NÅ bleknet imidlertid grønnfargen i disse partiene etterhvert, og i 1988 ble det derfor dannet et mere radikalt grønt parti. Det kan være verdt å merke seg at Næss var medlem av Miljøpartiet De Grønne fra det ble dannet til han døde.

Om vi holder oss til teorien om de tre polene, så fungerer den bl.a. slik at et parti helt i det grønne hjørnet kan styrke de grønne kreftene i hele feltet. SVs sterke miljøvalgkamp i 1989 var åpenbart sterkt influert av at MDG det året sto fram son konkurrent. Manglende gjennomslag i 1989 var en viktig årsak til at partiet ble marginalisert.

Der de Grønne har plasser i kommunestyrene har de hatt en innflytelse større enn antallet mandater skulle tilsi. I Trondheim inngår MDG med i den styrende flertallskoalisjonen, sammen me AP, SV og SP. Dette samarbeidet har fungret bra, og De grønne har lært seg å samarbeide. Partiet som nå heter Rødt er derimot ikke ønsket i denne koalisjonen, bl. a. på grunn av manglende budsjettdisiplin.

Under årets valgkamp har Miljøpartiet De grønne stått fram med ny vitalitet og markert seg sterkere enn noen gang tidligere. Hvor stort utslag dette gir i stemmer ved mandgens stortingsvalg gjenstår å se, men partiet kommer åpenbart til å gå styrket ut av denne valgkampen og kommer garantert sterkt tilbake ved lokalvalgene i 2011.

Ellers er jo det at SV eller Raudt ikkje berre tek omsyn til miljøvern, men òg andre interesser, ein bra og ikkje eit dårleg trekk med desse partia. Det er mogeleg at det er vanskeleg for miljøpartistar å skjønne, men det finst faktisk andre omsyn å ta i tillegg til miljøet. (Industri)Arbeidsplassar til dømes (her er ikkje partia på til venstre for Arbeidatpartiet gode nok heller, men det verkar som om MDG er verre). Dersom MDG vil leggje ned den viktigaste næringa i landet på ein augneblunk, er det eit godt argument for å ikkje støtte partiet. Raudt vil iallefall gje industrien noko tid til å omstille seg. MDG verkar som eit parti for idealistiske middelklassefolk, som er nøgd med å nappe nokre veljarar ifrå SV og Venstre, men som ikkje er i stand til å ta opp kampen mot partia på høgresida. Eg kan vanskeleg skjønne korleis dei vil ta opp kampen mot Frp med å "avvise økt disponibel realinntekt" for folk flest. MDG stiller seg jo her tvert imot fag- og arbeidarrørsla sin kamp.

Ein annan sak er jo at når MDG-folk kan seie at partiet aldri kjem til å kompromisse i miljøspørsmål, så skuldast jo det at dei aldri har vore i ein posisjon til å gjere kompromiss. Eg trur nok at grøne parti i land der dei faktisk har hatt regjeringsmakt, som til dømes Tyskland, har mått kompromisse ein heil del. Nå har jo ikkje det naudsynleg vore så gale, Tyskland har jo trass alt fått eit av dei sterkaste venstrepartia i Europa.

Konkrete eksempler på miljøpolitikk overlater jeg til MDG, men for min del handler det om å bevege seg langs begreper som f. eks økologisk fotavtrykk, en reell null-utslippspolitikk, importforbud av soyabønner(hovedingrediensen i kraftfor) fra land med regnskog, omlegging til "grønn" økonomi, vekstnøytralitet kanskje også negativ vekst.

Du skriver at du er i mot at partier skal bedrive ideologisk tenkning! Hvem skal gjøre det da? Administratorne, juristene, økonomene, forskerne eller kanskje media? Da er du på god vei med å skape en ideologi om et teknokratisk idealsamfunn. Jeg er enig i at det ikke er heldig at institusjoner som AP og Høyre bedriver selvbærende ideologisk tenkning, men småpartier som MDG, Rødt, pensjonistpartiet og andre kan ikke sammenlignes med tunggrodde systembærere.

Det er også en tilsvarende forskjell på å erkjenne at veksten en eller annen gang må stanse og å gå inn for å stanse nå.