indregard.no

Nye klisjeer og endelige løsninger

Til månen

Etter en vanskelig tid der markedet stadig lot til å løse problemer bedre enn Arbeiderpartiet, forandret tidene seg brått etter tusenårsskiftet. Klimasaken kom som ei kule, og det er ikke mulig å se på dette på noen annen måte enn at politikken nådde sin storhetstid; folket kom plutselig, av egen, fri vilje, og ba oss om å løse problemene for dem.

Jeg skal ikke legge skjul på det. Vi opplevde at vi hadde mye ansvar for, og makt over, det som skulle skje i årene fremover. Men inni meg følte jeg en merkverdig ro, en fredfylt plett inni meg, som kunne gi seg uttrykk i at jeg kunne utbryte overfor meg sjøl: Jøss, det skulle ikke forbause meg om dette gikk bra!

Med dette i mente tillater jeg å invitere leseren på en utflukt til en regjeringskonferanse på vårparten i 2012. Hit kom ministrene for å tilbringe ei uke i et lukket rom under min ledelse; vi skulle løse klimaproblemene, legge frem klimameldingen. Vi skulle lande på månen — «vår tids månelanding», hadde jeg forklart nasjonen.

Og jeg dro til dette skjebnens regjeringsmøte per sykkel. Klimautfordringen hadde gjort regjeringen til et syklende folkeferd. Kristin og Bård Vegard hadde kjøpt hver sin flunkende nye racersykkel med 15 gir, mens jeg stadig benytta min gamle velbrukte, jeg syntes den sto best til min natur.

Da vi kom frem til regjeringskonferansen, var det klart at vi aldri skulle få renset gasskrafta, slik jeg en gang hadde lovet. Det skipet hadde seilt; gassen sluppet ut av ballongen, kunne man si. Men var det ingen mulighet til å lande på månen med systemer for rensing av gasskraft, skulle vi ikke la oss stoppe av det. Vi tok sykkelen fatt også på denne biten.

Som sagt så gjort, vi tok hver vår sykkel og satte utfor horisonten, heva den opp for å overvinne tyngdekraften. Det var første gang jeg sykla i vakuum, og det var en vidunderlig følelse. Det er ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er tomrom og ikke reelt eksisterende objekter du kjører på.

Jeg kjente en intens lyst til å synge. Jeg var en supermann.

Fra Jens Stoltenberg: Statsminister Stoltenberg og den store politiske utfordringen som aldri vekket vårt land (Oslo: Gyldendal akademisk, 2040), 217.

flattr this!

%d bloggere liker dette: