Når Hizbollah angriper Israel eller Israel angriper Libanon er det ikke uttrykk for at religionene står mot hverandre. Det er en god gammeldags territorialkonflikt ispedd gode mengder internasjonal påvirkning, nasjonale poltiske siktemål og grunnleggende motstridende økonomiske interesser.

Der ligger nøkkelen til krigen, men også nøkkelen til freden. Religionene kan alltids være kompatible. Territorialkrig og urettferdighet kan det ikke.

Jeg tenker: Hizbollah betyr jo "Guds parti"? Jeg lurer på hvilke retter som Guds utvalgte de har fått. Dette enkle poenget burde vel Gaarder fått med seg? Eller..?

Hva med Gud i Gaarders Europa? Hva med pavekirken og korstogene? Hørte jeg Gott mit Uns? Mye rart har vært obligatorisk lesning i Europa. Fra en rikholdig og variert pensumliste finner man mye om universitetene og teologenes legitimerende rolle når det gjelder europeisk kolonialisme, sosialdarwinisme, katastrofale raseteorier, jødehat osv. Det sorte blekket til disse og lignende ødeleggende, dehumaniserende og morderiske teorier er uten unntak tappet fra blekkhusene på pultene ved Europas høyere læresteder. "Terping av humanismens pensum?"

Hva med de av Guds utvalgte som vender seg til Mekka på Guds egen solsvidde halvøy mellom Rødehavet og Persia? Med Guds hjelp vet også de godt å dele oss inn i troende og vantro. Men ikke alltid enige og vel forlikte: I Irak dreper sunni- og sjiamuslimer hverandre i endeløse selvmordsangrep i og utenfor moskeene. Alle med eksplosivene i beltet rundt magen er like sikre på paradisisk felleskap med sin Skaper som Osama og Al Qaida. Og selvsagt: God bless America. Ser ut som om mange er hellig overbevist om å være på Guds parti.

På Guds parti? Filosofer, redaktører, pressefolk, akademia, kirken, "venstresida" i norsk politikk (med få unntak) framstod som hodeløse høns under Mohammed-striden. Ikke en gang kameleoner og blekkspruter skifter farge så fort som tiden det tok for mange redaksjonssjefer å gå fra en religiøs indifferens til en sensitivitet for det religiøse som ikke står til troende. Bak redaksjonssjefenes vurderinger kunne en ane en ting: Frykt. Frykt for voldelige represalier hjemme og ute fra de som mener de er Guds utvalgte. Majoriteten av den intellektuelle venstreorienterte eliten toet sine hender og bøyde nakken med uhyggelig lydighet i dette dramatiske og uvante møtet med Guds folk. Er det den norske venstresidens notoriske, og i Europeisk sammenheng ganske unike, hang til å se det gode i det totalitære Gaarder mener med "terping av humanismens pensum"?

Andre på Guds parti? Erik Hillestad i Kirkelig kulturverksted (KK) er ute i Dagbladet og vil ha boikott av israelske kunstnere. Synes å huske at KK mobiliserte mot Bush' "Axis of Evil" med CD'en "Voggesanger fra Onskapens Akse". Ved å trekke fram vanlige mennesker og kunstnere fra disse landene skulle Kirkelig kulturverksted omsorgsfullt og pedagogisk dempe fiendebildet Bush og Vesten hadde skapt. Jeg som trodde at det logiske ville være at det kirkelige kulturverkstedet nå ville komme med en faderlig forsonende CD med "Barnesanger fra USA og Israel".

Men det ser ut som det er vanskelig og for utmattende å være liberal og tolerant 24/7/365. Noen fordommer må en bare ha lov til å ha. Selv lett grandiose selvbilder som humanismens voktere i friksjonsfrie politisk korrekte miljøer må ha en mental latrine. Så, når man ikke risikerer å miste venner og prestisje, hvorfor ikke tillate seg å være moralsk og etisk inkonsekvent og projisere sitt ubehag og illeluktende mentale kloakk på de som inderlig vel har måttet tåle det før?

Historien viser oss at jødehatet stort sett blir "designet" og legitimert av intellektuelle og den herskende klasse for å beskytte seg selv (pavekirken, Luther, universitetene, media, filosofene, raseteoretikerne, nazismen, kommunismen, islamismen...) i trygg avstand fra pogromenes brutale virkelighet. En oppskrift vi for øvrig også har sett i Rwanda. Det er trist at Gaarder nører opp under disse tankesystemene som har muliggjort de svarteste kapitlene i Europas historie.