indregard.no

Det ser ut til å produseres mange rare mannlige sosiologer for tiden, som Fjordfitte påpeker. Preben Z. Møller er en av dem. Han skal skrive bok, og har dessuten levert en masteroppgave om "kvinners handlingsbidrag [til] destruktive maskulinitetsidealer". Jeg håper inderlig han fikk dårlig karakter -- for dette er et makkverk av dimensjoner. Se for eksempel på denne passusen:

I min oppvekst [født 1975, min anm.] var svaret at gutter skulle være som jenter. Hvis du var for guttete fikk en ikke kjæreste, og hvis du brukte anabole steroider ble du impotent, fint illustrert av plakaten som hang inne i klasserommet på barneskolen min. Et bilde av en muskuløs overkropp som dekket underlivet sitt med hendene sine.

Ja, da er jo handlingsrommet brukt opp. Ikke for guttete (i betydningen: ikke lugg folk for å få oppmerksomhet) og ikke bruk anabole steroider. Akk! Hvilket inngrep i den menneskelige frihet å drive slike brutale holdningskampanjer mot livsfarlige og ulovlige dopingmidler!

Å skrive riktig eller i det minste forståelig norsk er visst heller ikke noe krav på universitetet:

Etter hvert som jeg vokste opp så foretrakk jenter gutter som ikke var så snille, men som var pene og tøffe, og deretter tilbake til gutter som var pene og snille igjen, og selv om det en stund så ut som om frøken faktisk hadde rett, virker det som om det er noe mer også nå.

Fra et mer vitenskapsteoretisk ståsted skjærer det i øynene og sjelen når jeg ser setninger som denne:

Siden giften jeg tar utgangspunkt i er en destruktiv maskulinitet separat fra syk/tradisjonell/moderne maskulinitet, må selve giften være en eksistensform som kan prege en fleksibel maskulinitet.

Sosiologi er nok uglesett som vitenskap fra før av, om man ikke skal begynne å basere argumentene og teoriene sine på ren sirkularitet. Først babler Møller i vei om denne giften, som altså er en type destruktiv maskulinitet, og deretter trekker han konklusjoner om denne metaforens beskaffenhet basert på funksjonelle egenskaper i det han refererer til. En slik fremgangsmåte
ødelegger enhver idé om konstruktiv begrepsdannelse: her blir empirien tilpasset begrepene, ikke motsatt.

Oppgaven er forvirret på mange plan. Ikke vet jeg om det er sett på som god sosiologi å eksplisitt blande nivåer for å kunne fortelle en bestemt historie, og deretter dra generelle konklusjoner av en slik blanding. Se på dette eksemplet, som Møller bruker for å vise hvordan tradisjonelle sjef-og-karrieremenn er nødvendig for kvinners frigjøring som gründere:

Kanskje noen av disse karrieremennene (hvis vi tenker makro) er sjefene til andre av disse ressursterke kvinnene som ønsket å bryte ut som gründer. Og siden (hvis vi tenker mikro) han forsørger henne mens hun sakte men sikkert bygger opp sin bedrift, stein for stein, gjør den samme mannsdominansen (hvis vi tenker makro) både at hun (hvis vi tenker mikro) ønsker å starte selv, og at det blir økonomisk mulig for henne. Hvis man da i tillegg tenker tanken (altså mikro) at disse kvinnene er i stand til å forme disse mennene i noen grad gjennom å belønne dem ved sitt valg av dem som partner, vikles et spindelvev man fort mister oversikten over. Rasjonelt blir det ikke for mannen (hvis vi tenker makro) å frasi seg dominans på arbeidsplassen hvis det betyr at han (hvis vi tenker mikro) mister sin kone.

Jeg forstår godt at Møller "fort mister oversikten", for dette er jo i sannhet bare tøv. Jeg gidder ikke å begynne på å dechiffrere hele avsnittet, men bare siste setningen bør jo få enhver til å skjønne at Møller ikke akkurat driver med forskning.

Nøt du denne? Da vil du kanskje like:

• No Related Post

The Forskning og følelser by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.