MDG forts.
av Sigve Indregard
Jeg får visstnok oppklart mitt mysterium, men ender opp som mer forvirret enn tidligere. Det kan neppe være et bra tegn. Jeg svarer her litt kjapt og ukonsentrert.
Før vi begynner, så vil jeg påpeke at Øyvind Strømmen feilsiterer mysteriet. Mysteriet mitt er ikke at MDG ligner på SV, Rødt og Venstre. Mysteriet mitt er at man velger strategien å opprette et nytt og konkurrerende parti til disse, all den tid politikken overlapper sterkt og målet til MDG er miljøkampen. Jeg mistenker at mine mangelfulle evner til kommunikasjon på dette punktet kan ha vært medvirkende til forvirringen som oppstår når dette skal forklares. Jeg mener altså ikke at det er noe merkelig ved å mene MDGs meninger.
Først begynner Strømmen med folkeopplysning knytta til begrepene liberal og liberalisme, og legger seg tett opp til mitt eget forsøk på å trekke det samme skillet: Liberalisme=økonomisk liberalisme; liberal=politisk liberale holdninger. Det blir jo vanskelig for meg å være uenig, og derfor er min setning "MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti" litt underlig. Men begrepet liberalistisk brukes også fritt om liberale partier. For å klargjøre: MDG mener at de er et liberalt parti, ikke et liberalistisk. Fint for leserne å vite, men det hjelper meg lite, for jeg mente jo 'liberalt'.
Problemet mitt er hvorfor de vil kalle seg liberale i det hele tatt. De går inn for noen av de skarpeste innskrenkningene av personlige friheter i hele den norske partifloraen; spesielt rettene til eiendom over land, kontraktsfriheter og friheten i en bedrift -- de økonomiske frihetene. Jeg syns MDG pynter seg med begrepet liberal, og derved utvanner det i stedet for å gi det noe innhold. I det videre omtaler Strømmen heller MDG som fritenkende eller nytenkende. Ærlig talt: liberalt, fritenkende og nytenkende er ikke fritt utvekslbare synonymer.
Så kommer det poenger knytta til at MDG vil øke valgfriheten til valg av sykehus, barnehage og skole. Helt greie poenger og presiseringer. MDG ligger på Arbeiderpartiets og KrFs primærpolitikk på disse sakene. Det gjør dem klart forskjellige fra SV og Rødt. Enig.
Deretter kommer et komplisert resonnement. Jeg reagerte opprinnelig på at MDGs program setter et likhetstegn mellom stor frihet og kort skoledag. Min innvending mot dette er at det i så fall er foreldrenes frihet, og at dette derfor ikke kan ses på som en enkel tvang--frihet--akse, men i så fall en todimensjonal og intertemporal (altså til sammen tredimensjonal) problemstilling der foreldrenes frihet til å gjøre valg for sine barn må veies opp mot omtanken for de barna som begrenses av sine foreldre. Dette er, i følge Strømmen, å "redusere" spørsmålet til "Staten vet bedre". Til det har jeg bare en ting å si: Herregud, da mann.
Og når Strømmen så skal belære meg går det riktig galt, etter mitt skjønn. "MDG forsvarer foreldres rett til å konkludere annerledes." Ja -- på tre helt særskilt utvalgte områder. På miljøspørsmål, derimot, er det ingen bønn. Det er lett å være liberal på de valgene man selv ville gjort annerledes.
Så kommer indrefileten i argumentasjonen. Med utgangspunkt i en van Parijsisk trekant (autonomi, marked, stat) mener han at MDGs posisjon er unik. SV og Rødt befinner seg helt ute i statshjørnet, mens MDG ligger i autonomihjørnet. Dette er meningsløst av så mange grunner. For det første er det ikke helt lett å se hvorfor MDG ligger i autonomihjørnet, med alle sine forbud og påbud. For det andre er det to forskjellige nivåer av kontroll som blandes sammen: Er det staten som tjenesteleverandør eller bestiller man mener? Hvorfor skal Høyre ligge i "markedshjørnet" når de gir de samme valgmuligheter som MDG? Det tredje hjørnets eksistensberettigelse ligger i anarkiet, ikke autonomien. Men MDG er ikke anarkister -- så langt ifra.
Alle de norske partiene ønsker å maksimere friheten til folk under betingelsen at det ikke ødelegger for andre, men alle har forskjellige svar på hva dette innebærer i praksis. Å late som om MDG er de eneste som har plassert seg nær denne autonomien er bare tull og tøys. Ikke minst fordi politikken deres på alle andre områder enn valg av sykehus, skole, barnehage og kontantstøtte er radikalt statsstyrt.
Den store politiske kampen i vårt århundre skal visstnok ikke handle om stat eller marked, sier Strømmen, men om kampen om allmenningene. Igjen ser vi dette ønsket om å plassere MDG som de eneste som har tenkt tanken om at politikk kan være noe mer enn en dimensjon. MDG har, i følge Strømmen, "ikke sosialistenes dogmatiske tilnærming til hvordan allmenningene skal bevares". Det er i så fall fordi de ikke har noen tilnærming:
"Det som trengs er et mangfold av nyskapende løsninger som kan fremme en grønn blandingsøkonomi for fremtiden, og som kan sørge for vern om allmenningene."
Ooh, så radikalt og nytenkende, da. Det der sier jo -- <i>mener</i> jo -- Jens Stoltenberg.
Det jeg får ut av denne samtalen er at MDG har en litt annen politikkmiks enn SV, Rødt og Venstre. De er velgere som ønsker strengere tiltak i miljøspørsmål og mildere virkemidler i sosiale utjevningsspørsmål. <i>Fair enough</i>. Det som skurrer, er at de sier <i>miljø er hjertesaken</i>, samtidig som de velger å kjøre frem et miniparti som stjeler stemmene fra de tre partiene som deler tilnærma deres egne miljøtiltak. Spesielt når kontroversene står om minimale forskjeller: kutte arbeidsgiveravgiften, nivået på kontantstøtten, lengden på skoledagen. Javel, det er politiske saker det går an å være uenige om. Men det er ikke grunnlag for et helt parti, sorry.
Men jeg tror jeg forstår mer av organisasjonens egenoppfatning. MDG oppfatter seg selv som radikalt annerledes -- en tredje pol i en todimensjonal verden. De gamle partiene er trøtte og gravd ned i skyttergravene fra den gamle verden. Vel, sorry mac, det er mye å utsette på partistrukturen, men folkene i Rødt, SV og Venstre er faktisk genuint opptatt av miljø. Fordi de er virkelige politiske partier, må de av og til veie dette opp mot andre saker, og det ville være komplett umoralsk av en folkevalgt fra MDG å ikke gjøre det samme i deres sted. Men engasjementet er der.
Og de tredje pol--greiene? Det hadde vært mer troverdig hvis ikke alle programpunktene hadde vært å finne i de andre tre partienes programmer.
MDG er et rart lite parti, og jeg er ikke så sure på dem som jeg kanskje virker. Men de har store fallgruber å unngå: Virrvarr har pekt på noen, og jeg mener at det er betimelig å peke på at deres såkalte "liberale" grunnholdning til forveksling er svært lik sosialisme. Men kanskje er det en spesialform for liberalisme, der det ikke er det klasseløse samfunn som er målet, men i stedet det natursymbiotiske samfunn. Og det er jo klart det ikke blir noen natursymbiose uten kontantstøtte.
Og med det tar indregard.no foreldrepermisjon til 25. september. Med mindre noe viktig skulle skje.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The MDG forts. by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Rødt er et marxistisk parti. Det kunne ikke falle meg inn å stemme på et marxistisk parti flere ganger enn jeg dessverre allerede har gjort, på tross av at det finnes mange hyggelige folk i partiet som tenker mye bra om miljø, og på tross av at flere gode venner lar seg overbevise ;).
Deres enøyde imperialisme-kritikk, tendens til å redusere alt til klassekamp og klasseanalyse, og tendens til å sette alle konflikter inn i akkurat det samme rammeverket hjelper ikke på. At ungdomsorganisasjonens støtter maoister i Nepal og PFLP i Palestina (en organisasjon som har gjennomført selvmordangrep mot sivile israelere) gjør meg ikke akkurat mindre sikker. Og jeg lever heller med - for å svare på Virrvarrs kommentar - at mitt eget parti har et noe tullete punkt om trådløst bredbånd enn jeg lever med et parti som stadig er dominert av AKP-ere.
Fuglene skal vite at det er andre ting jeg er uenig med partiet mitt om, også: det skulle da bare mangle!
SV er et venstre-sosialdemokratisk parti, med en tydelig sosialistisk og til dels marxistisk venstreside. Skole og familepolitikken er symptomer på hva jeg finner problematisk med SV: Partiet fører dessuten en friskolefiendtlig politikk, både i teori og i praksis, vil avskaffe kontantstøtten, og vil at barn skal tilbringe enda mer av tiden sin på skolen (heldagsskole). SV har også snakket om obligatorisk førskole, og står dermed for institusjonalisering av en type jeg ikke kan slutte opp om (jfr. kontrasten til autonomi).
Som du selv påpeker har SV også ofret miljøsaken til fordel for andre saker. Som jeg tidligere har skrevet må alle partier spise kameler, det ville også MDG måtte ha gjort i en tilsvarende posisjon (Rødt også, men jeg har ikke sett dem innrømme det). Forskjellen er at SVs hjertesak i forrige periode har vært blant annet barnehager, mens MDGs hjertesak ville ha vært miljø. Du leste rett: Vi ville ha ofret barnehagesatsningen, dersom det var det som måtte til for å bremse Arbeiderpartiet.
Så spørs det hvor man spiser dromedarer først, hvor man er mindre kompromissvillig, og hvor man er mer kompromissløs. Og ikke minst: hvordan man kommuniserer til velgerne sine hva man har fått igjen for å spise dromedarer.
Til slutt: Venstre er et høyreliberalt parti. Selv om jeg har stor sympati for flere av partiets valgkampsaker er det et parti som står for en høyreorientert økonomisk politikk, og som har søkt regjeringssamarbeid med Høyre og hatt guts til å kalle det en sentrumsregjering. Da sier jeg takk, men nei takk, på tross av at partiet har mange sympatiske mennesker med gode meninger om både miljø, fair trade, småbedrifter og andre ting. Og på tross av at Lars Sponheim er (eller var) en av landets mest sympatiske rikspolitikere får meg ikke til å stemme til høyre.
Jeg har for øvrig ikke sagt at SV eller Rødt ligger helt ute i statsspissen av van Parijs triangel, men at de ligger i den retningen, og Rødt lengst ute. Jeg har heller ikke sagt at ingen andre partier trekker i retning autonomi-aksen; det gjør f.eks. Venstre, men jeg har sagt at jeg mener MDG trekker lengre i den retningen, til tross for at vi ønsker en blandingsøkonomi med statlige rammer (til liks med Arbeiderpartiet og SV, eller for den del med Høyre og Frp, Demokratene, Kystpartiet og stort sett alle andre i norsk politikk - med unntak av Rødt og Det Liberale Folkeparti).
Jeg er med i MDG fordi jeg mener Norge trenger et venstreliberalt, grønt parti, og fordi jeg er tilhenger av venstreliberal grønn ideologi - og ikke tilhenger av Venstres riktignok sentrumsnære høyreliberalisme eller SV og Rødts sosialisme. I tillegg mener jeg at MDG tar opp en del viktige diskusjoner som ellers forsvinner i norsk politikk.
Å kutte arbeidsgiveravgiften er for øvrig knappest et marginalt spørsmål - særlig ikke for småbedrifter, og selv ikke om vi vil dra inn en del av det via økt selskapsskatt. Denne skatten for å ansette folk utgjør en ganske solid del av Statens samlede skatteinntekter, 110 milliarder i 2007. Det synes ikke MDG at den burde gjøre; og foreslår dermed en betydelig skattepolitisk omlegging.
Ha det fint i pappapermen.
Når MDG sett i gong å tale om at dei representerer ein unik pol osv. så er det berre å seie at:
-Sjølvsagt er det meir enn ein dimensjon i politikken. Ulike syn på forskjellige saker kan kombinerast ganske fritt med ein annan, sjølv om ein del kan grupperast i sekker som økonomisk politikk, miljøpolitikk m.m. Det er jo ein grunn til at det er sju parti på Stortinget og ikkje berre to-tre.
-Alle partia vil nok hevda at dei representerer ein "pol", noko unikt osv. Eg kan ikkje sjå at MDG gjer det, i nokon større grad en til dømes KrF, Senterpartiet, Venstre, Frp eller SV. Eller andre småparti, som Pensjonistpartiet, Kystpartiet og alle dei andre.
-MDG representerer sjølvsagt ytterpunktet på ein akse, eller ein pol om du vil, i miljøspørsmål. Men kva syn ein måtte ha på dei ulike sakene der, heng knapt nok ihop med nokon spesiell "autonom" posisjon.
Men er det noko det faktisk er meir enn nok av i Noreg så er det faktisk venstreliberalisme. Venstresida, serleg SV, er jamt over blitt altfor opptekne av å gjere seg fine for kultureliten. Samstundes har støtta i arbeidarklassa minka kraftig, medan serleg Frp har styrkt seg. Venstreliberal innvandringsliberalisme, miljøfundamentalisme o.l gjer det berre vanskelegare å byggje opp venstresida att.
Det er forresten litt rart det at MDG plutseleg skal vere så "sentrumsorienterte" og slikt. Partiet hadde fellesliste med RV til fylkestingsvala, og bestod av gamle SF/SV-veteranar som Kjell Landmark og Birte Simonsen. Så eg har i grunnen oppfatta det slik at partiet er et godt stykke til venstre, kan hende ein stad mellom SV og RV.
Elles er det ingen tvil om at det er ingen andre parti som er like opptekne av miljøvern som det MDG er. Men den slags miljøfundamentalisme er ikkje så populært, så det er kanskje ein grunn til partiet berre fekk 0,3% oppslutnad. Dei partia som fokuserte meste på miljøspørsmål, SV og Venstre, gjekk mest tilbake. SV har no kjørt på med miljøvern i to valkampar på rad, med like dårleg resultat kvar gong. Kan dei ikkje snart innsjå at det ikkje er den slags som fengjer veljarane?
Miljøpartiet De Grønne, Venstre og Sosialistisk Venstreparti (jeg utelater Rødt, da forskjellen burde være rimelig åpenbar) har forskjellig ideologisk grunnsyn, på lik linje med deres søsterpartier i Sverige: hhv. Miljöpartiet De Gröna, Folkpartiet og Vänstern.
Det samme forholdet finner man i en rekke europeiske land. Det er ikke slik at andre partier ikke har miljøvern på agendaen, verken i Norge eller andre land - og heldigvis for det! Også VLD, Venstres søsterparti i Flandern, snakker om miljøsaker - ikke minst partiets mer venstreorienterte. Det gjør dem ikke -grønne-.
Sosialistisk Venstreparti er heller ikke et grønt parti. Og på tross av en del UV-aktivisters forsøk på åttitallet er ikke Venstre et parti basert på grønn politisk tenkning, selv om de har en hyggelig farge i partilogoen.
Indregard ser ut til å mene at det å ha miljøvern som hjertesak i seg selv burde få oss til å velge et av flere partier vi ikke er enige med. Men selv om miljøvern er hjertesak, så dreier grønn politikk selvsagt om mye mer, og vi har et helhetlig politisk program - akkurat som andre grønne partier rundtom i Europa.
Det jeg har gjort rede for er ikke annet enn at de miljøpolitiske kamelene er de aller, aller siste dromedarene vi ville ha spist om vi satt i regjering (en miljødromedar som seismikkskytning i Lofoten er for oss fullstendig og komplett uspiselig).
At det skulle være et argument for at jeg burde satse på SV eller Venstre i stedet er bent fram meningløst. Ingen av disse partiene har - slik jeg ser det - for alvor utfordret oljeparadigmet i norsk politikk (de som er interessert kan gjerne studere stemmegivningen deres i Stortinget, både når de var i posisjon og opposisjon). Begge disse partiene stemte tidligere i år for fortsatt kullutvinning på Svalbard, Stortinget var faktisk enstemmig.
SV har også hjertesaker; burde SV-ere egentlig stemme på et annet parti hvis det var større og hadde kjørt frem f.eks. en skolepolitikk som lignet SVs, selv om det andre partiet hadde et annet ideologisk grunnsyn? Burde Venstre-folk stemme Høyre fordi de er enig i mye av næringspolitikken, selv om de er ganske grunnleggende uenige på andre områder (blant annet når det gjelder enkelte, viktige miljøsaker)?
Jeg er ihvertfall glad for at vi har mangfold i norsk politikk.
MDG står for grønn politikk, og på grønn politikk gikk vi frem i et valg som mer enn kanskje noen gang har vært definert av blokkpolitikk og av Ap mot Frp, og gjorde vårt beste stortingsvalg noen gang i en rekke fylker, inkludert i hovedstaden. Vi ble ikke store denne gangen heller (og vi er nøkterne nok til at vi ikke akkurat ble sjokkert over det), men dette miljøpartiet gikk altså frem; og jeg tror vi kommer til å fortsette å gå frem ved lokal- og fylkesvalget om to år, fordi jeg er overbevist om at grønn politikk har like stort potensiale i Norge som i andre europeiske land.
Jeg vil ihvertfall fortsette å arbeide for det jeg tror på; noe som innebærer at jeg også jobber med miljøsaken i helt andre fora enn partipolitisk, akkurat som jeg også er medlem av organisasjoner som er opptatt av det samme som jeg er opptatt av på andre områder.
Når det gjelder MDGs tidligere valgsamarbeid med andre partier (vi har for øvrig også hatt listesamarbeid med Senterpartiet, og på lokalplan har MDG-ere blitt valgt inn for Venstre) kan ikke jeg svare på dette. Jeg er, som de fleste medlemmene i partiet, ganske fersk medlem; og min tidligere partipolitiske erfaring kommer fra ungdomspolitikk i partier jeg ikke deler grunnsyn med i dag - og egentlig ikke den gang heller. Dessuten har jeg erfaring fra politisk arbeid i det belgiske partiet Groen!
Jeg var følgelig ikke med å avgjøre at disse listesamarbeidene var noe å satse på, og jeg ville ha mest definitivt stemt imot et slik samarbeid med Rødt - det ville faktisk ikke falle meg inn å støtte dette.
At MDG nå er mer sentrumsorientert enn tidligere er mulig; kanskje partiet har blitt mer sentrumsorientert, kanskje vår politikk ikke er statisk?
KrF-ere, senterpartister osv. vil selvsagt også mene at det partiet de har valgt er det partiet som ligger dem nærmest (får man tro), og vil fremheve det de mener er spesielt for deres politiske syn. Jeg har skrevet om noe av det som står sentralt i grønn politisk tenkning, og brukt noen av de mange aksene som finnes i politikken for å illustrere hva jeg mener med det. Jeg innbilte meg faktisk at det ville være klargjørende i forhold til hvor partiet står.
Men forskjellen er vel at få angriper KrF-ere for å være KrF-ere (bortsett fra Carl I. Hagen, som flere ganger har ytret ønske om en de facto topartistruktur). KrF blir i stedet kritisert på grunnlag av politikken de står for eller fører. Hvis vi kunne bli kritisert for innholdet av vår grønne politikk istedenfor for at vi ikke er sosialister og ikke høyreliberalister, ja; så ville det vært meget mer interessant.
Når det gjelder Indregards vurdering av vår økonomiske politikk som ikke-liberal, ja, så skal jeg svare grundigere på min egen blogg når jeg har anledning.
Akkurat nå er jeg neddynget i lønnsarbeid, og har behov for en bitteliten valgkampferie før valgkampen 2011 starter. Den blir ikke lang ;).
[...] er et mysterium, og at vi grønne heller skulle jobbet i partier som SV og Venstre, fulgt opp i denne bloggposten. Indregard har fått gode svar fra Øyvind Strømmen her og her, men jeg vil gjerne hoppe inn i [...]