One small step for man
av Sigve Indregard
Den amerikanske helsereformen, som i skrivende stund ser ut til å bli vedtatt, er merkelig. Hvis vi ser bort fra Medicare, som gir offentlig helseforsikring til eldre, er dagens helsesystem i USA helt privatisert. Både tilbydere og forsikrere er private, og det offentlige bruker ikke penger på slikt.i
Helsereformen innfører først og fremst obligatorisk forsikringsdekning for alle amerikanere. Det har vært mye kamp om hvilken modell man skulle velge for denne forsikringen: kun offentlig forsikring (Obamas førstevalg, nå frafalt), kun privat forsikring (som i dag), privat forsikring kombinert med såkalte kooperativer (non-profit-forsikrere) eller privat forsikring kombinert med et offentlig alternativ. Det ser nå ut til at det siste alternativet blir valgt.
Det er lett å le av Tea Party-istene som hevder at Obamas helsereform er både kommunistisk, nazistisk og sosialistisk (samtidig!). Den er kommunistisk fordi den tvinger folk til å være helseforsikret, den er nazistisk fordi det offentlige nå skal bestemme hvem som får behandling (i motsetning til slik det er nå, når skikkelige, private forsikringsselskaper bestemmer!) og den er sosialistisk fordi den bruker offentlige penger på helse. De er absolutt latterlige, der de vandrer rundt med sine plakater og sier absurde ting som at "hvor skal nå folk søke tilflukt, når vi blir et sosialistisk tyranni?"
Men på den andre siden må man gi dem rett i at planen er et langt steg i retning av sosialisme. Den vil jevne ut skjevheter i både helse og inntekt. Enda viktigere: den er en anerkjennelse av at "vi er i samme båt", og den innsikten er et viktig premiss for mange myke inngripener i markedslogikk. Offentlig helseforsikring gjør at kostnadene ved sykdom hos en enkeltperson sosialiseres, og dermed skapes det insentiver for å forebygge helseproblemer hos andre. Det kommer til å bli en viktig motivasjon for å forhindre for eksempel fedme, i tillegg til en motivasjon for å redusere inntektsulikheter i seg selv.
USA har derfor tatt et langt steg i retning av sosialisme, og strengt tatt er dette "hovedtendensen i dag": nasjonalstatene styrker seg, offentlig forbruk og inngripen øker, og flere og flere friheter reguleres bort i datalagringsdirektiver, miljøforordninger, skatteregler og tilsynssystemer. Rommet for direkte demokrati reduseres i disse reguleringsstatene -- flere avgjørelser tas av parlamenter og politiske eliter. USA og Kina nærmer seg sånn sett det samme likevektspunktet, men fra hver sin retning. Effekten er samfunn som er likere, tryggere og mer stabile, men det er samtidig ikke vanskelig å forstå tea-party-istenes nostalgi.
Kanskje er idealene -- republikken og bystatsdemokratiet -- umulig å opprettholde i møte med vår tid, fordi de mer strømlinjeforma sosialdemokratiene er mer effektive? Det er i så fall god grunn til å henge litt med hodet for det.
Fotnoter
- Med noen vesentlige unntak for akutthjelp og lignende. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The One small step for man by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Her kan man trekke de lange linjer selv om reformen i seg selv ikke er så drastisk som man kan få inntrykk av. Uansett er jeg glad for at USA nå endelig får en slags universell helseforsikring, som det siste av de rike landene.
For en ekstrem-liberaler er naturligvis spørsmålet om det er mulig å melde seg ut av samfunnet, for det burde det jo være utfra en ekte liberal ide. Obamacare innebærer at det ikke er mulig å melde seg ut, og har slik sett noe totalitær ved seg. Jaja.
"privat forsikring kombinert med et offentlig alternativ" - dette er jo det som blei kalla "public option", som venstresida i USA kjempa for (etter at det blei klart at det ikkje blei noko av fyrstevalet, single-payer), og som ikkje kom med i den endelege lova. Sjølv om det så vidt eg har skjønt var/hadde vore eit lite fleirtal i begge kammera i Kongressen for dette.
At Obamas fyrsteval var berre offentleg forsikring er det noko usemje om. Ein gong i tida har han nok støtta dette, men så er det jo dette med politikarar og vallovnader då. Han har då iallfall fått mykje kritikk frå progressive for å ikkje pressa på for korkje single-payer eller public option, og mange spør seg om han i det heile har vore så oppteken av dette.
I tillegg til Medicare finst det alt i dag ei anna offentleg forsikring, Medicaid, som dekkjer fattige. Òg så finst det vel òg offentleg drivne sjukehus for krigsveteranar?