rettferdiggjort når de reduserer andre overgrep i enda større grad. Liberalister som sådan skiller seg på hvor langt de trekker dette prinsippet. Det strekker seg fra tanken om at alt -- veier, fengsler, militæret osv. -- skal være flyttet til den private sfære til en myk variant der vernet av småbedrifter er det viktigste. Den siste varianten erklærer -- med rette -- dagens samfunn som liberalistisk, og søker bare å verne om det.

Men dette handler om miljø. Vi kan ikke lenger ta oss råd til en liberalisme som hevder enkeltmenneskets rett til å forurense. Vi kan ikke akseptere en ideologi som setter noe som påvirker oss alle inn i en urokkelig privatsfære. Det er hovedsaklig to årsaker til at dette ikke kan aksepteres.

For det første fører denne ideologien til koordineringsproblemer. Det betyr at fra den enkeltes synsvinkel, er verdien av å slutte å forurense minimal sammenlignet med kostnadene. Hvis alle andre kjører bil til jobben, er det liten vits å sette bilen i garasjen for å ta toget. For det første hjelper det minimalt, og for det andre er togtilbudet elendig fordi du må betale kostnadene ved togdriften alene. Og sett fra motsatt vinkel: Hvis alle tar toget, er belønninga ved å velge bilen stor. Du slipper kø og fulle tog. I et liberalistisk system vil derfor ingen velge kollektivt, med mindre det i utgangspunktet allerede er billigst. Og hvis det er realiteten, er det jo knappast behov for noen ideologi.

Legg merke til at samfunnet er best tjent med at alle tar toget. Da blir nemlig toget drevet mest effektivt. Men ingen av aktørene i samfunnet har isolert sett noen god grunn til å ta toget, med mindre samfunnet legger kjepper i bilhjulet ved å kunstig jekke opp prisen på bilkjøring. Men hvis samfunnet gjør det, har vi allerede forlatt liberalismen.

For det andre fører liberalismen til et overdrevent bilde av individuell velstand som alle tings mål. Adam Smith -- også en av liberalismens grunnleggere -- har utlagt dette prinsippet svært nøye. Det er gjennom at alle er så opptatt av sin egen fortjeneste at samfunnet får den mest effektive produksjonen. Det er sannsynligvis riktig, gitt en nokså snever definisjon av effektivitet, der påvirkningen på miljøet og lignende ikke teller med. Men denne definisjonen kan vi åpenbart ikke beholde. Tanken om konkurransen brukes likevel på stadig flere områder av samfunnet. Konkurranse gir hver enkelt deltaker motivasjon til større økonomisk vekst og ressursbruk enn det som er bærekraftig.

Igjen: Hvis vi regulerer alle markeder nok, vil vi naturligvis kunne dytte inn kostnader for miljø her og der, og dermed sørge for at den bærekraftige måten er den eneste lønnsomme. Men dette har ingenting med liberalisme å gjøre -- det ligner mye mer på sosialisme.

Konklusjonen er at liberalismen fratar oss de eneste våpnene vi kan bruke mot klimakrisen. Liberalister har gått fra implikasjonene av sin egen ideologi for å bevare ideologien, men gjennom det undergraver de den selv. Det er derfor på tide å kaste liberalismen på historiens skraphaug.

Fotnoter

1. Og her vil jeg presisere at jeg ikke mener partiet Venstre, men den stadig mer dominerende tankeretningen som folk bevisst eller underbevisst slutter seg til. Partiet Venstre fører sannsynligvis den minst liberale miljøpolitikken blant stortingspartiene akkurat nå. Det har ikke noe med liberalisme å gjøre, men med Venstres noe forvirrede ideologi.
2. "on his own free will"
3. "who could out-consume Wilhelm Freidrich Hegel"
4. Det er viktig å huske på at langt fra alle disse var demokrater, selv om vi tenker på dem som det.
5. Og hva er så årsaken til sammenblandingen? Som vanlig, nær sagt, må vi gi skylda til religionen. Den dominerende årsaken til at rettighetstankegangen fikk fotfeste var ikke opplysning, men tanken om at Gud hadde skapt alle og Gud var perfekt. Dermed er alle mennesker ukrenkelige. Denne måten å tenke naturrettigheter på har, som jeg viser her, helt andre implikasjoner for moderne politikk enn den humanistiske.

Olve Krange og Ketil Skogen knekker FrP-koden en gang til (dog med en mer generell vinkling: antielitist-koden):ⁱ

Støttet av sentrale samfunnsinstitusjoner, bedriver forvalterne av den gode smak og de riktige innsikter en form for kulturell imperialisme. Middelklassens eksperteliter har utviklet seg til en pest og en plage for folk som har et annet kulturelt utgangspunkt.

Ja, og hva bidrar så dette med? Som Marsdal skriver i FrP-koden, er problemet at middelklassen ikke godt kan fraskrive seg holdninger til verdispørsmål. Vi kan ikke -- av rene etiske hensyn -- velge å være litt mer rasister for å unngå at folkedypet blir provosert. Eller som i eksempelet til Krange og Stokke: vi kan ikke skyte være for å drepe all ulv for å unngå å forsterke de kulturelle skillelinjene. Likefullt er beskrivelsen deres treffende:

Mot en bakgrunn av raske strukturelle endringer kan rovdyra være kraftfulle symboler på mye av det som går galt i utkantstrøk. Den verneorienterte rovviltforvaltningen framstår som resultat av en ekspanderende urban middelklassekultur der utmarka er lekeplass og romantisk urørt villmark og blir del av det totale trusselbildet som tradisjonelt bygdeliv står overfor.

Hm. Her følger jeg dem ikke:

Når praktisk politikk hamres ut med støtte fra kvalifiserte eksperter, tas folkelig kunnskap sjelden på alvor. Ofte blir den til og med latterliggjort. Abstrakt vitenskapelig kunnskap har en dominerende stilling innenfor formelle maktorganer.

På hvilken måte er rovdyrforvaltninga abstrakt fundert? Den er fundert på svært så enkel empiri -- telling av rovdyr og undersøkelser av bestandens utvikling. Om noe er abstrakt, er det motstanden: En nærmest mytisk fundert idé om at faren er stor og at stor-samfunnet bare vil dem ille.

Jeg tror ikke dikotomien abstrakt/konkret eller vitenskapelig/folkelig kunnskap er så relevant som forfatterne påstår. Veldig mye vitenskapelig og forskningsbasert kunnskap har "slått gjennom" til arbeiderklassen også. Det kan tyde på at forakten for vitenskap ikke er en underliggende idé i arbeiderklassen, men en latent fortelling som kan anvendes mot alt som går en imot.

Slike fortellinger sitter i oss alle, og kan dekke over den reelle vurderinga som ligger bak et valg. Ved å spille ut en slik fortelling i stedet for det relle (og som oftest basale) grunnlaget, kan vi stille våre valg i et lys som er i overensstemmelse med vårt ideal-selvbilde. Man kan kalle det en livsløgn, men det er ikke ofte det er en så bevisst handling som å lyve. Men jeg tror forfatterne har rett i at slike fortellinger kan spilles på bevisst, slik tilfellet FrP viser.

Forfatterne avslutter konspiratorisk: middelklassen har en egeninteresse i å beholde de institusjoner som bruker vitenskapens øks til å dominere folkelig kunnskap. Ergo opprettholdes denne dominansen, maskert som progressiv vilje. Men hvilket alternativ har man -- som middelklasse, overklasse eller arbeiderklasse -- til å forkaste kunnskap? Kunnskap er individuelt irreversibel i den forstand at man ikke kan gå hen og slutte med å vite noe.

Selv den mest innbarka arbeiderklassegutt vil være enig i mange av vitenskapens konklusjoner når han lærer dem. Også forfatternes intervjuobjekt Kjell Vidar uttrykker tiltro til helseintelligensaens forskningsresultater, og fremhever i stedet helt andre (og mer økonomiske klasseorienterte) begrunnelser for å tvile på helsemyndighetenes intensjoner.

Enda vanskeligere er det å forstå hva man skal gjøre i mer kollektive sikkerhetsforanstaltninger: fartsgrenser, miljøutslipp, matsikkerhet (som Kjell Vidar nevner), fiskekvoter etc. Å anvende "folkelig kunnskap" -- det vil si den konstruerte motstandsfortellingen -- om slike spørsmål ville føre til et farligere samfunn med mindre mat for alle, inkludert både vitenskapsfolk og de som påberoper seg folkelighet. Når man vet det, kan man ikke velge å la det ligge uten å gjøre seg skyldig i moralsk forkastelighet.

Jeg har fortsatt mer tiltro til Marsdals historie. Folk er mer enn villige til å akseptere konsekvensene av vitenskapelige fremskritt, men da må hovedskillelinjene i politikken igjen bli klasseskillelinjene. Verdisnakket maskerer en underliggende konsensus for utbytting av arbeiderklassen.

Fotnoter

1. Krange, Olve og Ketil Skogen: Kodebok for den intellektuelle middelklassen, Nytt Norsk Tidsskrift 3/2007, ss.227-242.