Linken mellom Friedmans økonomiske politikk og de amerikanske presidentenes krigsvilje er tvilsom -- jeg er enig i det -- men det er altså fortsatt slik at du har gjengitt Klein feil. Hvis du leser boka, vil du se at Klein eksplisitt sier at administrasjonene aldri har brukt Chicago-økonomene som rådgivere i utenrikspolitikken. Det er heller ikke poenget hennes. En doktrine kan sjelden spores tilbake til en enkelt avsender eller en enkelt ideolog. Doktrinen består av mange samspillende elementer, og en av disse er støtte fra et høyst tvilsomt økonomisk argument om sjokkliberalisering.

Visst argumenterer Johan Norberg for at Klein, eller rettere sagt Klein for at Milton Friedman var en pådriver for Irakkrigen.

Fra Johan Norbergs essay "The Rise of disaster polemics for CATO" kan vi lese følgende:
http://www.cato.org/pubs/bp/bp102.pdf

She (Klein min anm) claims that Friedman was a “neoconservative” and thus in favor of an aggressive American foreign policy, and she argues that Iraq was invaded so that Chicago-style policies
could be implemented there. Klein even goes
so far as to suggest that Bush administration
officials disbanded the Iraqi army and de-
Baathified the government because they are
neoliberals who dislike the public sector.

Kilder:
Klein, The Shock Doctrine, p. 351.
Klein, The Shock Doctrine, pp. 56, 444.

Den observante leser får selv vurdere rimeligheten i argumentasjonen.

Naomi Klein kaller faktisk Milton Friedman en rådgiver (sic!) for Pinochet, når han faktisk uttalte offentlig at det var et forferderlig regime. Hans kontakt med Pinochet var et 45 min møte og et brev hvor han oppfordret Pinochet til å bevege seg i markedsliberal retning. Dette gjorde Friedman fordi han oppriktig trodde at en markedsliberal utvikling av nødvendighet ville føre til en demokratisk utvikling. De samme rådene har forresten også gitt til Kina og Vietnam.

Jeg har ikke lest boken, det skal jeg, men klippene og uttalelsene til Klein, som ligger lett tilgjengelig har jeg sett, og de er ille nok. Boken virker å være så gjennomført sjarlatanaktig, at det er godt gjort.

Påstandene til Klein om Argentina i perioden 1976-83 var et kapitalistisk eksperiment, hvilket hun påstår for å linke kapitalisme med tortur, er jo tøv.

Det samme er hennes påstander om at Thatchers reformer var dypt upopulære, sannheten er at Thatcher ble gjenvalgt to ganger etter å ha gjennomført sårt tiltrengte reformer.

Konrad - du har et poeng. Derfor skal jeg lese Kleins bok i sammenheng. Men Norberg er jo ikke bare retorisk dyktig, han oppgir kilder, som lett kan sjekkes ut som grunnlag for sannhetsgehalten.

Klein gjør ikke dette i relasjon til ALLE PÅSTANDENE som virkelig er kontroversielle, skal vi tro Norberg, hvilket jeg gjør. Kan være han ta feil, jeg skal lese boken å se selv, men dersom noen her mener han tar feil og kan dokumentere det så "feel free" to prove me wrong"

Fra Johan Norbergs essay "The Rise of disaster polemics for CATO" kan vi lese følgende:
http://www.cato.org/pubs/bp/bp102.pdf

She (Klein min anm) claims that Friedman was a “neoconservative” and thus in favor of an aggressive American foreign policy, and she argues that Iraq was invaded so that Chicago-style policies
could be implemented there. Klein even goes
so far as to suggest that Bush administration
officials disbanded the Iraqi army and de-
Baathified the government because they are
neoliberals who dislike the public sector.

Kilder:
Klein, The Shock Doctrine, p. 351.
Klein, The Shock Doctrine, pp. 56, 444.

Den observante leser får selv vurdere rimeligheten i argumentasjonen.

Naomi Klein kaller faktisk Milton Friedman en rådgiver (sic!) for Pinochet, når han faktisk uttalte offentlig at det var et forferderlig regime. Hans kontakt med Pinochet var et 45 min møte og et brev hvor han oppfordret Pinochet til å bevege seg i markedsliberal retning. Dette gjorde Friedman fordi han oppriktig trodde at en markedsliberal utvikling av nødvendighet ville føre til en demokratisk utvikling. De samme rådene har forresten også gitt til Kina og Vietnam.

Jeg har ikke lest boken, det skal jeg, men klippene og uttalelsene til Klein, som ligger lett tilgjengelig har jeg sett, og de er ille nok. Boken virker å være så gjennomført sjarlatanaktig, at det er godt gjort.

Påstandene til Klein om Argentina i perioden 1976-83 var et kapitalistisk eksperiment, hvilket hun påstår for å linke kapitalisme med tortur, er jo tøv.

Det samme er hennes påstander om at Thatchers reformer var dypt upopulære, sannheten er at Thatcher ble gjenvalgt to ganger etter å ha gjennomført sårt tiltrengte reformer.

Konrad - du har et poeng. Derfor skal jeg lese Kleins bok i sammenheng. Men Norberg er jo ikke bare retorisk dyktig, han oppgir kilder, som lett kan sjekkes ut som grunnlag for sannhetsgehalten.

Klein gjør ikke dette i relasjon til ALLE PÅSTANDENE som virkelig er kontroversielle, skal vi tro Norberg, hvilket jeg gjør. Kan være han ta feil, jeg skal lese boken å se selv, men dersom noen her mener han tar feil og kan dokumentere det så "feel free" to prove me wrong"

Men det er fortsatt en lang, lang vei til at Friedman skulle ha skyld for Irak-krigen. Med den samme logikken kan man f.eks. hevde at Stalin var "Marxist to the core" og dermed hevde at Marx -- ikke Stalin -- er skyld i Stalins overgrep. Eller gå et steg lengre, og se at Marx var Lockesk to the core.

Videre er bruken av Friedman personlig et ganske vanlig journalistisk grep, men Klein understreker i nærmest annen hver setning at det er Chicago-skolen Friedman bygde opp som er hennes skyteskive. Og Chicagoøkonomene finner man også igjen i Bush-administrasjonen. (Dog finner man dem de fleste steder, så jeg mener ikke at dette er noe godt bevis alene.)

Jeg mener det er mange ting som er svake ved boken, men kjernen står temmelig uberørt. Demoniseringen av Friedman går over streken, men det er viktig å huske at sitatene er brukt som krydder for velutledede resonnementer basert på faktiske handlinger. Og hvis Friedman og Chicago-økonomene faktisk ønsket statskupp og krig velkommen, ville vi vel neppe forvente at de skulle si det i all offentlighet og bli sitert på det.

Resten av Norbergs anmeldelse er, i mine øyne, på den ene siden flisespikkeri ("denne boken er ikke et viktig essay, den gir bare 8 treff på google") og på den andre siden reell uenighet. Og det er som kjent noe annet enn uærlighet.

Hun kaller Bushgjengen for sitat "Friedmanite to the core" i sin beskrivelse av begrunnelsen for Irakkrigen. Jeg synes Løkke er på svært solid grunn her - den som er ute å kjøre er jo Naomi Klein, og det er smått utrolig at så mange tar henne seriøst, i og med hennes lemfeldige omgang med sannheten.

Det var vel Economist som uttalte "Time to grow up Klein" kunne igrunnen ikke vært mer enig.

Jeg synes ikke jeg bedriver stråmannsargumentasjon, med mindre Norberg jukser med sitatene fra Klein. Jeg synes Norberg til de grader kler av argumentasjonen til Klein (som jeg da selv ikke har lest enda, dog har jeg sett en del av klippene på youtube og hennes hjemmeside som sier mye av det samme), og til tross for at han er partisk, av samme politisk overbevisning som meg, så synes jeg han er veldig overbevisende.

Jeg anbefaler deg å se Norbergs anmeldelse, og evt. påpeke hvor han tar feil eller er uetterettelig.

Det kan jo faktisk tenkes at noe av det Hamas sier om Israel faktisk er riktig.