Bæsj
av Sigve Indregard
Fra vi dro på påskeferie til vi kom hjem hadde det skjedd forandringer. Den allestedsnærværende snøen hadde forsvunnet, og alt var dekket av et tynt lag vann. Så, etter noen dager med sol, er også vannet forsvunnet. På vei fra t-banestasjonen til leiligheten ser treåringen seg ettertenksomt rundt, før hun sier:
— Pappa, først var det snø. Så var det vann. Men nå – nå er det bare bæsj igjen!
Det skal sies at dette ville vært visdom hvis det var fremført med melankolsk stemme. I stedet ble det fremført med en viss frydefull entusiasme. Hundebæsj er nemlig topp underholdning på de kjedelige gangstrekningene i hennes hverdag. Trenger De en hundebæsjsafari, stiller hun nok gladelig opp.
Det er litt for fristende å benytte anekdoten som en parallell til dagens Aker-strid. Etter at familien har gått glipp av sakens snø og vann, har vi kommet hjem i tide for bæsjen. Den stinker mest, den burde vært håndtert annerledes, og den er avfall alle vil bli kvitt.
Jeg, som jeg personlig anser som en relativt oppegående samfunnsborger, har store problemer med å forstå hvordan denne saken har utviklet seg til det den har blitt eller hvorfor dette er viktig. På den andre siden: det involverte parter sliter vel også. Jeg observerer også at bloggosfæren er påtakelig stille om dette, i forhold til massemediene. Er det et argument for at bloggosfæren stiller strengere kvalitetskrav til sine saker enn massemedia?
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Bæsj by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.