indregard.no

Jeg håper Bjørn Stærk får siste ord for denne gang. Og jeg innser at Hjorthen har rett i at det er viktig å også hente forklaringsmodeller for meninger fra sosiologien i stedet for individet. Når noen tar avstand fra feminismen, tar de ikke nødvendigvis avstand fra feminismen, men fra å defineres som en person som "tilhører" feminismen. Dermed kommer det relasjonelle inn i bildet: Holdninger til politikk handler også om hvordan du ønsker å oppfattes av folk rundt deg.

fe

photo credit: JCardinal18

Å tenke på slikt fører meg raskt inn i et ønske om å evangelisere de akademiske idealene. Jeg tror på at metodisk disinteresse -- altså å tenke på ting slik du ville gjøre det dersom du ikke hadde noen egeninteresse eller var interessert -- er et prinsipp som gjør akademia overlegen samfunnsdebatten. Samtidig fører den samme kalde antiengasjerte tonen til at ideene møter veggen i forhold til å skape endring. Folk vil heller høre Barack Obama, liksom. Yes, we can. Hva kan vi? Change. Forandre hva? No clue.

Dermed har vi valget mellom en riktig og progressiv måte å tenke på som ikke fører til endring, eller en reaksjonær og tradisjonell måte å tenke på som kunne føre til endring, men likevel ikke gjør det, fordi den per premiss er reaksjonær.

Nå kunne jeg blitt deprimert. Men jeg velger heller å være disinteressert.

Nøt du denne? Da vil du kanskje like:

• Demokrati er en fin bil
• Har vi demokrati?
• Elitenes lemenmarsj
• Feminaziene
• Forholde seg til spillet

The Siste ord? by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.