indregard.no

Nye klisjeer og endelige løsninger

De rettsløse

Enhanced Interrogation
Creative Commons License photo credit: Drewdlecam

Et Wikileaks-​​lekket notat fra den amerikanske ambassaden i Paris sier i klartekst det vi alle vet. Notatet refererer et møte med en fransk spesialanklager for terror, Jean-​​François Ricard. Frankrike opererer med slike «investigating judges», altså aktorer med utvidede fullmakter til å lede etterforskning og autorisere ulike etterforskningsskritt, deriblant varetektsfengsling.

He said his office depended significantly upon its reputation within the French justice system, which tends to give the terrorism investigating judges the benefit of the doubt. (As an example, Ricard said that the proof against recently convicted Djamel Beghal and his accomplices, accused of plotting to bomb the US Embassy, would not normally be sufficient to convict them, but he believed his office was successful because of their reputation.) If they proceeded to trial with the information they currently possessed on Kanouni, it would be clear that the judges had been holding Kanouni without sufficient evidence.

La oss bare dvele litt ved hva Ricard sier her.

Når sakene fra terroranklagerne kommer for vanlig rettssak, lar domstolene tvilen komme påtalemakten til gode. Uskyldspresumpsjonen — altså at man er uskyldig til det motsatte er bevist — er satt til side.

Kanouni, som Ricard på dette tidspunktet altså anså uskyldig, ble fengslet i 2001. Han satt i Guantánamo i tre år. Deretter satt han i fransk fengsel til 2005. Da saken hans kom opp i 2006, og han ble frifunnet på alle punkter. Denne frifinnelsen ble utsatt i over 18 måneder ettersom terroretterforskerne ikke ville miste ansikt overfor domstolene.

Djamel Beghal

Ricard innrømmer at Djamel Beghal ble dømt på sviktende bevisgrunnlag. Vi kan også legge til en hel del mer om hans sak. Beghal ble dømt på en tilståelse basert på tortur, blant annet utriving av tenner og negler, iskalde temperaturer, slag mot fotsålene, bruk av noe strikkepinnelignende på kjønnsorganene og «noe som lignet en boksåpner» på fingrene. Han ble fengslet i De Forente Arabiske Emirater og fengslet uten sak og dom der. I følge Beghal hadde torturistene en klar historie de ønsket han skulle tilstå.

Beghal ble arrestert i juli 2001. Han ble overført til Frankrike i september 2001. Etter en lang flytur i et militært lastefly, hengt opp i fallskjermstropper, ble han umiddelbart avhørt ved ankomst i Paris av terroranklager Jean-​​Louis Bruguière. Her ble Beghal, i følge ham selv, presset til å tilstå på nytt de samme tingene som han tilstod under torturen i FAE.

Til slutt satte de franske domstolene Beghals tilståelser til side som bevis, og ga derfor støtte til historien om at Beghal ble utsatt for tortur og urimelig press under etterforskningen. Likevel dømte de ham til ti års fengsel. I det franske fengselet ble han satt i isolat fordi han, i følge fengselet, «misjonerte». Han satt i isolat i flere år.

I 2007 fradømte Frankrike Beghal statsborgerskapet. I 2009 forsøkte de å deportere ham til Algerie, et land som da langt i fra gikk klar av seriøse mistanker om tortur og inhumane fengslingsmetoder. Han måtte motsette seg deportasjonen fysisk for å få behandlet anken, som endte med at deportasjonsvedtaket ble satt til side av den europeiske menneskerettighetsdomstolen fordi han risikerte tortur og inhumane metoder i Algerie.

Når de ikke fikk lov til å sende ham ut, satte franske myndigheter ham i husarrest. Der ble han så anklaget på nytt, basert på overvåking av telefonsamtaler. I disse samtalene kom det frem, i følge anklagerne, at han planla å sette fri en fengslet terrorist. Av en eller annen grunn er dette å regne som «terrorisme», i følge franske myndigheter.

Det viser seg også at oversettelsen av telefonsamtalene er enten løgnaktige eller ekstremt tendensiøse: «bryllup» har blitt til «bombeangrep» og «fugl» til «helikopter».  Det er kanskje ingen stor overraskelse, for oversetteren er hyret inn av Jean-​​Louis Bruguière, den samme mannen som avhørte Beghal ved ankomst i Paris i 2001.

Bildet som danner seg er at antiterrorsystemene har fordelt usedvanlig mye makt og innflytelse til noen enkeltpersoner. Det benyttes ulovlige og urimelige metoder i den første fasen. Dermed blir det avgjørende — for maktmenneskene som har autorisert metodene — å få de fengslede dømt. Mens opinionen kan akseptere metodene for å forhindre terrorangrep, er de utålelige på uskyldige. På et eller annet tidspunkt bikker det over: det blir viktigere å bevare systemets troverdighet enn å ivareta borgernes rettssikkerhet.

Det er, med andre ord, en ekstrem utgave av det som skjer når PST i Norge mener media må holdes vekk for å sørge for oppslutning rundt rettssystemet.

Jeg blir fysisk uvel av å vite at dette foregår på våre vegne, under våre neser, under vår radar. Det er helt utopisk å tenke oss at dette ikke foregår ennå, og ikke kommer til å skje igjen. I et tiår har det vært muslimene som sto rettsløse igjen. Hvem vet hvem det blir i neste tiår.

Cageprisoners om Beghal.

Likte du denne? Da bør du lese disse.

flattr this!

  • http://konradstankesmie.blogspot.com/ Konrad

    I en rettsstat er det vel ikke staten som skal beskyttes mot borgerne, men borgerne som må beskyttes mot staten.

    Se også denne saken (Frankrike har ikke en utpreget ærerik historie på dette punktet)
    http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7831938

%d bloggere liker dette: