Siste ord?
av Sigve Indregard
Jeg håper Bjørn Stærk får siste ord for denne gang. Og jeg innser at Hjorthen har rett i at det er viktig å også hente forklaringsmodeller for meninger fra sosiologien i stedet for individet. Når noen tar avstand fra feminismen, tar de ikke nødvendigvis avstand fra feminismen, men fra å defineres som en person som "tilhører" feminismen. Dermed kommer det relasjonelle inn i bildet: Holdninger til politikk handler også om hvordan du ønsker å oppfattes av folk rundt deg.
fe
Å tenke på slikt fører meg raskt inn i et ønske om å evangelisere de akademiske idealene. Jeg tror på at metodisk disinteresse -- altså å tenke på ting slik du ville gjøre det dersom du ikke hadde noen egeninteresse eller var interessert -- er et prinsipp som gjør akademia overlegen samfunnsdebatten. Samtidig fører den samme kalde antiengasjerte tonen til at ideene møter veggen i forhold til å skape endring. Folk vil heller høre Barack Obama, liksom. Yes, we can. Hva kan vi? Change. Forandre hva? No clue.
Dermed har vi valget mellom en riktig og progressiv måte å tenke på som ikke fører til endring, eller en reaksjonær og tradisjonell måte å tenke på som kunne føre til endring, men likevel ikke gjør det, fordi den per premiss er reaksjonær.
Nå kunne jeg blitt deprimert. Men jeg velger heller å være disinteressert.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:

The Siste ord? by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.

Gode poenger.
Men den akademiske tenkemåten fører da til endring? Det er riktignok stort sett langsomme endringer, men til gjengjeld er det gjerne de som er varige.
Siste blogginnlegg fra rakkerfanten abre: Kjønn og konkurranse